TØFFINGER: Peter (til høyre) og jeg tøffer oss så godt vi kan og lykkes ganske bra. © Egil Nordlien HM Foto

Ved første øyekast er det Triumphen som tiltrekker seg blikk. Den er svart som faen og ganske rocka. Caféracer basert på det gode gamle Bonneville-konseptet. Singelsete og lavt styre.

Parallelltwinmotor med to lekkert svungne svanehalser som munner ut i tøffe, oppadrettede potter. Som laget for nyinnspilling av Marlon Brandos The Wild One. Men når jeg trykker inn startknappen, blir jeg skuffet.

Den høres ut som en firesylindret japsesykkel med opptil flere overliggende kamaksler. Men det er greit, det finnes effektanlegg som gir den karakteristiske lyden fra en britisk twin, og litt ekstra trøkk - bare for noen tusenlapper.

Guzzien er også retro, produsert med tanke på å vekke minner om den legendariske V7, første gang lansert i 1967. Min kollega Peter Nagy trykker på startknappen og aktiverer den tverrstilte twinmotoren. Sylindrene står som mektige fallossymboler i 45 graders vinkel ut til sidene. Han smiler.

SYKKEL: Triumph Thruxton 900. Motor: 865 ccm, to sylindre på linje. Effekt: 70 hk. Dreiemoment: 70 Nm v/5800 omdr. © Egil Nordlien HM Foto

Borgeren

Peter lever et borgerlig og beskyttet liv på Nesodden med fire barn og samboer, omgitt av grønt gress hvori skiferheller og hagedam med karper.

Han går på lavkarbodiett, trener og slanker seg, men han vil gjerne tøffe seg litt, også.. men ikke for enhver pris, selvsagt, ikke med en sånn R-sykkel som ved akselerasjon presser hjernemassen så hardt og brutalt an mot bakre kranievegg at han pådrar seg akutt hjerneskade, dertil nedsatt vurderingsevne, kjører rett ut i en sving og treffer en 100 år gammel fururtrestamme i 190 km/t.

Selv er jeg ikke på langt nær så heldig stilt som Peter. Men jeg tror livet mitt kan bli kulere med en motorsykkel. Jeg tror det. Men jeg er enig med Peter, den trenger ikke gå så inn i helvete fort.

Peter og jeg er ganske ulike av oss, men vi er innpå 100 år til sammen og har dette til felles: Pasjon for motorsykler, og vi liker vakre ting. Men hvilken av disse syklene faller i vår smak?

Dette er ingen vanlig motorsykkeltest; vi skal ikke fordype oss i tekniske data. Vi skal finne den sykkelen som kan berike våre liv på jorden.

Rampete

Vi gir gass gjennom Oslo sentrum. Peter først. Bakfra ser han ut som en politimotorsyklist. Den hvite hjelmen kursiverer gubbeinntrykket. Han sitter oppreist. Jeg tenker at styret på Guzzien kunne vært lavere Sol og nesten ingen skyer.

Triumphen er lett å manøvrere. Den reagerer kvikt på gasspådrag. Motoren er villig, henimot vibrasjonsfri. Jeg skjønner fort at dette er en sykkel man må passe litt på, plutselig går det liksom fortere enn man hadde tenkt.

Jeg trenger heller ikke gire hele tiden, bånndraget er godt, Triumphen drar seg fort opp med 4. gir. Jeg kjenner at det er noe med denne sykkelen.

Den er litt rampete - og det smitter.

Nesten så jeg får lyst til å gjøre noe ulovlig, som å bråstanse ved en blomsterforretning og knabbe en bukett tulipaner. Men jeg ser ingen slike forretninger på Mosseveien, og jeg trenger ikke tulipaner.

SYKKEL: Moto Guzzi V7 Classic. Motor: 744 ccm, 90 graders V-2. Effekt: 48,5 hk. Dreiemoment: 58,2 Nm © Egil Nordlien HM Foto

Som egg og ansjos

Vi tar av mot Ingierstrand, inn på Gamle Mossevei. Det er veien sin, det.. som skapt for motorsykler. Fine svinger med sletter innimellom.

Jeg kan ikke la være å kjøre forbi Peter. Det er fort gjort. Veien er rett og sykkelen er sterk. Inn i en høyresving, legger meg ned

- Triumphen blir med. Den liker det.

