Gruvedrift på svalbard
De siste gutta i Gruve 7
Mer enn 120 års gruveeventyr på Svalbard nærmer seg slutten. De siste gruvearbeiderne i Gruve 7 forsvarer tradisjonene.
Tynne stråler fra enkle hodelykter skjærer gjennom det stummende mørket. Temperaturen ligger rundt frysepunktet. Rundt karene som jobber i den trange gruvegangen koker det av støv. Over dem er det noen hundre meter massivt fjell.
Velkommen til Gruve 7 utenfor Longyearbyen på Svalbard. Velkommen hos øygruppens siste aktive gruvearbeidere.
– Det er bare 45 igjen av oss nå. Denne gruva er den eneste norskeide som er i drift her oppe. Det er noen gruvearbeidere i Svea også, men de arbeider med å stenge ned virksomheten, forklarer stiger Bent Jakobsen, én av to produksjonsformenn da Vi Menn besøkte gruva i 2019.
Nå er det satt en sluttdato: 25. september 2023 legges Norges siste kullgruve ned.
Som far så sønn
Den røslige veteranen er vokst opp med gruvedrift. Bortsett fra noen år i Tromsø og Trondheim har han levd hele livet sitt på 78 grader nord. Inne i de kullrike fjellene har han opplevd både gleder og sorger.
Hans far var gruvearbeider i et langt liv, hans eldre bror mistet livet i en tragisk ulykke for en del år siden. En steinblokk på flere hundre tonn raste ned og han ble klemt under den. Det var i Gruve 3, på den andre siden av Longyearbyen.
– Jeg skulle ikke bli gruvearbeider, foreldrene mine ville ikke det på grunn av det som skjedde med min bror, og jeg lovte dem at det ikke skulle skje. Men livet tar sine egne svinger, og her er jeg. Jeg prøvde å studere elektronikk, men jeg trivdes ikke og ville prøve noe annet. Det var ingen lett telefon å ta til pappa da jeg hadde fått jobb i gruva, sier Jakobsen.
Miljøproblem
Gruve 7 blir den aller siste i den mer enn hundre år lange tradisjonen med kulldrift på Svalbard. Gruven ligger en drøy mils vei øst for Longyearbyen, høyt oppe i fjellet, mellom Bolterdalen og Foxdalen.
Økende miljøkrav, manglende politisk tro på kull og svært vekslende priser har gjort at næringen som tidligere bar hele Svalbard-samfunnet på ryggen nå nærmest er en parentes. For på øygruppen nord i havet dominerer turisme og forskning stadig mer.
De siste årene frem til 2016 var tre gruver i sving på Svalbard. Det statseide selskapet Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG, tidligere SNS Kulkompani) drev Sveagruva i van Mijenfjorden og gruve 7 like utenfor Longyearbyen.
I Barentsburg driver russiske Trust Arktikogul sin virksomhet i én gruve. I dag er gruve 7 det eneste norske anlegget i virksomhet. Også i Barentsburg begynner turisme å bli viktigere for gruveselskapet enn utvinning av kull.
Rekordåret for norsk utvinning av kull på Svalbard var i 2007. Da ble 4,1 millioner tonn boret, sprengt og hakket ut av fjellene – en firedobling i forhold til bare syv år tidligere. Det meste av dette ble tatt ut i Svea. Så svingte konjunkturene – og de politiske sympatiene. Kullet sank i pris, ble sett på som et miljøproblem og en belastning for Norge.
De lave prisene hjalp kullmotstanderne. Den nye gruven som var åpnet i Lunckefjell ved Svea ble i 2016 satt på vent i tre år. Senere er all gruvedrift i Sveaområdet vedtatt permanent nedlagt.
Starte med skipper
Helt fra hvalfangsttiden på slutten av 1600- og tidlig på 1700-tallet var det kjent at det var lett tilgjengelige kullforekomster på Svalbard. Men en ishavsskipper fra Tromsø startet kulleventyret helt oppunder Nordpolen: Sommeren 1899 kom Søren Zachariassen tilbake til hjembyen med jakten «Godtfred» fylt med 600 hektoliter kull som han og mannskapet hadde gravd ut fra flere områder ved Isfjorden, blant dem Kapp Boheman. 32 år tidligere. Det ble starten på en virksomhet som hittil har vart i 120 år.
