Sjømannstatoveringer

Merket for livet

Det er henimot 40 år siden Ragnar Wallentin (67) mønstret av, men det synes ikke når han tar av seg skjorta.

TØFFE TATTOOTASSER: Norske hvalfangere i Grytviken, Syd-Georgia, en gang mellom 1925 og -32.

TØFFE TATTOOTASSER: Norske hvalfangere i Grytviken, Syd-Georgia, en gang mellom 1925 og -32. Foto: BOKEN

Publisert Oppdatert
UTVALG: Gamle, gode tattooer.

UTVALG: Gamle, gode tattooer. Foto: BOKEN

Og det gjør han, i lokalene til Fredrikshald Sømandsforening i Halden, der han innehar nestformannsvervet.

Han har 13 tatoveringer omkring på huden, den eldste er 50 år gammel. Den nyeste er fra 14. september i år, anskaffet i anledning sitt bidrag til boken Norske Sjømannstatoveringer.

I 1960 gjorde Ragnar Wallentin som veldig mange andre unggutter i hjembyen Halden og ellers i Norge: Han mønstra på, som messegutt. Båten var M/S «Sistina» og lå klar i Hamburg. Ragnar var 15 år. Han søkte spenning, og lønna var ikke verst.

Hadde han lyst på en tattis? Jada, men han hadde ei streng søster, også hun til sjøs og dobbelt så gammel som ham. Og ettersom Ragnar ikke fikk lov til å mønstre på alene, havnet han på samme skip som søster'n.

- Ikke prøv deg med tatoveringer, sa hun... hun passet på som en smed, ville holde meg unna alt det som fristet unge menn i fremmede havner.

At søster'n til Ragnar var skeptisk til tatoveringer og annen moro, var ikke så rart.

Hun uttrykte bare den vanlige oppfatningen av sjømannslivet: Noe fremmed og eksotisk og et liv på utsiden av det vanlige, og hva kunne ikke et slikt liv føre med seg?

Først en tatovering, og så en til... og så kanskje noen løsaktige kvinner og en palett av kjønnssykdommer.

Søster'n til Ragnar hadde nok sett litt av hvert blant sine mannlige sjøkolleger og visste nok hva hun snakket om.

Les også:

Ser du hva denne bilen er laget av?

Denne husken tar deg 400 meter over bakken

Ordentlig sjømann

HISTORIEHUD: Ragnar Wallentin er en kul, gammel sjømann som viser fram overkroppen sin hvorpå litt av livshistorien hans er prikket inn.

HISTORIEHUD: Ragnar Wallentin er en kul, gammel sjømann som viser fram overkroppen sin hvorpå litt av livshistorien hans er prikket inn. Foto: Egil Nordlien HM Foto

Nå vel, storesøstre kan ikke overvåke lillebrødre til evig tid, og gutter er nå engang gutter, og Madras var en havneby på østkysten av India som i dag heter Chennai. Men den gangen var det altså Madras, Ragnar var 17 år og litt tørrere bak øra.

- Vi fløy... Fornebu, Heathrow og derfra til India.

Søster'n var ikke å se noe sted i Madras. Hun var i Norge. Lillebror så sitt snitt:

- Jeg hadde bestemt meg, jeg skulle ha tatovering. Jeg dro ut i byen og stoppa ved den første tatovøren jeg fant. Han holdt til på fortauet, midt i kaos av biler og kuer som rekte omkring. Kan tenkes at hygienen var så som så, men det gikk greit. Ingen betennelse, og det kosta nesten ingenting.

Motivet var ei seilskute flankert av norske flagg og ble festet på høyre overarm. Ragnar Wallentin hadde gjennomgått en overgangsrite. Nå var han en av gutta, for på sjø'n i gamle dager var man ingen ordentlig sjømann om man ikke hadde en tattis eller flere.

I dag er det nesten ikke mulig å se hva tattooen forestiller. Noe skjer med hud i løpet av 50 år, atomer og molekyler blir litt rufsete i kantene, likeledes bindingene imellom.

- Fargene flyter ut og huden eldes. Sånn er det, men jeg angrer ikke på noen av tatoveringene mine, opplyser Wallentin.

Såpetrikset

Stykkgods, bulk og tank. Fra havn til havn. I Singapore satt han på ei kneipe med noen skipskamerater.

