FAMILIELIV: Pablo Escobar var snill hjemme og kjempeslem borte.

HACIENDA Napoles var Escobars 30 000 mål store eiendom, beliggende 23 timer fra Medelin. Herfra gikk tre-fire kokainflighter daglig.

NY BOK: The Memory of Pablo Escobar er hovedkilden til denne artikkelen.

En skjegget, røslig kar i olabukse og blå T-skjorte i fullt firsprang ut av et vindu i øverste etasje, i et hus i Medellin i Colombia. Ned på taket til nabohuset. Folk i nærheten hører våpen som hoster stygt. Bare de involverte vet at dette er slutten på en forbryterjakt uten historisk sidestykke, et samarbeidsprosjekt mellom colombiansk politi, militære styrker - og spesialstyrker fra USA.

Pablo Escobar er bevæpnet med to våpen: En Glock i hylsteret og favoritten hans, en 9 mm Sig Sauer-pistol, i neven. Han bruker sistnevnte.

Etter at våpnene har stilnet, ligger Pablo Escobar helt i ro på hustaket. Ett prosjektil har gått inn i leggen hans, ett har gått inn under høyre skulderblad - ingen av dem er dødelige. Men den tredje og siste kula har gjort vei i vellinga: Inn over høyre øre, rotet til hjernemassen og ut under venstre øre. Ved siden av ham ligger Sig Saueren. Den er lunken.

Escobars betrodde og lojale livvakt Alvaro Jesus Agudelo, kalt "Limon", er gjennomboret av ti skudd og veldig død. Han hadde ingen sjanse til å beskytte sin sjef.

Gravstøtter og biler

Al Capone, Lucky Luciano, Frank Nitti og Bugsy Siegel fæle fyrer og samfunnsfiender, beryktede amerikanske gangstere med blodstenkte never.

Men sammenlignet med Pablo Escobar var de nesten som korgutter å regne. Escobar var mektigere, rikere og mye mer brutal - i særklasse verdens absolutte versting. Samfunnsfiende nummer én i Colombia, en drapsmaskin og en ond svøpe over hele kloden - på 80-tallet kontrollerte han om lag 80 prosent av verdens samlede omsetning av kokain.

Hvor mektig han var, fremgår av Forbes' liste over verdens rikeste personer fra 1989. Escobar er på sjuende plass. Rikdommen er basert utelukkende på kriminalitet, hovedsakelig narkotikatrafikk og vilje til å bruke de midlene som trengs.

Hans fetter Jaime husker noe unge Pablo pleide si: "Jeg er nok fattig, men jeg skal ikke dø fattig".

Som guttunge i fødebyen Antioquia startet han en syssel som viser at han ikke gikk av veien for noe:

Han rappet gravstøtter på kirkegårder og solgte dem videre til andre landsbyer og smuglere fra Panama. Før han var i stemmeskiftet, stjal han biler i Medellins gater.

Hans fetter Jaime sier det slik: "Han var meget bestemt og realiserte alltid sine beslutninger. Og han eide ikke frykt."

Ville bli respektabel

Pablo Escobars klatring til topps i Medellins underverden var hurtig og brutal. Hugo Martinez er politigeneral med inngående kjennskap til Escobars kriminelle liv og levnet, og blant dem som til slutt satte punktum for Escobars liv:

"Det var sjefer over ham, men han eliminerte dem alle i tur og orden, og ellers andre som sto i veien for ham."

Riktignok var kokainhandelen den mest lønnsomme delen av hans virksomhet, men fundamentet i hans kriminelle virksomhet var kidnapping. Med en hær av "hit men", rekruttert fra Medellins minst møblerte hjem, bedrev han det han kalte "innsamling": Kidnapping med krav om løsepenger.

Etter hvert var det Escobar som bestemte det aller meste i Medellin. Hans menn var utstyrt med det nyeste fra våpenbransjen, de gikk med politiuniformer, kjørte omkring i politibiler og terroriserte hvem som helst når som helst.

Escobar eide byen, og i 1982 ville han inn i colombiansk politikk. Han ble valgt inn i kongressen, som vararepresentant for Det Liberale Partiet.

