En prat om livet, helse og alderdom:
Berit Ås (95): – Mange eldre kommer til et punkt der de ikke orker mer
Berit Ås (95) var en av 70-tallets viktigste feminister og pionerer og ble kalt for «hersketeknikkens mor». Vi fikk et interessant møte med henne og datteren Inge (70).
Asker: Berit Ås har gjennom et langt liv virket som sosialpsykolog, forsker og politiker. Inge er kunstner og aktivist med allsidig ballast fra alternativbevegelsen. Men deres veier har ofte krysset hverandre, og fortsetter å gjøre det, ikke minst når det gjelder interesser. Og engasjement.
– Etter hvert tenker jeg på Berit som en av mine viktigste samtalepartnere, sier Inge.
– Vi er opptatt av de samme tingene, leser mange av de samme bøkene, og vi kan diskutere saker som mange andre ikke tør å ta i – farlige ting.
Hun ser bort på sin mor.
– Du har jo en tålegrense på forferdeligheter som er helt enorm, sier Inge, og ler hjertelig.
Berit rister på hodet.
– Ja, men jeg tror tålegrensen er nådd nå. Når jeg ser tilbake, så var det mer optimisme for 20–30 år siden. Jeg må si at jeg iblant tenker at det er vanskelig å leve i dag.
Nøkkelbarn
Hjemmet møter mor og datter i Jørnstadveien i Asker, hvor firebarnsfamilien flyttet inn for 60 år siden, da byggefeltet – som Berit selv var med å ta initiativet til – sto klart.
Født: 10. april, 1928
Sosialpsykolog, forsker og politiker.
I 1973 ble hun den første kvinnen til å lede et politisk parti, Demokratiske Sosialister (AIK), og to år senere ble hun SVs første leder.
Hun er opptatt av fredsarbeid og kvinnesak, og er internasjonalt kjent for å ha utviklet teorien om «de fem hersketeknikkene» – om hvordan en person eller en gruppe kontrollerer andre gjennom manipulasjon.
Ideen var at dette skulle være praktiske boliger for yrkesektepar. Noe helt nytt, som det meste av det Berit har befattet seg med.
Inge var ti år den gangen, og kaller seg et «nøkkelbarn».
– Med to foreldre i full jobb ble vi jo litt oversett og hadde mye frihet. Det passet meg veldig bra.
Hun legger til at foreldrene var gode rollemodeller.
– Vi har nok fått innprentet at samarbeid er viktig. Det vi ikke har fått innprentet er frykt eller respekt for autoriteter. Det er en fellesnevner for meg og mine tre brødre.
Berit humrer anerkjennende fra sidelinjen.
Stemplet som gal
Etter at Inge Ås rundet 70 tidligere i år, hender det nå at også hun titulerer seg som «gammel dame». På det feltet har Berit Ås et forsprang på 25 år, men fremstår som forbilledlig oppegående til å være 95.
Men hvor man enn måtte befinne seg på denne aldersskalaen, bør «gamle damer» ta vare på helsen. Og det er hva Hjemmet primært har kommet for å snakke med de to om. Mens Inge har praktisert, skrevet og foredratt om alternative behandlingsformer, livsveiledning og meditasjon, har Berit vært tilbakeholden om slike ting og tenkt at det er best å holde kjeft.
Født: 10. mars, 1953
Billedkunstner, aktivist og forfatter.
Hun var en aktiv nyfeminist på 1970-tallet, og har hatt en sentral rolle i alternativbevegelsen i Norge siden 1980-tallet. Inge Ås var den første til å lede Holistisk forbund, et livssynssamfunn stiftet i 2002. Hun driver også Iliana-akademiet, er livsveileder og underviser i blant annet selvutvikling og meditasjon.
– Det er ikke fordi jeg har vært uinteressert, men her til lands blir man jo stemplet som gal hvis man snakker høyt om disse tingene, ja, bortenfor vett og forstand, sier Berit og smiler bredt.
Inge ser på sin mor.
– Men det spiller kanskje ingen rolle nå?
Berit smiler, og trekker på skuldrene.
– Nei, det gjør nok ikke det.
Les også: (+) Alle rundt meg tror jeg er trist fordi mannen min har funnet en annen, men det er ikke derfor
Pøser på med vitaminer
For med flere æresprofessorater på universiteter rundt om i verden, og som grunnlegger av et utall organisasjoner, har «hersketeknikkenes mor» for lengst bevist at hun har vett og forstand i behold. Og til å være en som nærmer seg 100, er det ikke noe å si på formen.
Titt og ofte reiser hun seg fra godstolen i stuen og forsvinner inn på naborommet, for så å komme tilbake med en bok eller en artikkel som underbygger temaer som dukker opp underveis. Det kan dreie seg om krig, klasevåpen eller utarmet uran, klimakrise eller kunstig intelligens – for
«koseprat» er et ukjent begrep i familien Ås’ hjem når mor og datter møtes.
