rasisme og identitet:
Kollegaen slikket på Martine for å «kjenne om hun smakte sjokolade»
Rasisme gjorde Martine Susann Fretheim (28) usikker på egen identitet. En reise til India ble vendepunktet.
– Jeg føler at jeg må være ekstra hyggelig mot folk for å sette et godt eksempel for oss «mørke» for å vise at vi ikke er farlige, sier Martine Susann Fretheim.
Martine forteller om kommentarer som «du kan ikke hete Martine!» når hun introduserer seg, «dra tilbake dit du kommer fra», og en gammel mann som sa «nei, se på den der!» mens han lo.
En gang ble hun tatt for å være en ung prostituert da hun gikk sammen med sin norske far på en ferie i Thailand. Som voksen har hun ofte følt på ubehaget når hun er sammen med sin far, fordi hun er redd for at folk skal tro hun er hans kone.
– Da jeg var liten, var jeg denne søte jenta med brune øyne og sort krøllete hår som alle syntes var så søt. Nå er jeg denne skremmende «svartingen» som folk er redde for. Hva skjedde?
«Mamma, se på henne, da!»
Da Martine var ett år, ble hun adoptert fra India til Larvik i Vestfold. Allerede før hun begynte på skolen, fikk hun kommentarer og blikk som bygget opp under følelsen av å ikke være som alle andre barn.
– Barn som ikke kjente meg spurte hvorfor jeg var brun, de stirret på meg mye og lenge. Noen snudde seg etter meg fordi de ikke klarte å ta blikket vekk. Noen pekte. Andre kunne jeg høre si til foreldrene sine «mamma, se på henne, da!»
På barneskolen følte hun seg trygg blant medelever og lærerne. Blant de nære vennene var hun bare Martine og ingen snakket om hudfarge. Men friminuttene var vanskelige. Noen spurte hvorfor hun var brun, andre sa at hun ikke var fin, og en gang ble hun kalt en «bæsj». Fraværet fra skolen ble etter hvert stort, særlig i samfunnsfag og religionstimene.
– Da vi hadde om hinduismen og buddhismen, eller om slavene i historietimen, følte jeg meg bare truffet. Da læreren engang spurte om det var noen som kjente «en utenlandsk person» pekte en gutt på meg, jeg braste ut i tårer.
I gymtimene kledde hun seg med langarmede gensere og lange bukser, slik at ingen skulle se huden hennes.
Martine beskriver at hun mistet livsgleden i løpet av barneskolen. Den glade og fornøyde jenta ble mer og mer innesluttet. Tenåringen Martine var nervøs og selvbevisst, og turte ikke å bli kjent med nye mennesker i frykt for at de ikke skulle like henne på grunn av hudfargen.
Les også: Gunn-Iren ble kvitt de mystiske ryggsmertene
Selvmordstanker
Det var ikke mange som visste om at dette skjedde med Martine, for hun sa ingenting, verken hjemme eller til lærerne på skolen.
– Skamfølelsen var sterk, spesielt ovenfor foreldrene mine som hadde slitt så mye med å få barn, også var det «dette» de fikk. Derfor kunne jeg ikke si noe. De ville nok at jeg skulle være det barnet de hadde lengtet etter, og derfor ble jeg ganske uselvstendig.
Følelsen av å ikke leve opp til deres forventninger, gjorde at Martine lukket seg mer og mer. Hun stengte seg ofte inne på rommet.
På et tidspunkt sluttet hun å snakke med foreldrene sin, hun kom heller ikke ut for å spise middag. Det endte i depresjon og selvmordstanker, som i lang tid preget hverdagen hennes.
Først da hun flyttet for seg selv, fikk hun jobbet seg ut av depresjonen. Men sårene i sjelen var mange og redselen for å bli sett på som annerledes, var fortsatt sterk. Martine var klar for å fungere i jobb. Men allerede på jobbintervjuet ble hun satt ut.
– De spurte om det var rart for meg å møte opp, for de hadde jo forventninger om at det kom en som faktisk så ut som en Martine Fretheim.
Og det stoppet ikke der. På en jobbfest ble hun slikket på av en kollega som ville sjekke ut om hun smakte sjokolade.
Les også: Bjørn ble enkemann og alenepappa for tre. Men han glemte aldri løftet han hadde gitt kona
Tilbake til røttene
– Alle reaksjonene jeg har møtt på grunn av min hudfarge, har gjort meg forvirret over hvem jeg er, forklarer Martine.
En ugift kvinne føder et barn på et stuegulv i India. Den fødende kvinnen var bare 14 år. Babyen var Martine. Et barn født utenfor ekteskap kunne gjøre livet vanskelig for dem begge. Som ettåring ble Martine adoptert til Norge.
– Allerede som tenåring kjent jeg på et sterkt behov for å finne ut mer om opphavet mitt. Jeg lette i ni år og ble overlykkelig da jeg omsider fant mamma.
Men den unge mammaen ville ikke møte sin datter. For å forsøke å finne forsoning, skrev og utga Martine boken «Når tankene banker på». I boka forteller hun om sin oppvekst som adoptert og følelsen av å være annerledes.
I India satt det i alle år en kvinne og savnet sin datter. En kvinne som så alt for tidlig måtte gi fra seg barnet sitt. Høsten 2018 satt Martine helt alene på flyet til India. Endelig skulle hun få møte familien sin.
– Det ble et stort øyeblikk. Alle mine spørsmål ble besvart. Jeg traff mor, lillesøster, lillebror, tanter, onkler og kusiner.
Tanta til Martine bodde i barndomshuset. Martine fikk gå på gulvet der hun ble født, føle minnene under fingrene, kjenne tilhørigheten til huset og familien.
– Det var mange følelser på en gang da jeg og mamma sto side om side og laget mat, og da jeg satt der med lillebror og lillesøster og ble servert mat av mamma.
Les også: Da Ida (23) møtte lokale Marios på Syden-tur, sa det pang
Hjemme best?
På flyet tilbake satt hun med følelsen av å reise «hjem». For India var fremmed for henne; språket og kulturen var annerledes, måten de levde på var fjern fra levemåten i Norge.
– Klærne gjorde meg ukomfortabel og maten var altfor sterk. De lo av meg når jeg spiste med kniv og gaffel og ikke med hendene.
Men på ett plan følte hun seg lik familien sin i India. En frihetsfølelse hun aldri hadde følt før fylte kroppen under oppholdet. Det var ikke hudfargen som gjorde henne annerledes.
– Jeg var brun som alle andre, ingen barn pekte, ingen ropte til meg, jeg kunne bare gå rundt uten å føle meg annerledes på denne måten. Jeg reiste hjem til Norge med mye mer selvtillit, jeg følte meg ikke ensom mer, jeg visste hvor jeg kom fra. Og det største og viktigste var at jeg følte meg norsk.
Les også: Ektemannen bor på andre siden av jorda: – Vi er vant med å leve sånn
En mors bekymringer
– Min historie er ikke unik. Det skriver jeg også om i boken min. Det er mange som føler det slik, og jeg er ikke alene om disse opplevelsene. Derfor må det snakkes om.
I dag bor Martine i Stavanger sammen med sin mann og deres to små barn. Sønnen på fire år har flere ganger vært vitne til at mammaen hans blir behandlet annerledes på grunn av sin hudfarge.
– Vi snakker mye om at alle mennesker er like. At vi har et godt hjerte og vi må alle ta vare på hverandre. Vi er like innvendig, noen har bare litt mer pigmenter i huden fordi solen er sterkere i noen land, slik som India, Afrika og andre land. Men hvordan skal jeg forberede ham på sårende kommentarer og handlinger?
Tobarnsmoren vet ikke hvordan hun skal snakke med sine barn om disse opplevelsene som har preget oppveksten, skolegangen og voksenlivet.
– Hvordan kan jeg forklare til 4-åringen hva som skjer når noen roper «Eurasia» etter mammaen og pappaen hans fordi vi er et par fra forskjellige kontinenter?
Martine har alltid ønsker å føle seg norsk, men verden rundt har fått henne til å føle noe annet. Hun beskriver at hun føler seg underdanig i sitt eget land. Det skremmer henne. Tanken på at barna skal oppleve denne følelsen, er uutholdelig.
– Hvordan skal jeg fortelle mine barn at noen ikke liker oss kun fordi vi har mer pigmenter?
Denne saken ble første gang publisert 25/09 2020, og sist oppdatert 28/09 2020.