Den vil ha gass i utgangen av svingen. Den får det. Jeg føler at vi passer sammen - som egg og ansjos. Peter blir litt borte for meg. Jeg slipper gassen. Så er han der. Jeg tror han trives på Guzzien. En stund siden Peter kjørte sykkel sist. Han første forelskelse var Suzuki GT 380. Han første "seriøse forhold": Kawasaki Z 650. Det er lenge siden, men hans fascinasjon for motorsykler har ikke gått over. Før vi satte oss på syklene, sa han:

- Å se en pen motorsykkel er nesten like opphissende som å se en fin dame. Og nå ikke bare ser han, han rir sykkelen. Kanskje er han betatt, kanskje beint fram forelsket.

Guzzi er gøy

Vi stanser ved Tyrigrava kro. Snart er vi utørste og mette i magen. Peter er spent. Nå skal han på Triumphen. Han skrever over, han kler den - og blir liksom litt tøffere i trynet.

Jeg setter meg på Guzzien og er litt skeptisk. Den er riktignok pen å se på, nei, den er vemodig vakker, men kanskje litt gamlisaktig. Og er det no' trøkk i motoren?

Jeg trykker på startknappen. Den vibrerer. Jeg vrir gass og merker en sideveis tilting, sånn er det med tverrstilte svinghjul - det er ganske kult.

Den vibrerer enda mer når jeg får den på veien og øker omdreiningstallet. Setet kommer i svingninger, og det er nesten så Trygg Trafikk bør jobbe for advarselsmerking med tanke på kvinnelige kunder som har lett for serieorgasmer.

Jeg må si at de bange anelsene blir borte i den milde mailuften. Den forholdsvis lille Guzzi-motoren slår lengre slag enn Triumphen. Det merkes, trenger nesten ikke skifte gir.

Den bråker litt også - det liker jeg.

Den er dessuten overraskende kvikk. Den styrter av sted som en ganske uskikkelig hest, om man vil det. Og det vil man jo noen ganger. Men ikke mer av det i dag.

Nå kjører vi pent og hygger oss på Ytre vei mot Son. Her er topografien lett buklete og svingene så feiende fjonge at motorsykkelkjøring toucher poesi. Guzzien er lettkjørt, og den tar svingene med selvfølgelighet.

Dette er sykkelen for koseturer, kanskje med elskerinnen bakpå. Men det er også en egosykkel, især hvis man monterer lavere styre, flytter fothvileren litt bakover og monterer effektpotter - som jeg har hørt noen gjør. Det gir visst litt ekstra lyd og noen flere hestekrefter.

VALG: Guttaboys valgte hver sin sykkel. Smaken er som baken, delt i to. © Egil Nordlien HM Foto

Valg i livet

Vi er i Son. Parkerer ved brygga. Jeg er spent. Vi skal gjøre våre valg. Hvilken av syklene har vi falt for? Kunne vi tenkt oss å eie en av dem? Peter kjøper seg en is og tenker litt på det.

Han virker alvorlig, han tar ikke lett på det. Jeg mistenker ham for å tenke som meg og velge Triumphen.

- Jeg velger meg Guzzien.

Det var den jeg kjørte først. Det blir som med kvinner, det er alltid noe spesielt med den første, sier Peter.

Vi kjører hver til vårt. På motorveien tilbake til Oslo beslutter jeg å se om Triumphen lever opp til etternavnet Thruxton, den kjente racingbanen i Hampshire, der Triumph i 1969 gjorde rent bord med racingriggede Bonneviller.

Bare en måte å finne ut av det: Gi gass.

Etter cirka ti sekunder har jeg svaret. It's a Thruxton. oh yeah!

BEGRUNNET VALG

Peter:

Begge syklene er vakre, ja, direkte sexy med sine nakne, tidløse kropper og definerte muskler. Som damer i tights på treningssentrene. Triumphen er en klassisk skjønnhet med dråpeformet tank, som jeg absolutt foretrekker, og som fullendes med kåpe i hekken. Den er myk og villig og føles god mellom beina i svingene. Men jeg faller for Moto Guzzien, til tross for den puslete tanken. Den har feitere lyd, den buldrer og rister, sånt liker jeg. Guzzien reagerer kjapt og er behagelig på bredt turtallsregister, en leken sykkel, og så er det noe yppig over sylinderne som spriker ut av ramma.

Torjus:

Triumphen har det rette utseendet, er frekk og rampete. Rett og slett tøffere enn Guzzien. Dessuten har Triumphen mer kraft. Av og til er det greit. Jeg velger meg Triumph Thruxton 900.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!