Bare minutter igjen nå før en lang reisedag er over for halvparten av passasjerene.

Flyet ble halvannen time forsinket fra Trondheim på grunn av problemer med en annen Widerøe-maskin. Men mellomlandingen i Namsos gikk greit, der 19 passasjerer takket for seg. Klokken 20.07 var de i lufta igjen.

Denne helgen er det konfirmasjonssøndag i Brønnøy. Flere av passasjerene, blant andre en hel familie fra Langevåg og et ektepar fra Oslo, har tatt turen nordover for å delta i festlighetene.

En av de reisende kikker stadig vekk på klokka. Sekundene er dyrebare. Han skal videre med en ferge. Man har opprettet kontakt med Widerøe-kontoret i Brønnøysund.

Tove Marianne Moe (25) er også blant de utålmodige. Hun har vært på datakurs i Trondheim og gleder seg til å trøste sin småtufse sønn på to og et halvt år.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

=

Roger Moe og sønnen Terje ventet på kone og mamma. I stedet for gjensyn ble det en langvarig kamp for å få en rettferdig erstatning. Her, i 1995, står de rett under stedet der Marianne Moe endte sitt liv.

Passasjer i cockpiten

Klokken 20.28 sier styrmannen «three green», som bekrefter at de tre indikatorlampene for hjulene indikerer at alle tre er nede og låst. Sekunder senere oppstår en samtale mellom passasjeren som sitter i klappsetet i cockpiten og kapteinen, som handler om reservesystemer for å få ned hjulene hvis de ikke lystrer ordre. Igjen innleder passasjeren en samtale med piloten.

Det går utover kommunikasjonen mellom kaptein og styrmann. Mange av de foreskrevne operasjoner i forbindelse med innflyging og landingsforberedelse blir ikke fullført fullt ut. Dobbeltkontrollen for navigeringen mangler.

Det resulterer i at flyet, som befinner seg i tett tåke uten sikt, går ned i 550 fot fire nautiske mil for tidlig - og er tre grader ute av kurs. Mange av unnlatelsene er helt sentrale for flyets sikkerhet.

Autopiloten blir programmert til 550 fot der den skulle ha vært 1500 fot. Maskinen flyr nå programmert rett mot fjellsiden på Torghatten. Forsøket det siste sekundet med å rette opp snuta, kommer for sent.

Den samme kvelden var Roger Moe, ektemannen til Tove, på jobb som vaktmester ved helikopterbasen i Brønnøysund. Inne i hangaren fjernet han sot fra en Bell 212. Søsteren Rita passet på sønnen Terje. Ved 20.30-tiden ventet han at flyet med kona, som var kontorfullmektig hos kommunekassereren, skulle lande. Roger gikk bort til ankomsthallen på flyplassen.

=

En privatperson tok et bilde av ulykkesflyet i Namsos. Minutter senere krasjet det.

Pulverisert

Da kom en Widerøe-ansatt gråtende ned fra flytårnet. - Noe hadde klikket med flyet, sa han. Roger ble stående og kikke etter flyet, mens brannbilene rykket ut på rullebanen. Deretter dro han tilbake til helikopterbasen og brukte tiden til å svare på telefoner fra pårørende og pressefolk. Han håpet.

Men rute 710, som skulle videre til Bodø, lå pulverisert i Torghatten. Et mangeårig mareritt, i tillegg til ufattelig sorg, hadde begynt for Roger Moe.

Vanligvis kan man se Torghatten fra lensmannskontoret. Om kvelden 6. mai var den lille knøtten av en fjellknaus innhyllet i tåke. Førstebetjent Kurt Nilsen var alene på kontoret da alarmen gikk. En beboer i Torghatten-området hadde hørt flydur etterfulgt av et smell, og ringte umiddelbart flyplassen. Nilsen, som senere ble lensmann, husker ulykken og detaljene rundt like godt i dag som for 25 år siden.

- Da jeg rykket ut, var det ingen tvil om at flyet hadde havarert. Min jobb som skadestedsleder, var i første omgang å skaffe ressurser til og organisere letingen etter overlevende og skadde. Det var allerede brannfolk og mange frivillige på plass da jeg ankom. Nå var det viktig å bruke syn og hørsel. Noen kunne jo være i live, forteller Nilsen til Vi Menn.

Det var et uhyggelig syn som møtte alle mannskapene. I fjellsida brant det fortsatt. Vrakdeler lå slengt ut. Og det luktet intenst av drivstoff.

- Etter det første brede søket ble det rapportert tilbake at letemannskapet hadde sett en god del døde. Da gikk vi over til finsøk. Samtidig slukket brannvesenet brannene. Etter å ha fått full oversikt, måtte vi melde fra at det ikke var noen overlevende. Søksfasen gikk nå over til en etter-forskningsfase. ID-gruppa og etterforskere fra Kripos var snart på plass.

Ofrene ble sendt til Trondheim. Neste fase var å rydde åstedet for flydeler og eiendeler fra ofrene. Ni av de omkomne hørte hjemme i Brønnøy kommune.

- Blant de døde var det en god del kjente av meg, dermed gjorde ulykken ekstra inntrykk. Men som politimann har du en jobb å gjøre, og følelsene må stagges litt. Det tøffeste i ettertid var å vise de pårørende stedet. Det var laget et kart over hvor de enkelte lå i terrenget. Da - sammen med folk i bunnløs sorg - får du tragedien tettere inn på livet, sier Nilsen, som i dag jobber for Securitas på nettopp flyplassen.

- Jeg ser Widerøe-fly ta av og lande hver eneste dag, og kjenner bensinlukta. Og flyr selv Widerøe fortsatt. Det plager meg ikke.

For Roger Moe ble det aldri noe ro til å sørge. Han var også den eneste av de pårørende som kjørte sak mot flyselskapet. En innbitt og langvarig kamp som han følte seg kallet til - både som en gest til sin døde kone og for sønnens fremtid. Han var dessuten mektig provosert av følelsen av at de etterlatte nærmest ble truet til å godta smuler. Trusler og mobbing og telefonterror og bakvaskelser fulgte som en konsekvens av hans høylytte kamp.

=

Torghatten i havet med sitt eiendommelige hull er en attraksjon.

Kritikk

Moe mente hele tiden at det var grov uaktsomhet som førte til det fatale krasjet. Flyhavarikommisjonen sparte heller ikke på sin kritikk da rapporten etter ulykken forelå. I desember 1993 inngikk Moe et forlik med Widerøe. Enkemannen og hans mindreårige sønn endte opp med 825 000 kroner mot å frafalle påstanden om grov uaktsomhet fra Widerøes side.

Moe følte også at han ikke hadde annet valg enn å bli hjemmeværende for sønnen, og gikk over på en liten enkemannspensjon.

- Jeg nektet å ta i mot uføretrygd. Men samtidig fikk jeg beskjed om holde meg hjemme - eller så tok det offentlige barnet. Jeg kunne bare være far, ikke mor. I lang tid etterpå holdt guttungen meg fast i håret om natta. Heldigvis stilte både mor og svigermor opp for meg, forteller Roger Moe (60) i dag.

Men selv fikk han aldri noen psykologhjelp.

- Jeg ønsket også råd og veiledning i forhold til omsorgen for Terje. Være føre var. Du klarer ikke å overleve en sånn prosess uten å snakke med noen. Redningen ble at jeg hadde venner og bekjente å lene meg mot. Terje har prøvd å klare seg sjøl, og er en flott, oppegående gutt som er utdannet kokk.

I dag lever Roger et rolig liv i Nord-Trøndelag sammen med samboer og tre felles barn i alderen 11 til 16 år. I fjor ble han rammet av slag.

For Moe og alle andre etterlatte vil Torghatten for alltid være noe annet enn en snodig fjellknaus med et mystisk hull i.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!