Den 31. januar 1943 er nazistenes nederlag ved Stalingrad et ugjendrivelig faktum. Nærmere 200 000 tyskere har falt, 90 000 er tatt til fange, den 6. arme er tilintetgjort. Vel to uker senere, 18. februar, holder propagandaminister Joseph Goebbels en tale for en fullsatt idrettsplass i Berlin. Han snakker ikke om nederlag og kapitulasjon overhodet. Tvert imot: En krigstrett befolkning oppfordres til å kjempe til siste mann og siste kvinne for Fører og Fedreland.

Flere og flere tyskere reagerer på galskapen og innser at Hitler må stanses. Men det er nesten umulig å opponere. Nazi-Tyskland blir holdt i et jerngrep. Et stort statsapparat skal sørge for at alle støtter opp om diktaturet og krigsinnsatsen.

I kulissene ulmer protestene. Små grupper og enkeltpersoner er villige til å påta seg risikoen ved å opponere, med fare for eget liv. Søskenparet Sofie Scholl (22) og Hans Scholl (25) er to av dem.

De to er sentrale medlemmer i en liten studentforening som går under navnet Den hvite rose. Foreningen bedriver en systematisk ikkevoldelig motstand mot regimet ved å spre flygeblader og male slagord på veggene rundt omkring i München.

General Hans Oster Chief of Abwehr, the German military counter intelligence service and principle organiser of the Resistance=

Hans Oster, sjef for den tyske militære etterretningsorganisasjonen Abwehr, ble henrettet etter å ha blitt avslørt som en regimekritiker. © Personalities

Avsløringen

Samme dag som Goebbels holder sin tale i Berlin, går Hans og Sofie Scholl mot universitetet i München med en stor koffert. I den ligger restopplaget av en sjette løpeseddel.

Mens forelesningene pågår, legger de raskt ut bunker i de tomme korridorene slik at studentene kan finne dem når de kommer ut. Da de har lagt ut sedlene, finner Sophie noen til i kofferten. De går til atriet der de kaster dem ut fra øverste etasje.

Dette blir oppdaget av Jacob Schmid, som arbeider som pedell (politisk kommissær og ansvarlig for ro og orden). Han roper på dem. I samme øyeblikk er forelesningene slutt, og studenter strømmer ut i korridoren. Hans og Sophie forsøker å blande seg med mengden, men blir innhentet av pedellen. Han bringer dem inn på kontoret og varsler Gestapo.

Forhørsleder Robert Mohr, som lenge har etterforsket flygebladene og slagordene mot Hitler som i den siste tiden har dukket opp på vegger rundt om i München, kommer og henter dem til Gestapos hovedkvarter i Wittelsbach-palasset.

Hans og Sophie lar seg arrestere uten motstand og viser ingen tegn til nervøsitet.

De blir forhørt hele dagen og mesteparten av natten. Under forhørene dukker et nytt navn opp: Christoph Probst. Han har forfattet utkast til enda et flygeblad, som Hans har i lommen. Hans har forsøkt å kvitte seg med det, men uten hell. Under ransakingen hjemme hos Hans og Sofie finner Gestapo et brev fra Probst og sammenligner håndskriften.

Hans innrømmer at det et Probst som har skrevet utkastet, og dagen etter, fredag, blir Probst hentet fra sitt hjem i Innsbruck, der hans kone nylig har født parets tredje barn.

Et annet medlem av gruppen, Willie Graf, blir arrestert samme dag. Ti dager senere blir Alexander Schmorell og Kurt Huber arrestert.

ADOLF HITLER (1889-1945). Chancellor of Germany, 1933-45. Photographed while practicing gestures to the accompaniment of a recording of his speeches following his release from Landsberg prison in 1925.=

Adolf Hitler tålte ikke kritikk og gjorde kort prosess med motstandere i sitt eget land.

En farse

Sophie Scholl og Hans Scholl blir stilt for Volksgerichtshof, «Folkedomstolen», som dømmer i politiske saker. Roland Freisler, som er domstolens president, kommer fra Berlin for å lede saken.

Prosessen er en ren fase. Poenget er å ydmyke de tiltalte. Ingen av de oppnevnte forsvarerne har spørsmål, og de tiltaltes forsøk på å forsvare sine handlinger blir avbrutt av utskjelling.

Sophie Scholl klarer å få sagt til dommeren at «du vet like godt som oss at krigen er tapt. Hvorfor er du så feig at du ikke vil innrømme det?»

Dommen er klar på forhånd. Himmler har personlig gitt beskjed fra Berlin om at de tre skal henrettes omgående. Flygebladene blir ansett for å være uttrykk for høyforræderi som truer hele nazistaten.

De tre blir dømt til døden ved giljotinering og halshugget i Stadelheim-fengselet senere samme dag.

De hadde under lange forhør klart å la være å implisere andre. Det er uklart om de ble utsatt for tortur.

13. juli blir Alexander Schmorell og Kurt Huber henrettet. Huber ba om utsettelse for å kunne avslutte et verk om filosofen Leibniz, som han skrev på cellen. Det fikk han ikke.

Willi Graf blir holdt i fangenskap fram til 12. oktober. Gestapo håper å få ham til å røpe flere navn. Det gjør han ikke.

Også disse tre blir henrettet ved halshugging.

Kommunisthets

Ungdommene bak Den hvite rose var langt fra alene. Mange tyskere utfordret Hitler og måtte betale en høy pris for det.

Nazistene pågrep omkring 60 000 tyske kommunister fra 1933 til 1935, og SA drepte omkring 2000 av dem. En håndfull mindre grupper oppløste seg selv formelt og ble usynlige, men fortsatte det illegale arbeidet.

