Det får være måte på hva vi skal tåle: − Et være eller ikke være!
Også nå som vi hadde det så fint? Strømpriser, inflasjon, russere, klimaendringer, medisinmangel og antibiotikaresistens − Det er lenge siden verden har krevd mer av nordmenns evne til endring. Slikt blir det bråk av.
To tilfeldige dager i overgangen mellom januar og februar i år oppnådde følgende ramaskrik prominent plass fronten av Norges største nettavis vg.no:
- Fyrlykten på Gollenes i Herøy i Møre og Romsdal utløste fortvilelse hos fungerende ordfører Bjarne Kvalsvik. Kystverket vil bytte ut en 80 år gammel fyrlykt med en ny som krever mindre vedlikehold.
− Det er et plastfyr som ligner en blyant. Vi vil ikke ha det, vi vil ha vårt fyr, sa ordføreren som betegnet affæren som «Nærmest et være eller ikke være for bygda».
- Samme dag fortalte den solbrune pensjonisten Knut Hemstad (68) om sjokket som ventet da han kom hjem fra Spania. Norske matvarepriser lokket frem de store ordene:
− De er helt forferdelige, det må jeg bare si.
Hverken VG eller Hemstad fant grunn til å dvele ved forholdet mellom priser og lønninger i Norge og Spania. Rett nok lå prisnivået for husholdningenes konsum i Norge 50 prosent over nivået i Spania. Men lønnsnivået lå 150 prosent over det spanske.
− Det vil jeg ikke mene så mye om, sier Hemstad til Vi Menn.
- Noen dager senere proklamerer Stefan Kusterle overfor VG at han sier opp jobben og flytter nesten ti mil på grunn av innføring av bompenger i Tromsø.
Under oppslaget om bompengeflyktningen kunne man lese om den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj, sitert på at «Situasjonen er vanskelig».
Det er mulig han var opptatt av andre utfordringer enn bompenger.
− Man kan ikke la være å reagere på ting som angår ens daglige liv fordi andre har det verre, sier Kusterle til Vi Menn.
Protestene gjaller. Fra fiskeoppdrettere og kraftprodusenter som blir pålagt å dele mer av sine inntekter med resten av samfunnet, til matvarekjøpere og strømkunder som raser over galopperende priser. Og da helseminister Ingvild Kjerkol antydet at nordmenn etter hvert må ta større ansvar for egen alderdom, gikk lyset i Velferds-Norge.
I gamle dager sa man «Nød lærer nøgen kvinde at spinne».
I dag forbindes spinning kanskje mest ergometersykler på treningssentre. Eller med polering av politiske budskap for å oppnå ønsket effekt.
Bråk, for eksempel.
Hva er det med nordmenn og forandringer?
− Jeg vet ikke om endringer er vanskeligere for nordmenn enn for andre. Egentlig er det et menneskelig trekk, sier filosof, forsker og professor Henrik Syse.
Hardt arbeid og flaks
Mens vi nordmenn protesterte høylytt mot enda høyere priser og regjeringens handlingslammelse før jul i fjor, handlet vi i butikkene som om alt var normalt. Nordmenn brukte nær 100 milliarder på julehandelen i 2022, nesten like mye som i normalåret 2019, ifølge BankAxept.
Inntektsnivået vårt er nest høyest i Europa. Arbeidsledigheten er lav. Så lav at økonomer frykter at etterspørselen etter arbeidskraft driver lønningene i været.
Norge har verdens høyeste sykefravær, ifølge faktasjekketjenesten faktisk.no. 25 prosent av befolkningen i alderen 30–54 mottok trygdeytelser trygder i 2015, ifølge Institutt for samfunnsforskning. I Nord-Europa har bare Finland større andel av befolkningen i yrkesaktiv alder på trygd. Mens landene rundt oss er blitt strengere, har Norge i særklasse de mest sjenerøse trygdeordningene for dem som står utenfor arbeidslivet.
Likevel raser vår lykke, skal vi tro FN. I 2017 toppet Norge FNs liste over verdens lykkeligste land. Nå er vi på 8. plass.
− Har man vokst opp i en relativt vellykket kultur, utviklet i en fredelig tid og som er resultat av hardt arbeid og litt flaks, har man nok mer motstand mot forandringer enn andre, sier filosof Syse.
