BARNA VISSTE IKKE AT MAMMA HADDE VERDENSREKORD:
Anita reiste verden rundt som en popstjerne, men skrøt aldri av bragdene sine
Anita Wold skrev seg på 1970-tallet inn i skihistorien som Norges første kvinnelige konkurranseskihopper. Den tøffe trønderjenta reiste verden rundt — og ble behandlet som en popstjerne. I år er det 50 år siden hun satte verdensrekord.
Jeg var en «guttejente» på mange måter. Det er nok liten tvil om at også omgivelsene mine oppfattet meg slik den gang, sier Anita Mari Wold Jensen og forklarer:
– Jeg var veldig robust og slåss i gata og lekte med gutter hele tiden.
Byåsen-jenta forteller om en barndom med leking i fjøset, meitemark i lommene, fanging av museunger, fisketurer og egen kniv.
– Jeg så nok på meg selv som både modig og litt tøff. Men på søndagene var jeg pen jente med kjole og sløyfe i håret. Men da jeg kom hjem fra leking noen timer senere, var kjolen møkkete, og sløyfen hadde jeg som regel i hånden.
Da hun var syv år, fant faren Oddvar på å friste jentungen med en flaske cola. Men for å gjøre seg fortjent til den, måtte hun gå opp på toppen av Kårebakken og sette utfor.
– Han lurte på om jeg våget å ta et hopp, da skulle jeg få en colaflaske. Jeg hadde ingen motforestillinger, og redd var jeg ikke. Bakken der det kunne hoppes 13–14 meter, var godt tråkket og så langt fra skremmende ut. Jeg minnes godt at jeg hadde lyseblå nikkers og en anorakk på meg der jeg satte utfor på langrennsskiene. Jeg var stødig på ski allerede den gang, erindrer 67-åringen.
De første hoppskiene
Hoppet må ha gitt mersmak, for det tok ikke lang tid før Anita fikk sine første hoppski.
– Vi kjøpte brukte hoppski fra en kjenning som het Torbjørn Øien, og vi malte dem blå for å skjule noe av slitasjen. Jeg tror ikke malingen var tørr en gang før jeg tok turen i bakken, der det ble hoppet seks–syv meter.
Det faderlige opphav skulle bli en avgjørende støttespiller for Anita. Selv hadde han hoppet på ski i yngre dager og kjørt motocross helt til han var 32 år.
– Han var veldig streng. Hadde vi først satt oss et mål, var han klar på hva som måtte til. Men han var også den første til å tenke på sikkerhet, forteller datteren.
Som tiåring i den større Okstadbakken minnes Anita at hun hadde nye ski og alt det vanlige utstyret, som hjelm og egnede klær. Hun hoppet 20 meter – lengre enn Torbjørn Øien som hun hadde kjøpt sine første hoppski fra.
Som 12-åring tok Anita steget opp i store Byåsenbakken, men det første året ble det ikke veldig lange hopp, men som 15-åring hoppet hun 41 meter og satte bakkerekord i bakken.
Anita trente hele tiden allsidig. Om sommeren var det friidrett og spesielt løping som sto på timeplanen. Faren fikk også tak i en kjempestor striesekk som han fylte med skumgummi og annet som egnet seg. Det ble en stor «tjukkas» som ga henne muligheten til å trene mer avansert teknikk, spesielt på satsøyeblikket – da landet hun på magen på tjukkasen.
– Etter hvert fikk jeg gnagsår på nesen etter alle landingene på striesekken, sier Anita og ler.
Les også: (+) Morten Harket så faren til Magne Furuholmen styrte i døden
Ville ikke bli slått av en jente
Anita hoppet alltid i de samme konkurransene som guttene, og hun har derfor veldig god kontroll på hvordan hun selv lå an i forhold til de beste guttehopperne i Trøndelag. På denne tiden hadde hun allerede tatt de første hoppene i Granåsen.
– Om jeg skal si når jeg var aller best sammenlignet med guttene, måtte det ha vært i 14–15-årsalderen. Da vant jeg eller ble nummer to eller tre i konkurransene her i Trøndelag. Det var nok ikke så mange som sperret øynene opp om de ble slått av «ho Anita» her i området, men jeg kunne vel merke da vi kom til Østlandet at det var noen som for all del ikke skulle bli slått av en jente.
Under Hovedlandsrennet et år stilte hopperne seg i kø foran prøveomgangen. Da var det en av guttene som prøvde å komme seg foran jenta fra Byåsen. Men han ble behørig plassert bak igjen av en av de andre guttene med klar beskjed:
«Du går ikke foran ho Anita!»
Da hun var 18 år, fikk hun hoppe i juniorrennet i Holmenkollen, uten at det gikk så bra som hun hadde håpet.
– Jeg fikk likevel lov å være prøvehopper dagen etter da selve Holmenkollrennet ble arrangert. Så uansett ble jeg den første kvinnelige hopperen som har hoppet i Holmenkollen, sier Anita og avslører en smule høyst berettiget stolthet.
Les også: Nytt liv og ny jobb: Slik går det med Ingen skulle tru-Tor-Evert
Moren turte ikke se
Faren ofret mye for datterens idrett. Moren satt mye alene hjemme når far og datter var på trening og konkurranser, men av og til var hun med.
– Likevel påstår hun at hun aldri så meg hoppe. Hun våget ikke. Enten snudde hun seg, eller hun holdt hendene foran øynene, forteller Anita.
I Lahti i 1975 fikk Anita også møte en annen foregangskvinne når det gjelder kombinasjonen hopp og kvinner, nemlig Johanne Kolstad.
