Det rister i bakken. De skrøpelige husene, som er laget av plastikk og papp, blir nesten levende der de dirrer og flagrer. Jeg trekker godt inn til siden og først nå kan jeg se det. Et gigantisk godstog. Det kommer i stor fart rundt en sving og rett mot meg.

Lokføreren ligger på hornet. Ikke så rart. Jeg befinner meg midt i en indisk by og her vrimler det av folk. Nå spretter de alle ut av skinnegangen - alle unntatt Ajun.

- Hei, hva med guttungen, roper jeg til mannen jeg tror er hans far. Til min store forskrekkelse bare titter han på meg og smiler.

Like før toget dundrer forbi oss, smetter treåringen av skinnegangen for så å sette seg to meter unna det passerende monsteret. Bråket er ekstremt og bakken rister som om det er et jordskjelv på gang.

Men guttungen sitter rolig som skjæra på tunet og bare titter opp på det massive togsettet.

- Gutten må jo få leke litt, forteller pappa Saidhul, straks jernhesten har passert.

Les også:

Syklet i 165 km/t ned en vulkan

Naturkrefter uten sidestykke

© Copyright: Johnny Haglund

"Uskyldig" lek

- Mest gøy er det når togene kjører litt sakte forbi, forteller en oppglødd guttunge i fillete klær.

10-åringen forteller at han elsker å hoppe inn i vognene mens toget kjører, stikke av med en vannflaske eller lignende fra en passasjer, for så å hoppe ut igjen på andre siden.

- Passasjerene aner ikke hva som skjer, forteller han med et stort glis, før han stiller seg en meter fra et passasjertog som fyker forbi, mens han liksom suger inn spenningen av å stå innen rekkevidde av en sikker død.

De er de fattigste av de fattige. Saidhul og hans familie bor under en presenning langs et togspor i sentrum av byen Guwahati. I denne "landsbyen", som kalles Railway Gate no. 5, lever fire familier, som til sammen består av 15 mennesker, hvorav ni av dem er barn.

De lever av å samle søppel og alt de eier og har - og nesten alt de spiser og drikker - finner de på gaten, i søppelkasser eller på fyllinger.

- Jo da, vi finner noen leker i blant, men det er klart barna - spesielt guttene - synes det er langt mer moro å leke rundt togene enn med noen ødelagte plastleker, forklarer Saidhul, men legger til: - Vi passer selvsagt litt på de aller minste.

Jeg sitter med hjertet i halsen og betrakter småbarn leke med døden. De løper litt mellom og foran togene når de kommer kjørende eller de sitter helt inntil når togsett på togsett feier forbi.

- Helt uskyldig moro, hevder Saidhul, som med slitne øyne betrakter utlendingen som fortsatt skjelver litt etter å ha vært vitne til hvordan en treåring og en tiåring leker med livet. Selv virker han langt fra bekymret og jeg synes å kunne lese i ansiktet hans at som far har han nok å tenke på fra før. Å bekymre seg for barnas lek i tillegg, har han ikke overskudd til.

- De trenger en lek for å kunne koble av fra hverdagen, tror Saidhul.

Og etter hvert som jeg tilbringer tid med disse menneskene, begynner jeg å forstå. For Saidhul og hans familie har bodd her i seks år, og bare i løpet av mine fire dager teller jeg mer enn 40 passerende tog.

Når da "landsbyen" deres bare ligger en håndfull meter fra skinnegangen, betyr det at disse menneskene lever i en verden fylt av støy, risting og stor fare - døgnet rundt... året gjennom.

- Enten blir du sprø av å bo her, eller du blir vant med togene, forteller Saidhul, og tilfører at han selvsagt ikke har noe alternativ.

- Mister jeg forstanden, vil hele familien min gå til grunne, så jeg ble fort vant med togtrafikken, innrømmer han.

Ikke alle er blitt det...

© Copyright: Johnny Haglund

Mistet forstanden

Den unge moren Sunita bærer sin lille jente i armene, mens hun vasker opp noen blikktallerkener hun har funnet. Brått snur hun seg og kaster opp. Så fortsetter hun å vaske opp.

- Sunita spiste noe sønnen hennes fant på gata i natt, forklarer Saidhul.

Han forteller videre at Sunita, som bare er 22 år, har tre barn... og hun er alenemor.

- Foruten Binita, min lille prinsesse på seks måneder, har jeg to gutter på fire og seks år, forteller hun.

Sunita forteller hvordan guttene hennes tråler gatene i Guwahati om nettene på jakt etter noe de kan enten selge eller spise.

- Det er hardt å ha tre barn alene... særlig når du verken har jobb eller penger, innrømmer hun.

- Mannen til Sunita hadde faktisk en liten jobb da familien flyttet hit for tre år siden, forteller Saidhul.

- Men han begynte å miste vettet etter hvert, deretter kom alkoholen inn i bildet... så sniffing... og nå er det ingen som har sett ham på et år...

Det er vel først den siste dagen jeg tilbringer her hvor jeg føler at de endelig forteller meg sannheten.

Og grunnen er enkel. For det første forstår jeg at de ikke ønsker å fremstå som tapere og dårlige foreldre. For hvilken far eller mor hadde ikke følt seg ille til mote hvis de måtte fostre opp sine barn under slike omstendigheter?

For samtlige av de voksne her i Railway Gate no. 5 bebreider ingen andre enn seg selv for at de er fattige og for at barna deres må vokse opp i elendighet - til tross for at jeg prøver å fortelle dem at der jeg kommer fra, ser folk det helt annerledes.

Likevel, den viktigste grunnen til at disse menneskene er litt tilbakeholdne med informasjon om seg selv de første dagene, er ganske overraskende.

Truet og mishandlet

Saidhul og jeg blir godt kjent, og han forteller meg etter hvert at alle de 15 innbyggerne i Railway Gate no. 5, lever på nåde.

- Jernbanepolitiet er her stadig vekk og plager oss, forteller han. Saidhul forklarer hvordan de truer med å sparke dem vekk fra jernbanelinja, i og med det er jernbanen som eier grunnen de bor på.

- De stjeler fra oss, de misbruker kvinnene våre og de slår barna mine - uten at jeg kan gjøre noe, forteller Saidhul med tårer i øynene.

- De vet vi ikke kan gå til politiet, for da vil vi få problemer med dem også, sier Saidhul, og medgir at å være helt på bånn i menneskehetens hierarki, betyr at du er et lovlig mobbeoffer for alle.

- Så når du bekymrer deg over at våre barn kan bli truffet av toget når de leker i skinnegangen, tenker jeg at kanskje hadde det vært det beste for dem...?

- Da hadde de i alle fall sluppet dette livet her, avslutter Saidhul.

Les også:

Naturkrefter uten sidestykke

Mafiahistorien full av drap - og kallenavn

Hun lyser opp en regntung dag

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!