Vil sitte stille
− Nordmenn flest har lykkes ganske godt i samfunnet, og ser seg tjent med å sitte stille i båten: Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Derfor har vi to ganger sagt nei til å bli med i EU, selv om vi har en økonomi som er ganske avhengig av Europa og omfattende verdifellesskap med resten av Europa.
To som kan litt om misnøye er statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum. De fløy inn i regjeringskontorene for to år siden på en bølge av misnøye, særlig i distriktene. Men misnøye er forrædersk: Fornøyde aksjonister som har fått stanset en endring gjerne er mer lavmælte enn dem som kjemper mot nye endringer. Påminnelsene om at opinionen har kortere hukommelse enn politikere, kommer tett. Nå er Støre og Vedum sentrale mål for kritikk fra nordmenn som hverken har lyst eller ser noen grunn til å endre livsførsel.
− Forandring truer følelsen av kontroll. Om vi skal godta endringer må vi derfor ha en idé om hva hensikten med endringen er. Opplevelsen av at noe er «riktig» styres vel så mye av følelsene. Og så trenger vi å oppleve at vi blir tatt på alvor og blir involvert i endringsprosessen.
− Er det avgjørende for endringsviljen at et «nei» følges av et «ja»?
− Absolutt, sier Henrik Syse.
- «Nei» til å kjøre så fort man vil, følges av et «ja» til større trafikksikkerhet og bedre trafikkavvikling.
• «Nei» til å røyke på offentlig sted følges av et «ja» til bedre luft, mindre stank, og på ganske kort sikt; bedre helse.
- «Nei» til å snyte skatt, følges av et «ja» til gode velferdsordninger for alle.
- «Nei» til å kunne bestikke seg fordeler gir «ja» til like muligheter for alle.
Vi er til og med villige til å betale bompenger − hvis man vet at det kommer en ny, fin vei senere. Bredt sammensatte «Bypakker» utløser ikke samme aksept. For tøyer man «ja»-et litt for langt, truer jordskjelv.
Jordskjelvet
Før kommunevalget 2019 mistet de tradisjonelle politiske partiene kontrollen.
Fem år tidligere hadde vestlendingen Frode Myrhol etablert «Folkeaksjonen Nei til mer bompenger», og ble møtt med hånlatter, nedlatenhet og avvisning fra de etablerte politiske partiene. Men resultatet ble et politisk jordskjelv der rystelsene utløste panikk helt inn på Stortinget.
Folkeaksjonen dundret inn i norsk politikk med stor kraft. Partiet som startet på Facebook og først ble registrert som parti i 2018, satte dagsorden for valgkampen og var nær ved å sprenge regjeringspartiet FrP, og dermed regjeringen.
− Folk er lei politikere, sa partigründer Trym Helge Aafløy fra Bergen i et intervju med Filter nyheter.
− Bompengene er krevende i hverdagen til folk. Det blir mye penger, erkjente statsminister Erna Solberg rett før valget. To uker senere kom bompengeforliket som grovt sett tilsa mindre bompenger, mer statlig tilskudd.
For folkebevegelsen endte oppturen i mer bråk, krangel, eksklusjoner, splittelser − men ikke så mye mindre bompenger. I dag har (deler av) partiet endret navn til «Folkets parti» og er blitt en ørliten kuriositet.
Høye rop gir god plass
− Utviklingen av moderne medier gir mer plass til dem som roper høyt. De er relativt få, og det er ikke sikkert at støynivået reflekterer viktigheten, sier Syse.
VG-oppslaget om utskifting av den gamle fyrlykten på Gollenes i Herøy, kan tjene som eksempel:
− Hva det er som gjør at saken fortjener et så stort oppslag i VG? Det vet ikke jeg. Det var VG som fant frem dette som en spennende sak, sier Herøy-ordfører Bjarne Kvalsvik.
Han legger ikke skjul på at protesten også har en indremedisinsk effekt på lokalsamfunnet:
− Det betyr mye for en så liten grend. Vi blir gira på å kjempe sammen om en ting vi har tro på og lyst på, og som er med på å sette bygda på kartet. Mange kommuner blir satt på kartet på grunn av ulykker eller drap. Jeg synes dette er en fin måte å sette en kommune på kartet, sier ordfører Kvalsvik.