Hans politiske karriere stoppet der. Han fantaserte om at kokain snart ville bli en lovlig handelsvare. Han sammenlignet seg selv med Joe Kennedy, som med brennevinssmugling under forbudstiden samlet seg en formue og en maktbase tilstrekkelig til å skape et politisk dynasti og en president - John F. Kennedy.

Det hvite pulveret

Escobars kokainvirksomhet tok helt av mot slutten på 70-tallet, som direkte konsekvens av den eksplosive etterspørselen etter kokain i de store byene, deriblant Miami og New York.

Det hvite pulveret fikk han hovedsakelig fra Peru og Bolivia, ettersom colombiansk kokain ikke var prima vare. Siden ble det smuglet til USA, Mexico, Puerto Rico og Den dominikanske republikk.

Den amerikanske piloten Mickey Mundy skiftet jobb i 1981, fra smugling av marihuana til kokain. Han husker første flytur fra en øde beliggende flyplass i Colombia til en provisorisk landingsplass i Florida:

"400 kilo, vi fikk 3000 dollar pr. kilo. Det er 1,2 millioner dollar. Vi hadde måttet fly ti slike turer med marihuana for å tjene samme sum."

Blodbad i Medellin

Hvor mange som lå døde etter Escobars oppbygging av Medellin-kartellet, er ikke lett å anslå med noenlunde nøyaktighet. De som forsøkte å stikke kjepper i hjulene, måtte regne med å dø. Mange døde: Dommere, politikere og politifolk.

Noen var heldige og fikk et valg: la seg bestikke, eller dø: For de fleste var valget enkelt.

Escobars brutalitet er ikke til å fatte. På høyden av sin makt, i 1989, ga han sine menn ordren: "Død over politiet". Han delte ut våpen til lojale attentatmenn, satte hodepris på politifolk, økende etter rang.

Anslått antall drepte politifolk varierer. Politiet anslår 2000, Medellin-kartellets egne folk har kalkulert og kommet til ca. 540 drepte og 800 skadede.

For hver politimann som ble drept, brukte politiet tiganger'n - drepte 10 bandemedlemmer, eller uskyldige sivile.

Volden toppet seg i 1991, da ble 7081 mennesker drept i Medellin - hvilket tilsvarte en drapsrate på 296 pr. 1000 innbyggere.

Det er mulig Escobar kunne blitt eldre enn 44 år om han hadde vist litt magamål. Men når du i tillegg til å kontrollere det meste av verdensmarkedet for kokain dreper tre presidentkandidater, sprenger et fly i lufta i forsøk på å drepe den fjerde - og 110 sakesløse passasjerer dør, så blir folk lei.

Sommeren 1991 fulgte Escobar myndighetenes oppfordring om overgivelse. I landlige omgivelser ble det bygget et "f engsel" for ham, der han selv hadde det meste av kommandoen inntil han valgte å "rømme" sommeren året etter. Han spaserte av sted, etter at han var blitt fortalt at han sannsynligvis ville bli overført til en annen anstalt.

Snill hjemme, slem borte

Pablo Escobar var familiemann med omsorg for barn og kone. Han brukte mye penger på veldedighet, bygget boliger for fattige, finansierte flere kirkebygg i Medellin og bygget sportsarenaer for folket. Han ble en slags Robin Hood-skikkelse.

Pent gjort, men trolig ikke uten baktanker. Sin hypervoldelige side viste han gang på gang, som da en nabo ikke ville selge jord til ham, slik at ham kunne utvide arealet til sin Hacienda Napoles.

Naboen ble satt i flammer, stygt forbrent - dernest slukket i en elv. To ganger. Mannen var halvveis kremert, men ennå ikke død. Han ville ikke selge. Mannens sønn var til stede, han var ni-ti år. Han fikk en pistol stukket i hånden, med beskjed om å skyte vekk siste rest av liv i faren. Sønnen adlød.

I 1992 var Escobar på frifot, men hele Colombia var lei av denne "gærningen". En spesialstyrke fra politiet, kalt Search Bloc, og amerikanske Delta Force-styrker samlet seg til tidenes menneskejakt. Ved nitid etterforskning og avlyttingsteknikk greide de til slutt å lokalisere Pablo Escobar i et middelklassehus i Medellin.

Dagen etter sin 44 års dag ble han fylt av bly på et hustak i sin hjemby.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!