Allerede mens Zachariassen grov frem de første kullforekomstene for transport til fastlandet, hadde den driftige ishavsskipperen solgt et par tonn til fyrst Albert I av Monaco som med yachten «Princess Alice» var på tokt i farvannet.
For de to tonnene fikk Tromsø-skipperen 75 kroner, mens kullsalget i Tromsø innbrakte én krone hektoliteren. De første som tok i bruk kull fra Svalbard, var Tromsø Elektrisitetsverk og Macks Bryggeri.
Søren Zachariassen ble aldri rik på sin kullgraving, men han vil for alltid stå som den som utløste gruveboomen på 78 grader nord.
I 1903 startet den første kommersielle utnyttelse av forekomstene, drevet av norske interesser. Snart kom også utlendingene med på eventyret, folk med kapital og kunnskap på et helt annet nivå enn her hjemme. Det ble kamp om kull-utmålene. Merker ble satt opp og revet ned igjen, kiv og strid hørte til dagens orden de første årene.
Kjøpt av amerikaner
Den første helårsdriften på Spitsbergen var i Advent City, ute på Revneset. Vinteren 1905/06 overvintret 30 mann. De klarte bare å utvinne rundt 600 tonn, forholdene var vanskelige og arbeiderne slet med dårlig utstyr og lave lønninger.
En sommerdag besøkte en velstående amerikansk gruveeier Svalbard. Hans navn var John Munroe Longyear. Han så muligheter både i nylig avdekkede jernforekomster ved Kirkenes, og i kull på Svalbard.
I 1906 kjøpte han sammen med sin kompanjong Frederick Ayer alle eiendommene som tilhørte Trondhjem-Spitsbergen Kulkompagnie. Samme år grunnla han gruvesamfunnet som fikk navnet Longyear City – i dag altså Longyearbyen. Den første virksomheten der fikk navnet «Amerikanergruva» og hadde innslag fra østsiden av det kjente Platåfjellet.
Store Norske Spitsbergen Kulkompani
Longyear trakk seg ut av gruvedriften på Svalbard etter bare vel 10 år. I 1916 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) etablert. De kjøpte samme år alle Longyears eiendommer og utmål. Senere kjøpte de blant annet Sveagruva fra et svensk selskap.
Selskapet var utelukkende privat frem til 1933 da den norske stat overtok en tredjedel av aksjene. I 1976 ble selskapet fullt ut statlig.
Lavt under taket
Gruve 7 ble satt i ordinær drift i 1975, etter rundt 10 år med forskning og undersøkelser. Det første fulle driftsåret ble det tatt ut nesten 89 000 tonn, rekorden stammer fra 1983 da det ble utvunnet mer enn 227 000 tonn av det svarte gullet.
Å jobbe åtte timers skift langt inne i fjellet i Gruve 7 er ikke for sveklinger, for dem som er svake i nervene eller lider av klaustrofobi.
Selv om driften er fullstendig mekanisert, er det en påkjenning å jobbe i lave gruveganger der man må gå bøyd eller krype for å ta seg frem. I tillegg til at arbeidet er hardt rent fysisk, krever det sterke nerver å oppholde seg under millioner av tonn stein.
Kullpilarer holder gruva oppe
– Gruva drives etter det vi kaller rom- og pillar-metoden. Det vil si at vi ikke tar ut absolutt all kull, men setter igjen kullpillarer som holder fjellet oppe når kullet er tatt ut. Maskinen vi bruker for å få ut kullet er en såkalt Continous Miner (CM). Det er en beltegående produksjonsmaskin som kan fjernstyres. Operatøren står ved siden av maskinen og dirigerer den gjennom kullforekomstene, forklarer Per Nilssen, gruvesjef for SNSG.