Pløyde opp parker
− De som vil ha folk til å godta endringer må folk til å ta alvoret inn over seg, og de må gi endringene mening, påpeker Syse.
Under 2. verdenskrig pløyde nordmenn villig opp villahager og parker i byene for å dyrke poteter og grønnsaker. Matvaretilgangen tilsa inngripende tiltak. Under pandemien besluttet regjeringen Solberg «de sterkeste og mest inngripende vi har hatt i Norge i fredstid». 90 prosent av den norske befolkning støttet beslutningen, bare seks små prosent var imot, ifølge Opinions meningsmåling Norsk koronamonitor. Men da klimaforkjempere hevdet at klimakrisen var like truende, og derfor tilsa like drakoniske virkemidler, falt kravet på stengrunn.
− Krig og krise endrer folks forventninger og gjør endringer lettere å gjennomføre, sier Syse.
− Om endringene jeg pålegges å gjennomføre er begrunnet i en frykt jeg ikke opplever som reell, som ligger langt frem i tid eller ikke angår meg, er det lettere å oppfatte endringene som et angrep på min hverdag eller kultur. «Nå vil de ta fra meg bilen, våpenet, komfyren … og det uten at jeg får noe igjen», illustrerer filosof Syse.
Å snu utviklingen og avvikle tidligere tiders fremskritt kan fort ende som forsøk på å presse tannkremen tilbake på tuben.
Smått blir stort
− Det er noe positivt med å se behovet for endringer litt an. Det er ikke sikkert at endringene som forventes egentlig er så store eller er så radikale som de først fremstår, sier Syse.
− Hvorfor fremstår endringer som store og radikale da?
− Dersom vi ikke opplever å ha kontroll over hva som skjer rundt oss, blir mye oppmerksomhet rettet mot det som utfordrer opplevelsen av kontroll.
Slik kan små endringer utløse mye støy. Kanskje er forklaringen at vi nordmenn er lært opp til å tro at når noen roper høyt, er det nok fordi det er veldig viktig?
− Vi nordmenn har tradisjonelt ikke hatt så mange opphetede debatter som vi kanskje fortjener. Mange mener at det ligger til norsk lynne å være konfliktsky, påpeker filosof Henrik Syse.
Statens forbannelse
Det mulig å kjøpe seg fri fra behov for dramatiske endringer også. Pandemien lærte folk og næringsliv at støtteordninger kan redusere usikkerhet og fare for tap selv om krisen lurer.
Men om nordmenn avskyr usikkerhet, omfavner vi risiko. Risiko knytter vi til mulig gevinst. Vi tar risiko ved for eksempel å ikke binde renten eller kjøpe strøm til fastpris.
− Risikovurderingen til nordmenn er helt annerledes enn i andre land jeg har vært i, sa den kjente investoren og kapitalforvalteren Jan Petter Sissener til DN i februar.
Han viste blant annet til privatpersoner som opererer i aksjemarkedet:
− Jeg opplever at mange av dem er veldig grådige, sa nestoren i norsk finans, og påpekte at vi i Norge har en virkelighetsoppfatning «vi ikke finner veldig mange andre steder i verden»:
− Man kan alltid snu seg til staten.
Med andre ord: «Nød lærer nøgen kvinde at kreve at statlig støtteordning for at opprætholde standarden på garderoben»?
− Vi skal kunne ha forventninger til institusjonene rundt oss, sier Henrik Syse.
− Men for høye forventninger er oppskrift på skuffelse. Og forventninger om at alt er i orden og ikke krever endring, er naive og urealistiske. Vi må være forberedt på at noe kan gå gæærnt. Livet er sårbart og usikkert, sier filosofen.
Katastrofal motvilje
Nokia trodde ikke på smarttelefonen, Kodak trodde film ville vare evig. Manglende vilje å endre kurs er livsfarlig.
Selveste New York Times skrev at Apple aldri kom til å lage mobiltelefon. Finske Nokia som dominerte mobiltelefonmarkedet over hele verden så ikke faren. Og året etter lanserte Apple sin iPhone. For Nokia var det en katastrofe. For New York Times først og fremst pinlig.