Men så var det altså dette med helse. Når man har nådd en så anselig alder som Berit Ås, må det være lov å spørre hva hemmeligheten er?
Inge tar ordet.
– Jeg tror det handler om gode gener, men ikke bare det. Berit tar også det hun får av meg.
Og det er?
– C-vitaminer, selvfølgelig. For det meste av den frukten vi får kjøpt i Norge inneholder ikke mye C. Og uansett hvor mye sol vi slikker i vår del av verden, så får vi ikke nok D-vitaminer heller, noe som er ekstremt viktig.
Inge fortsetter å ramse opp; omega-3 er essensielt, og Berit tar selolje for å dekke kroppens behov, selen, et mineral som det er lite av i norsk jord, og sink for å styrke immunforsvaret, B-vitaminer for hud, hår, negler og nerver, og magnesium for blant annet skjelett og muskler.
Inge tenker seg om.
– Var det noe mer da?
Berit ler godt.
– Nei, jeg tror det får holde. Mellom seks og syv om morgenen pøser jeg på med alt det der. Og når kvelden kommer, tar jeg en halv banan. Det hørte jeg om på et sykehjem i Danmark, hvor de gamle inntar en halv banan før de legger seg om kvelden, og det for å motvirke leggkramper. Det er også praksis på alle sykehjem i Amerika.
Inge stemmer i.
– Ja, bananer inneholder kalium. Det får vi heller ikke nok av.
Konservative Norge
Det er ingen tvil om at Inge Ås er kunnskapsrik på dette området. Men hva med Berit, er dette noe som har opptatt henne gjennom et langt liv?
– Ikke til å begynne med. Jeg har en bror som er lege, og som har gitt meg en del gale råd, sier hun.
– Dette er jo virkelig to forskjellige verdener. Når jeg er hos fastlegen, så er det aldri snakk om hverken ernæring, forebyggende eller alternativ medisin. Legen måler blodtrykket og tar blodprøver for å se hvor mye oksygen det er i blodet. Det er alt.
Inge understreker at måten vi skiller mellom skolemedisin og alternativ medisin i Norge er politisk forankret.
– Det er noe helt annet i land som Sveits, England eller Tyskland. Og i Østerrike kan leger også være akupunktører, det er ingen motsetning. Norge er et ekstremt konservativt land.
Under EF-kampen i 1972 gjorde Berit en oppdagelse som skulle få stor betydning for helsen hennes i årene som fulgte.
– Jeg reiste rundt med en fagforeningsmann som het Ragnar Kalheim, og vi var kommet til Sauda. Jeg slet med gikt den gangen, og vi satt på en brygge og drakk kaffe. Jeg hadde så voldsomme smerter at jeg hoppet ut i den iskalde fjorden, og vet du hva? Plutselig var revmatismen borte!
Kneipps vannkur
Senere har Berit blitt gjort oppmerksom på Sebastian Kneipp (1821–1897), den tyske presten og legen som kneippbrødet er oppkalt etter. Selv skal han ha svømt over Rhinen hver dag for å holde revmatismen i sjakk. Han oppfant en kur som blant annet besto av kaldtvannsbehandling og barfotturer i fuktig gress.
– Selv har jeg en utgave av boken hans Min Vandkur, med gotisk skrift, utgitt i Kristiania i 1912, sier Berit.
– Den gangen kjente hele den norske befolkningen til hans metoder. Ikke bare inneholder boken mange nyttige råd om god alderspleie, men den er morsom å lese og har fantastiske illustrasjoner. Men det ser ikke ut til å være noen interesse for dette i dag.
Les også: Kneippbrødets far: Men mange mente at Dr. Kneipp bare var sleip
Opplevelsen i Sauda og møtet med Kneipp førte til at Berit ble isbader.
– Inntil for et par år siden hoppet jeg i fjorden regelmessig, men i dag må jeg nøye med iskalde dusjer, sier hun.
Inge legger til at isbading ikke er for alle.
– Kroppen må ha evnen til å skape varme etter den kalde påvirkningen, sier hun.
– Jeg blir for eksempel bare kald.
Mennene besvimte
Berit forteller at hun også har lært mye om alternativ medisin på sine mange reiser rundt omkring i verden. Hun minnes spesielt en reise til Kina med utenrikskomiteen, hvor de ble tatt med inn på en operasjonssal hvor det skulle foretas en lungeoperasjon.
– Kvinnen som skulle opereres var blitt bedøvet, men kun med nålestikk. To av komiteens medlemmer – voksne mannfolk – besvimte, sier hun og smiler.
– Men det var interessant, og jeg fikk vite at kinesiske soldater lærer akupunktur og har med seg nåler ut i krigen. Blir de skadet, vet de hvor de skal sette dem.
– Det gjelder soneterapi, også, skyter Inge inn.
– Det er noe soldatene må sette seg inn i, og det er jo veldig praktisk siden du jo har med deg hendene dine når du skal ut i krigen. He-he.
Les også: (+) Per åpnet bankboksen. Han fikk aldri takket faren sin for det han fant inni
Overnaturlige evner
Per dags dato er det bare to kontinenter Berit Ås ikke har satt sine føtter på – Australia og Antarktis. På sine reiser har hun møtt eminente forskere, politikere og forfattere, men også vært opptatt av å møte urfolk, det være seg i Brasil eller på Filippinene – eller blant samene i Norge.
– Urfolk har som regel et helt annet syn på ting, om det handler om medisin eller tro, eller det mange i vår del verden gjerne betegner som overnaturlig, sier Berit.
– Ja, jeg tror det vi kaller «overnaturlige evner» er helt naturlige evner som vi ennå ikke har noen forklaringsrammer for, sier Inge, og nevner «vardøger», det at man kan fornemme at noen kommer – før de kommer. Mange opplever jo det.
– Og du, Berit, hadde jo også en morfar som var klarsynt.
– Ja, han var en mann som kjente absolutt alle i bygda. Og bestemoren min var ofte sinna på ham, for plutselig måtte han av sted; ‘Nå må jeg gå dit! Nå roper det på meg der!’, kunne han plutselig si, og det dreide seg alltid om noen som var syke og trengte hjelp.
Teft og talent
Berit forteller at morfaren stadig også gikk rundt med en ønskekvist for å finne vann. I selskaper kunne barnebarna for moro skyld gjemme ting, og han fant dem som regel.
– Jeg spurte ham en gang hvordan det kunne ha seg at ikke jeg hadde fått slike evner, og da svarte han at dette kun er forunt gode mennesker – som ikke har smakt alkohol, forteller Berit med et smil.
– Jeg tror også dette har med teft, talenter og interesse å gjøre, sier Inge.
– Jeg har nok vært utstyrt med noen antenner, og når jeg har begynte å interessere meg for disse tingene, så har jeg kunnet utvikle disse antennene. Når det gjelder Berit, har hun en veldig teft for politiske strømninger, og hun vet intuitivt hva som skal til for å få med seg folk.
Inge ser på sin mor igjen.
– Du kaller det «tidsånden». Det at du kan se at det foreligger et behov. Så tar du initiativ, og setter det hele i gang.
Berit nikker, og forteller at hun allerede som førsteklassing organiserte en basar for å samle inn penger til dyrenes beskyttelse. Bakgrunnen var at hun og en venninne var helt fra seg over at en eldre gutt fanget katter og mishandlet dem.
Les også: (+) Historie Frans og Gretes rørende gjensyn etter 63 år: «Er det godgutten min?»
Interessert og nysgjerrig
Siden har Berit vært en igangsetter, hele tretten organisasjoner har hun grunnlagt. Hun var initiativtager til Kvinneuniversitetet og gjorde en hel verden oppmerksom på de såkalte «hersketeknikkene». Hva tenker hun vil stå igjen etter seg?
– Historien viser jo ofte at når man har vært død noen år, så begynner folk å oppdage ting som de kanskje tidligere har oversett. Det er som om det du har avstedkommet først kan brukes til noe når du er stein død.
Hun tenker seg om et øyeblikk, så ler hun godt.
– Men jeg er jo nesten død.
Det må sies å være en kraftig overdrivelse, men hva tenker hun om avslutningen?
– Jeg har faktisk vært på nippet til å tenke: Dette orker jeg ikke mer. Og jeg tror faktisk at mange dødsfall er villet. At når du kommer opp i en viss alder og opplever at alt bare er trist, at du ikke har noen innflytelse lenger, at folk juger, at folk ikke tar deg på alvor, ja, da er det mange som ikke orker mer.
Hun blir tankefull.
– Hele farsslekten min har vært såkalt «gladkristne», og trodd at de skal møte igjen tanter og onkler og fettere og kusiner der oppe i himmelen. Det er jo slik at man nesten får lyst til å tro når man ligger der og funderer på om man skal gi opp. Jeg er nok litt spørrende og litt redd, men jeg tror bare at jeg får vente og se.
Hun tar en liten pause.
– Det som holder meg i live er at jeg fremdeles er interessert og nysgjerrig, så jeg fortsetter å holde på med det jeg tror på – selv om ingen andre er med på det.
– Jeg er med på det, Berit.
Inge ser på sin mor med en smule medfølelse. Så smiler hun, og sier:
– Stort sett.
Denne saken ble første gang publisert 08/10 2023, og sist oppdatert 08/10 2023.