Den lave høyden inne på «stuffen» gjør at alt av maskiner må være så lave som mulig. Den kraftige maskinen med stålkjeften gnager seg gjennom kullet som om det var bomull, og ikke flere millioner år gamle karbonlag. Kullet skyfles via en «shuttle car» der Winjar Skjelten sitter klemt inn i en liten nisje på siden av vogna. Han ligger han nærmest på ryggen og styrer – uten å se noe som helst på den andre siden av kjøretøyet.
– Man venner seg til det meste og det går greit, smiler Skjelten, som ikke vet hvor lenge han vil være gruvearbeider.
Lysten er stor til å drive som fangstmann på Svalbard, og planene for det er under utarbeidelse.
Kullet lempes over på belter som fører det ut i dagen. Fra lageret oppe i fjellet blir det så transportert videre med lastebil – enten til kraftverket eller til utskipingshavna på Hotellneset i Longyearbyen.
Høy kvalitet
Arbeidsdagen i gruva starter med et morgenmøte klokken syv. Bent Jakobsen og Per Nilssen deler erfaringene fra forrige skift, planlegger det som skal gjøres denne dagen, og snakker om HMS-utfordringer og ting som må rettes på, før arbeidsgjengen kryper inn i bilene som tar dem de 7-8 kilometerne inn til strossa – stedet der det brytes kull.
Det meste av kullet i Gruve 7 er av høy kvalitet. Kullet er egnet som tilsetning i ulike metallurgiske prosesser. Storparten ender i Tyskland. Resten leveres til energiverket inne i Longyearbyen, Norges eneste kullkraftverk, som forsyner samfunnet i byen med elektrisk strøm.
Oppe i dagen, i kontrollrommet like utenfor gruveåpningen, sitter Håvard Velve. Via et utall skjermer på veggene rundt, følger han med på alt som skjer inne i gruva; produksjonen, tilstanden inne i produksjonsområdet og målerne som viser alle relevante verdier. Han slipper å bli svart og skitten på hvert eneste skift, men gjør en minst like viktig jobb som de som bryter ut kullene.
Kallenavn
Inne i gruvegangene drar det seg til tid for matpause, og på pauserommet sitter fleipen og den godmodige ertingen løst over brødblingser med salami, skinke og ost, eller mer avanserte lunsjretter. Kaffekopper svinges, det fleipes og tulles, historier fortelles og latteren sitter veldig løst.
En særegenhet ved gruvearbeidermiljøet er alle kallenavnene som svirrer rundt. I Gruve 7 finner vi både «Darris», «Laddy», «Dansken», «Party-svensken» og mange flere. Noen av navnene gir seg selv, andre er det verre å finne en naturlig forklaring på.
Veldig mye har endret seg med livet på 78 grader nord siden pionerårene tidlig på 1900-tallet.
Luket ut bråkmakere
I flere tiår var Longyearbyen en ren «company town.» Store Norske eide all infrastruktur, var eneste arbeidsgiver bortsett fra noen få statsansatte – og styrte lokalsamfunnet som de ønsket. I dag er Svalbard et internasjonalt familiesamfunn med storsamfunnets moderne fasiliteter og daglig flyforbindelse til fastlandet. Svært mange eier sin egen bolig og lever omtrent som man gjør hvor som helst ellers i Norge.
I gamle dager måtte arbeiderne gjennom omstendelige fysiske kontroller før de fikk reise oppover. Blant annet skulle man sjekke om de hadde gode knær, for de måtte krype i gruvene. Visse uønskede individer ble luket bort. Gruvearbeiderne var ansatt per sesong, og alle fikk utdelt såkalt sesongkort. På disse kunne det bli notert om en arbeider var tyvaktig eller skapte uro.
Sosialister fikk sin politiske overbevisning anført på kortet og ble ikke ansatt for en ny sesong. Slik fikk fagforeningene ikke like stor innflytelse i Longyearbyen som ellers i Norge.
Svalbard-penger
I veldig mange år fikk de ansatte ikke utbetalt lønn i kontanter. Penger til daglig bruk ble utbetalt i Svalbard-penger. Allerede så tidlig som i 1916 fikk de norske bedriftene tillatelse fra Norges Bank til å trykke egne pengesedler. Disse kunne brukes til tobakk eller til utstyr de brukte i arbeidet. Kost og losji ble trukket direkte i lønna, resten ble satt inn på sparekonto i bank.