Det var de som mente bilene aldri ville kunne utkonkurrere hestene. Eller at elbiler ikke ville kunne konkurrere med fossildrevne bilder. I 1996 trykket Dagens Næringsliv et leserinnlegg med tittelen «Internett er en flopp».
Men én ting er å bomme i fremtidsspådommer og dermed ikke klare å endre seg i tide. Verre er det å aktivt motarbeide endring. England har i så måte rike tradisjoner.
Tidlig på 1800-tallet gikk vevere sammen om å sabotere tekstilmaskiner for å motvirke industrialisering som kunne innebære at de mistet jobbene. «Ludittene» oppnådde ingen ting − ut over å bli et internasjonalt begrep for utsiktsløs kamp mot fremskrittet.
Britiske typografer var vel kjent for å utøve makt gjennom «uhell» i avistrykkeriene og langvarige streiker. Midt på 1980-tallet handlet streikene om å stanse modernisering og rasjonalisering av avisproduksjonen. Aviskongen Rupert Murdoch bygget i hemmelighet et hypermoderne kjempetrykkeri i Wapping i London. De streikende typografene måtte gi tapt.
Foto-giganten Kodak står kanskje bak det grelleste eksemplet på en bedrift som ikke er villig til å endre seg. Én av deres egne ansatte fant opp verdens første digitalkamera. Men ledelsen ønsket ikke å konkurrere med seg selv og deres egen produksjon av film. Beslutningen har blitt legendarisk: «A Kodak moment» er blitt synonymt med katastrofal mangel på evne til å endre seg.
Godtar fort
− Det forundrer meg hvor fort endringer blir godtatt når de først er gjennomført, sier Henrik Syse.
− Det er både en god ting og en farlig ting. Vi trenger mer motstand mot endringer og mer skepsis til raske forandringer, sier filosofen.
Der er han på linje med fyrlykt-forkjemper Bjarne Kvalsvik på Herøy:
− Fyrlykten på Gollenes er turmål for lokalbefolkningen. Det står veldig utsatt til. Havet er veldig spektakulært der. Rundt og under fyret kan man søke le for vind og vær. For meg handler det mye om kultur og kystkultur, og å ta vare på identiteten til steder, slik Bryggen er for Bergen, forklarer Herøy-ordføreren.
− En fyrlykt er vel først og fremst tiltenkt dem som er ute på havet?
− Jada. Sjøsikkerheten må gå først, medgir ordfører Kvalsvik.
− Men fyrlykten har formen som fyrlykter tradisjonelt hadde, og så skal Kystverket sette opp en plaststøtte. Vi synes ikke det er det samme. Fyrlykten er det eneste samlende objektet og symbol for identiteten til bygda. De unge sier «hvorfor skal vi flytte tilbake når de tar bort det vi er glad i?»
− Selvsagt en dette en liten sak satt opp mot Syria, Tyrkia og Ukraina. Men landet vårt flommer av penger og byråkratiet sluker mer enn noen gang, så stort eller lite avhenger av hvilket perspektiv man anlegger.
Endringsvillig motstander
Stefan Kusterle som har flyttet nesten ti mil fra Tromsø i protest mot bompenger, avviser at han er motstander av endring:
− For meg handler det om et større bilde. Dersom vi hadde begynt å se på utvikling av samferdsel som investering og ikke en kostnad slik vi gjør i dag; det hadde vært en fantastisk endring, sier Kusterle.
− Er bruk av krefter på å motstå endringer mer fornuftig enn å bruke kreftene på å tilpasse oss nye tilstander?
− Det kommer an på endringene. Vi kan bli mer bevisste på hva som er verdt å beholde. Samtidig er det slitsomt, frustrerende og dumt å bruke mye tid og krefter på å ergre seg, sier Henrik Syse.
− Min familie er hopp-idioter. Hopp sendes ikke lenger på NRK med Arne Scheie som kommentator. Det har falt oss tungt for brystet. Men jeg har − i motsetning til min bror − akseptert at hopp sendes helt utmerket på en annen kanal. Jeg skjønner at endringer kan være tøffe. Men de er ikke alltid til det verre, sier filosof, forsker og professor Henrik Syse.
Denne saken ble første gang publisert 03/03 2023.