I 1935 hadde Gestapo knust nesten all kommunistisk motstand i Tyskland. Da den spanske borgerkrigen startet året etter, ble kamp mot general Francos fascistiske regime en symbolsk fortsettelse av kampen mot nazismen.

Kommunisten Ernst Thälmann samlet en eksiltysk brigade som omfattet oppimot 5000 mann. Bare 2000 overlevde den spanske krigen, etterpå ble mange av disse utlevert til Gestapo og sendt tilbake til Tyskland. Ernst Thälmann døde 18. august 1944 i konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Da Hitler hadde planer om å fremprovosere en tysk-tsjekkisk krise i 1938, begynte Hans Oster å samle belastende opplysninger om Føreren. Oster var offiser i etterretnings- og kontraspionasjetjenesten Abwehr, og han klarte å samle en gruppe som for å unngå krig skulle begå statskupp og pågripe Hitler.

Sjefen for Awehr, admiral Canaris, kjente til planene og snudde ryggen til.

Planen ble aldri gjennomført, og Oster fortsatte i tjenesten. Men etter attentatforsøket mot Hitler i juli 1944 ble han pågrepet, og da dagbøkene til admiral Canaris ble oppdaget 4. april 1945, ble Oster hengt fem dager senere.

Hitlers krigsplaner i 1938 fikk general Ludwig Beck til å organisere en militær opposisjon. Han planla å overtale generalene til å gå til generalstreik for å få føreren på andre tanker. Det lyktes ikke og i stedet planla han et statskupp, en plan som selv generalstabssjef Franz Halder støttet.

Men Halder ønsket bare et statskupp dersom Hitler erklærte Tsjekkoslovakia krig. Han ville vise at Føreren var en krigshisser. Ettersom krigserklæringen mot Tsjekkoslovakia aldri kom, rant planen ut i sanden.

Grev Helmut James von Moltke samlet i 1940 en krets av systemkritikere på sitt gods, Kreisau i Schlesien. Senere møttes de regelmessig til diskrete samtaler om Tyskland etter Tag X (dag X), dagen for nazismens fall. Da Gestapo sporet opp studiesirkelen i 1944, ble greven og en rekke av medlemmene henrettet.

9-1944-7-20-A3 Goering,Bormann besichtigen Wolfsschanze Widerstand im 3. Reich: Das Attentat vom 20. Juli 1944. Hermann Goering und Martin Bormann be- sichtigen das Fuehrerhauptquartier nach dem Attentat. Foto. E: Resistance. National Socialism: Resistance / Attempt of 20 July 1944. - Hermann Goering and Martin Bormann, visiting the Fuehrer headquarters after the assassination attempt. - Photo.=

Føreren overlevde på mirakuløst vis, von Stauffenberg ble skutt. © akg-images

1-S6873-B1934 Claus von Stauffenberg / Foto um 1934 Stauffenberg, Claus Graf Schenk von, Generalstabsoffizier, Widerstandskaempfer (am 20.Juli 1944 Attentat auf Hitler), Jettingen 15.11.1907 - (hingerichtet) Berlin 20.7.1944. - Als Oberleutnant der Kavallerie in Bamberg. - Portraetaufnahme, undat., um 1934. E: Claus von Stauffenberg / Photo / c.1940 Stauffenberg, Claus Graf Schenk von, Jettingen 15.11.1907 - Berlin 20.7.1944 (executed). General Staff Officer, Resistance fighter (20.7.1944 assassination attempt on Hitler) Portrait photo, c.1940. F: Claus von Stauffenberg / Photo vers 1940 Stauffenberg, Claus Schenk von, comte, Jettingen 15.11.1907 - (fusille a) Berlin 20.7.1944, colonel, resistant (organisa l'attentat d'Hitler l2 20 juillet 1944). Portrait, vers 1940.=

Claus von Stauffenberg var hovedmannen bak attentatet mot Hitler 20. juli 1944. © akg-images

For å sikre Tysklands fremtid

Attentatforsøket mot Hitler ved en stabskonferanse i Wolfschanze 20. juli 1944 endte med fiasko. Føreren overlevde, og Gestapo rullet opp gruppen som sto bak.

En av hovedmennene bak attentatforsøket, grev Claus von Stauffenberg, visste at den opprinnelige hovedhensikten med å rydde Hitler av veien - en fredsslutning med de allierte - ikke lenger var mulig slik krigen hadde utviklet seg.

Derfor var hensikten med attentatet i stedet blitt å sikre Tysklands fremtid etter det totale nederlaget. «Det dreier seg ikke lenger om Føreren, heller ikke om fedrelandet, min kone eller mine fire barn, det dreier seg om hele det tyske folket,» skrev von Stauffenberg en måned før attentatforsøket.

Han ble henrettet ved skyting 21. juli 1944, 34 år gammel.

General Erwin Rommel hadde tidlig gitt uttrykk for sitt ubehag over nazistenes brutale metoder. Opposisjonen forsøkte å rekruttere ham, men han ønsket ikke å få Hitler drept.

Men da en av deltagerne i attentatforsøket mot Føreren i juli 1944 under tortur påsto at Rommel hadde vært involvert, fikk nazistene et problem. For Rommel var også en dekorert helt fra 1. verdenskrig, og hadde som sjef for Afrika-korpset vist seg som en av Nazi-Tysklands ubestridt beste generaler.

Hitler ønsket å unngå ubehagelig oppmerksomhet, derfor ga folkene hans Rommel et tilbud: Hvis Ørkenreven, som han ble kalt, begikk selvmord, ville familien bli skånet for ytterligere represalier. 14. oktober 1944 inntok Rommel en kapsel cyanid i Gestapos lokaler og ble deretter gravlagt på statens regning, i propagandaens tjeneste.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!