Lønna var mye høyere enn i resten av kongeriket, og skapte ikke stridigheter. Mange gruvearbeidere sparte store beløp den tiden de var på Svalbard. Kvaliteten på maten var det verre med. Lenge var det unge gutter som serverte i disse messene. Arbeiderne krevde kvinnelige oppvartere og fikk gjennomslag for dette.
Krevde kvinnelige oppvartere
Kvinner hadde vært en sjeldenhet på 78 grader nord i pionerårene. Den første som overvintret i Longyearbyen, var den unge konen til Kenneth I. Gilson – Martha. De var begge amerikanere.
Da Store Norske overtok i 1916, ble Kenneth selskapets første vintersjef. Han ønsket ikke å sende fra seg sin unge kone. Slik ble Martha, bare så vidt 20 år gammel, den første kvinne som overvintret i gruvesamfunnet.
De første kvinnelige servitørene kom til Longyearbyen i 1939.
Skiftet over
Inne i Gruve 7 måler Bent Jakobsen bredden på gruvegangen med en lasermåler før han ganger og deler tallene.
– Jeg måler oksygennivået i gruva, sjekker hvor mye luft som strømmer gjennom her inne, sier han.
I tidligere tider skjedde det rett som det var alvorlige ulykker inne i gruvene. Siden kulleventyret startet, har flere hundre arbeidere mistet livet, ikke minst som følge av gasseksplosjoner. I dag hører heldigvis slike ulykker til sjeldenhetene.
Skiftet i Gruve 7 går mot slutten. Svette, skitne og slitne kommer arbeidsgjengen i tur og orden ut i dagen igjen – og forsvinner inn på «lompen» – garderobeanlegget der de henger av seg de skitne kjeledressene og resten av utstyret før de hopper i dusjen og får av seg det meste av kullstøvet.
Fortsatt har de jobb å gå til, gruvearbeiderne som gjennom store deler av etterkrigstiden var symbolsk viktige for norsk Svalbard-polititkk. Den rollen er utspilt. Spørsmålet er hvor lenge de får holde den stolte tradisjonen ved like.
En usikker fremtid
I Gruve 7 jobber gruvearbeiderne dagskift den ene uka, kveldsskift den neste, et par fridager og så på jobb igjen.
– Det er fordeler og ulemper med alt. Det går greit dette også, sier Bent Jakobsen. Gruvesjef Per Nilssen berømmer gjengen han styrer over oppe i fjellsida. De er godt samkjørte, effektive og jobber svært godt sammen – også under vanskelige forhold.
– Allerede i oktober nådde vi produksjonsmålet for hele 2018. Det hadde vi aldri klart om det ikke var en dedikert gjeng som er opptatt av å løse oppgavene de får på en god måte. Det er både lett og trivelig å være leder for disse karene her, sier Nilssen.
I 2019 regnet SNSG med et økonomisk overskudd på 12 millioner kroner fra arbeidet til de 45 karene som driver Gruve 7. Det har aldri skjedd før.
– Det er ingen som kan si sikkert hvor lenge vi får holde på her. Vi har temmelig sikkert kullreserver nok til 20 år fremover, men det er mange faktorer som spiller inn. Vi kan bare gjøre vår jobb så godt som mulig fra dag til dag, sier Per Nilssen, gruvesjef for SNSG.
Da gruvene i Svea var i drift, jobbet mange av de ansatte «oljeturnus», det vil si 14 dager på og 14 dager fri. Det førte til at mange flyttet fra Svalbard, etablerte seg på fastlandet, og flypendlet til og fra jobben.
Men i Svea skal gruvene stenges og utstyr for milliarder av kroner fjernes.
– Det kjennes rart at alt vi har jobbet med i så lang tid bare skal skrotes, sukker Bent Jakobsen.
Denne saken ble første gang publisert 30/09 2021, og sist oppdatert 30/09 2021.