FØRSTE: Tatoveringen over er Wallentins første og ble laget i Madras, India.

FØRSTE: Tatoveringen over er Wallentins første og ble laget i Madras, India. Foto: Egil Nordlien HM Foto

Havfruen er hans siste tatovering, perforert inn 14. september 2013.

Havfruen er hans siste tatovering, perforert inn 14. september 2013. Foto: Egil Nordlien HM Foto

- Jeg tror det var rundt 1963-64. Jeg sa at jeg ville ha en ørn på brystet. Det ble inngått et veddemål. To flasker gin.

Utenfor var det varmt og mørkt, blinkende lysreklamer og støy. Unge Wallentin tok seg fram til ei tattoobule. En amerikansk ørn med utslåtte vinger ville han ha.

- Det var flinke tatovører i Singapore. Ørna ble laget ved frihånd, og det var ganske vondt da han prikket over brystbeinet. Jeg måtte ha en pause, dro ut og handlet litt whisky, det hjalp med et par slurker. Så fortsatte vi. Det ble ørna og tre tatoveringer til - og jeg vant to flasker gin. Det er ørna jeg er mest fornøyd med av alle tatoveringene, sier Wallentin.

Søster'n til Ragnar hadde gitt opp tatooformaningen og hun kunne ei heller forhindre lillebror i å oppsøke etablissementer der man kunne kjøpe kvinner.

- Horehusene i Bombay var helt spesielle, flere etasjer. Rett inn, få seg et nyp og ut igjen. Filippinene og Indonesia var landene det var lettest å få kjønnsykdommmer. Det hendte vi fikk gonoré, men styrmannen hadde penicillin. Også gikk jeg alltid til lege da jeg var hjemme.

Lengst mellom to havner var i 1967, fra Cape Town til Gulfen.

- 56 døgn. Man blir litt sprelsk etter så mange døgn. Først litt øl, så var det kvinnfolk. men jeg benyttet meg aldri av Lux-såpe.

- Du vasket deg ikke?

- En trepakning med Lux-såpe var verdifullt mange steder, og det var vanlig å betale horene med slik pakninger. Alt var jo ikke bare hyggelig, det var mye fattigdom.

Wallentin synes det er greit å snakke om dette, det er lenge siden og kona vet alt om hans sjømannsdager, også dette:

- I Japan ble vi tatt godt vare på. Jentene der fulgte båten fra land. Da vi anløp havnene, sto de og ventet. Vi hadde faste damer. Det var noe spesielt med damene fra Japan.

Hjem for godt

Etter hvert ble det flere tatoveringer, en av dem med navnet Bjørg, som ikke er kona hans i dag. Men det Ragnar Wallentin husker best var totalhavariet av M/S «Ragna Ringdal» i november 1962.

GANSKE FERSK: Slik ser en moderne sjømannstatovering ut.

GANSKE FERSK: Slik ser en moderne sjømannstatovering ut. Foto: BOKEN

- På Fiji, midtveis mellom USA og Australia, gikk vi på grunn. Jeg husker ennå den fæle, skjærende lyden av stål mot korallrev. Jeg var redd, men det gikk bra. Båten sto bom fast. Etter tre dager gikk vi i land på øya Vatoa. Vi ble tatt godt imot, de innfødte var veldig gjestfrie. Etter ei uke ble vi fløyet hjem til Norge.

TATTOOSTJERNE: Amund Dietzel (1891-1974) fra Sarpsborg mønstret på som 14-åring og lærte seg tattookunsten. Han etablerte seg i Milwaukee og regnes som en av verdens mest kjente tatovører.

TATTOOSTJERNE: Amund Dietzel (1891-1974) fra Sarpsborg mønstret på som 14-åring og lærte seg tattookunsten. Han etablerte seg i Milwaukee og regnes som en av verdens mest kjente tatovører. Foto: BOKEN

Ragnar Wallentin mønstret av for godt i 1975, etter til sammen 10,5 år til sjøs, fordelt på sju båter. Fra messegutt til 4. maskinist.

- Jeg måtte hjem til barn, familie og jobb på land.

Da hadde han mange gode minner fra handelsflåten - og 12 tatoveringer.

Les også:

Nordmennene som overlevde Little Bighorn

Groteske drapsmaskiner

Norsk helikopterkonge i New York

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag