Alfredo Astiz endelig straffet
Den blonde dødsengelen
Under den ”skitne krigen” fra 1976 til 1983 ble vel 30 000 personer kidnappet og drept av Argentinas militærjunta. Nylig fikk den verste bøddelen endelig sin straff.
Jubelen bryter ut blant de mange tusen fremmøtte foran storskjermen. Det viftes med argentinske flagg, folk omfavner hverandre og tørker vekk en tåre. Dette dreier seg ikke om at Messi og gutta har storspilt for landslaget. Det som feires, er at Alfredo Astiz - "Den blonde dødsengelen" - er blitt dømt til fengsel på livstid.
At argentinerne samlet seg for å feire, er ikke vanskelig å forstå. Under militærdiktaturet som styrte landet med jernhånd mellom 1976 og 1983, var Astiz en av regimets ivrigste og mest sadistiske bødler.
Som sønn av en admiral, hadde han kun én ambisjon i livet: Å tjenestegjøre i marinen. Han vervet seg i 1974, 23-år gammel, og ble to år senere håndplukket for deltakelse i marinens hemmelige anti-terror enhet - GT 332.
Les også:
Monika Lund Lie er Vi Menn-piken 2011
Frie tøyler
Gruppen hadde hovedkvarter på marinens tekniske høyskole (ESMA ), hvor en av bygningene ble omgjort til tortursenter og fengsel. Herfra skulle GT 332 bekjempe venstre-orienterte elementer med frie tøyler.
Ingen hadde friere tøyler enn Astiz. Et av hans første oppdrag slo an tonen. Under et spaningsoppdrag oppdaget en 17 år gammel jente tilfeldigvis Astiz og hans tungt bevæpnede menn. Hun ble vettskremt og la på sprang. Astiz nølte ikke - han satte seg på kne midt i gata, tok iskaldt sikte og sendte en kule i ryggen på jenta. Han rekvirerte en taxi og slengte henne i bagasjerommet.
Ifølge taxisjåføren beroliget Astiz jenta med løfte om å ta henne med til politi-sykehuset før han slamret igjen lokket. Så skjedde ikke - hun ble fraktet til ESMA og myrdet. Hendelsen illustrerer Astiz kaldblodighet og GT 332's forakt for lov og rett. Enheten kidnappet, torturerte og drepte for fote. De sto kun til ansvar for marinens øverstkommanderende og hadde intet rettslig overoppsyn.
I løpet av drøye syv år kidnappet Astiz & co. 5000 av sine landsmenn og kvinner. Rundt 90% ble myrdet. Luz Deñisoff, ansatt ved det argentinske menneskerettighetsmuseet og ekspert på GT 332, beskriver fremgangsmåten slik:
- De var som regel rundt 10 mann, tungt bevæpnet og alltid i sivile klær. Ofrene ble omringet på et offentlig sted - en undergrunnsstasjon, midt i gata, inne på bussen. De ropte "narkopoliti - hold dere unna", og fremviste falske ID kort.
- Hvis noen blandet seg inn, fikk de juling. Offeret fikk ei hette over hodet og ble kastet inn i baksetet på en Ford Falcon uten registreringsnummer - GT 332's faste kjøretøy. Skrekkveldet kuet folket og Astiz og hans likemenn opererte uten frykt for represalier overhodet.
Astiz mest beryktede overgrep kom under adventen 1977. Som konsekvens av alle kidnappingene hadde det vokst fram en gruppe av pårørende som forlangte å få vite hva som hadde skjedd med deres forsvunne sønner og døtre. Gruppen besto av godt voksne kvinner med hvite skaut, som samlet seg på torget utenfor presidentpalasset i Buenos Aires og fikk navnet Las Madres de la Plaza de Mayo ("Mødrene på Plaza de Mayo").
Men selv ikke middelaldrende damer som demonstrerte fredelig midt i hovedstaden, kunne føle seg trygge. En dag troppet en høy, blond kar opp. Han introduserte seg som Gustavo Niño, og påsto at broren hans hadde forsvunnet. Derfor ville han gjerne delta i gruppens aktiviteter.
Mødrene lot seg sjarmere av den kjekke karen. Intet visste de om at Gustavo var ingen ringere enn Alfredo Astiz, og at han utmerket godt visste hva som hadde skjedd med deres savnede avkom. Han hadde drept mange av dem selv.
Grov tortur
Som resultat av Astiz` infiltrasjonsarbeid gikk GT 332 til angrep og kidnappet 13 medlemmer av Las Madres - inkludert ledelsen og alle grunnleggerne - under et kirkemøte. På ESMA ble de - og vi snakker fremdeles om i overvekt middelaldrende kvinner - torturert på det groveste.
Deñisoff forteller at yndlingsmetoden til Astiz var en metallseng med elektroder, som ble festet til kjønnsorganer, lepper, tunger og øyelokk.
- Det var alltid en lege til stede. Astiz ville ha full kontroll over liv og død, derfor var det også rigget opp en sykestue i tortur-kjelleren. Ingen skulle få lov til å rømme - selv ikke ved å dø.
Den mest hyppig brukte drapsmetoden var såkalte dødsflygninger, hvor ofrene ble dumpet på havet, fortsatt i live, fra marinens fly. Dette var en skjebne Astiz overlot Las Madres til uten å nøle.
Men selv om Astiz og hans kolleger anså operasjonen som en suksess, hadde de et problem: To av de kidnappede var utenlandske statsborgere, de franske nonnene Léonie Duquet (61) og Alice Domon (40), som var i Argentina for å drive veldedighetsarbeid. Mens GT 332 kunne slakte argentinere uten frykt for konsekvenser, var det verre å drepe utlendinger.
Den 17 år gamle jenta Astiz skjøt i ryggen, hadde svensk far. De svenske myndighetenes krav om å finne ut hva som hadde skjedd med henne, hadde blitt et horn i siden for juntaen. Astiz ante råd. Han fikk fanger med bakgrunn i terrorgruppa Monteneros til å male Monteneros banner og skrive et kidnappingsbrev. Han fotograferte de to nonnene foran banneret og sendte bildet sammen med kidnappingsbrevet til avisene.
Mens verdensopinionen fordømte Monteneros for kidnappingen, ble nonnene flydd utover Atlanteren og dumpet. Da hadde de gjennomgått ti dagers sammenhengende tortur.
Lyssky avtaler
Astiz nøt arbeidshverdagen på ESMA. Han var særlig glad i å være herre over liv og død og nølte ikke med å blande "business and pleasure". Da han forelsket seg i en gravid fange, reddet han den nyfødte babyen hennes og ga den i hemmelighet til besteforeldrene. Mora sendte han i sikkerhet til Spania.
Astiz kidnappet også kjæresten sin fra tenåringstiden. Etter å ha holdt henne fanget og torturert henne på ESMA, ble hun sendt i sikkerhet til Spania hun også.
Slutten for ESMA og GT 332 kom i 1983. Da falt militærdiktaturet etter et katastrofalt forsøk på å erobre Falklandsøyene fra Storbritannia. Astiz var involvert i fadesen - han overgav seg selv og sine 15 menn etter en trefning helt i begynnelsen av krigen, og ble sittende i fangenskap under resten av konflikten.
Det var langt vanskeligere å hanskes med britiske soldater enn ubevæpnede tenåringsjenter og nonner. Men tross slutten på diktaturet skulle det gå lang tid før Astiz ble stilt til ansvar.
Det sørget marinen for ved å inngå en rekke lyssky avtaler med regjeringene som styrte landet utover 80 og 90-tallet. Ja, de lot faktisk Astiz tjene aktivt helt til 1998. Da hadde han steget i gradene til kommandørkaptein.
Men Astiz hadde en mektig fiende som nektet å gi opp - Las Madres de la Plaza de Mayo. Gruppen ble nemlig så langt fra knekket av Gustavo Niños forræderi, men vokste tvert imot fram til å bli en av Sør-Amerikas viktigste menneskerettighetsorganisasjoner. De har arbeidet utrettelig for å bringe juntaens overgrep fram i dagen og få de skyldige stilt til ansvar.
Da deres nære allierte, Cristina Fernández Kirchner, ble valgt til president i 2007, nærmet det seg slutten for Astiz. Rettssaken begynte knappe to år senere. Det er vel ingen overraskelse at nettopp Las Madres arrangerte storstilte festarrangementer i anledning dommen.
Hva så med Astiz - har han mildnet med årene? Brukt tiden til ettertanke og søken etter tilgivelse? Langt derifra. I løpet av rettssaken lo han under vitneforklaringer om overgrepene, og klaget over at rettssaken var politisk motivert. Han påberopte seg sågar å være offer for en lynsjemobb.
Når vi ber Deñisoff - som ikke klarer holde tårene tilbake når hun beskriver lettelsen over at Astiz nå omsider har fått sin straff - oppsummere hva slags menneske Alfredo Astiz er, sukker hun og rister på hodet. Etter å ha slitt noen øyeblikk for å samle tankene kommer svaret:
"En hijo de puta." En horesønn...
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 13/03 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.