For på 1930-tallet fikk Johanne og hennes medsøstre kun lov å hoppe i forkant av guttenes konkurranser eller mellom omgangene. I Holmenkollen slapp de aldri til.
Johanne nådde sin storhetstid i USA da hun ble invitert til å vise seg frem i de kjente bakkene som vokste frem der borte på den tiden. Johanne satte verdensrekord for kvinner i New Hampshire i 1938 med et hopp på 69,5 meter, en rekord som sto helt til Anita Wold slo rekorden i Kløvsteinbakken to år før de møttes i Lahti.
Møtet mellom de to kvinnelige hopp-pionerene i Lahti i 1975 ble behørig omtalt i Norsk Ukeblad den gangen.
Stadig nye rekorder
– I tillegg til at jeg var første kvinne som hoppet i Holmenkollen, vakte også rekordene mine mye oppmerksomhet.
Allerede i 1973 – for nøyaktig 50 år siden – overtok Anita Wold verdensrekorden for kvinner fra Johanne Kolstad med et hopp på 73 meter. Året etter forbedret hun rekorden tre ganger, først på 82,5 meter, deretter 84 meter og til sist 94 meter.
Hun fikk også konkurrere utenlands, både i Japan, Tsjekkoslovakia, Sverige og Finland. Den aller største opplevelsen Anita sitter igjen med i dag, kom i etterkant av invitasjonen hun fikk fra den japanske arrangøren i Sapporo i 1975. Der fikk hun mulighet til å delta i konkurransen sammen med flere norske mannlige hoppere.
– Det var overveldende scener da vi landet i Sapporo. Da vi kom ut av flyet, var det utrolig mange fotografer som sto oppstilt. Kameraene klikket i ett sett, og det hørtes ut som en gammel skrivemaskin. «Jeg tror det må være noen kjendiser her», sa jeg til far. Men så forsto jeg at det var vi som var kjendisene. Det var fullstendig overveldende. Vi hadde alltid blitt behandlet på en veldig fin måte når vi var ute og reiste, men dette overgikk alt. Vi hadde en egen attaché som sørget for at vi kom oss til og fra alt vi skulle delta på. Jeg trivdes i all viraken og syntes bare at alt var gøy.
På toppen av det hele landet hun på 98,5 meter og satte en svært så populær verdensrekord for kvinnelige hoppere.
Sterke inntrykk
– Det er så mange sterke inntrykk fra den gang. Hoppet på 98,5 meter var selvsagt et høydepunkt. Jeg ble nummer åtte i selve rennet, men jeg fikk hoppe med større fart enn gutta. Det ble veldig mange inntrykk ellers også. Vi var på besøk hos borgermesteren, og jeg skrev autografer til barna. Litt etter rennet, da jeg lå i badekaret på hotellrommet og kikket på TV gjennom døren, så jeg hoppet mitt bli vist. Det ble sendt flere ganger gjennom hele dagen, det var en artig opplevelse. I Sapporo fikk jeg et pengebeløp tilsvarende 300 kroner i lommepenger fra arrangøren. Det er eneste gangen vi fikk noe som helst penger, erindrer 67-åringen.
Hun var prøvehopper i den tysk-østerrikske hoppuka 1975/76 og fikk noen måneder senere tilbud om å bli den første kvinnelige hopperen i Vikersund, men mangel på treningshopp gjorde at hun valgte å takke nei.
Det var på den tiden at Anita tydeligere enn noen gang tidligere så at avstanden i fysikk ble stadig mer merkbar i forhold til guttene. Samtidig måtte faren ofre mer tid på sin egen virksomhet. Dermed ble en enestående karriere avsluttet.
Helt på tampen presterte Anita flere ganger meget bra også på sykkel. NM-bronse på landevei og sølv og bronse på bane forteller om en råsterk idrettsjente.
Les også: NRK-Silje helt privat: – Vi tok igjen romansen 20 år senere
Barna visste ingenting
I 2011 døde faren Oddvar – 82 år gammel. Da hadde han vært enkemann i 17 år. Selv bor Anita i Trondheim sammen med ektemannen Gunnar og fire bikkjer. Sammen har de barna Magnus (44), Marie (41) og Morten (40), fem barnebarn har det også blitt.
Anita var ikke en som skrøt av sine bragder i tide og utide. Selv hennes egne tre barn visste ingenting om idrettskarrieren da de var yngre.
Premiene hennes sto fortsatt hjemme hos foreldrene, siden hun selv ikke hadde plass til dem. Og det hadde ikke føltes naturlig å snakke om minnene fra hoppbakken ennå.
– Da Marie begynte i første klasse høsten 1988 og temaet ble idrett, sa idrettsinteresserte Brit Aas, som var aktiv håndballspiller for Byåsen og læreren til Marie, noe slikt som: «Og du, Marie, du har jo en mamma som er verdensmester, du»!
«Hæ?», svarte Marie.
Marie var naturligvis veldig overrasket da hun kom hjem fra skolen den dagen og lurte på om jeg var verdensmester. Det var vel verdensrekordene mine det ble hintet om, sier Anita.
Hver romjul benker den tidligere skihopperen og ektemannen seg foran TV-en og ser på hoppuka.
– Jeg setter Anette Sagen i en særstilling når det gjelder de som har vært med å slåss for at kvinnehopp skal få den plassen den fortjener både nasjonalt og internasjonalt. Personlig har jeg en drøm om å få se kvinnene i de samme bakkene som mennene, både i hoppuka og ellers!
Denne saken ble første gang publisert 07/01 2024, og sist oppdatert 08/01 2024.
