Hva er nå dette for en lekkerbisken? Mange av de innsatte på Ila Landsfengsel og Sikringsanstalt kaster kåte blikk etter en av de nye ferievikarene denne sommeren i 1988. Lys og fager, slank og pen, et hjertevarmende smil.

"Karianne" er student fra Fengselsskolen og skal begynne på Prosjektet. Hun har søkt spesielt på denne sommerjobben. Hun er idealist. Vil hjelpe de ulykkeligste av mennesker, støtte fangene tilbake mot et normalt liv i frihet.

De skal snart få merke hennes evne til å spre lys og glede rundt seg. Selv de mest hardbarkede kriminelle blir kjapt betatt av hennes menneskelighet.

Prosjektet holder til i annekset. Det er plass til 12 utvalgte. Alle har sikringsdommer og alvorlige forbrytelser på samvittigheten. Men målsettingen er at også de håpløse skal få flere sjanser.

"Torgeir" er en av de 12, nøye utplukket av ledelsen. Vilkårene for å være med på prosjektet er å underskrive en kontrakt som omhandler strenge regler for orden og oppførsel.

"Torgeir" forelsker seg i "Karianne" ved første blikk. Sier det rett ut til henne. Forsiktig og vennlig forteller hun den tettbygde vestlendingen at "kjærligheten kan aldri gjengjeldes".

"Torgeir" er et fryktinngytende produkt av sin grusomme oppvekst, og skadene har boret seg langt inn i sjelen.

Barndomshjemmet var tapetsert av fyll, fest, skrik og skrål. Kniver ble trukket, blodet fløt.

Hjembyens verste kriminelle var stamgjester.

Skoleskulk utviklet seg til sniffing og rusmisbruk. Rullebladet ble stadig verre: Innbrudd, tyverier, trusler og voldtekt.

På 20-årsdagen var han domfelt sju ganger. Han var et samfunnsproblem, en som mange fryktet, og en notorisk stoffmisbruker.

Les også:

- Rus gjorde meg til drapsmann

Et liv som superkriminell

Rømmer igjen

Men da "Torgeir" møtte for domstolen for åttende gang, sommeren 1986, var den siste barrieren brutt. Han hadde drept et menneske. Attpåtil til sin egen onkel.

Sammen med en kamerat hadde han slått onkelen helseløs med stein og dyttet ham ut i et vann. Kvalmende brutalt. Nå var "Torgeir" blitt langtidsfange.

Rett etter at "Karianne" har kommet inn i det miserable fengselslivet hans, rømmer "Torgeir" for annen gang. Men ute i frihet er han hjelpeløs, og melder seg et par kvelder senere for politiet.

På Ila venter nå lukket avdeling. De fleste, inkludert ham selv, regner med at han har misbrukt sjansen ved prosjektet. Han fortjener rett og slett ikke flere sjanser, mener mange.

Men etter en ny og opphetet debatt mellom ledelse og ansatte, bestemmer ledelsen at den vanskelige, humørsvingende, aggressive og tidvis terroriserende fangen skal tilbake på Prosjektet. Det skjer like før jul.

"Karianne", som nå er uteksaminert med topp karakterer, blir etter eget ønske hovedkontakt for den drapsdømte 22-åringen.

Hun var tross alt blitt fast ansatt og vil ta sin del av arbeidet. Men "Torgeirs" forelskelse når stadig nye høyder, og han deklamerer frierier i verseform.

Det skumleste er sjalusien som river og sliter i ham. Når "Karianne" snakker for lenge med andre innsatte, kan han føle et grenseløst hat. Han vil eie henne.

Nåde den som våger å flørte med "Karianne". Han utbasunerer: "Dersom jeg ikke kan få henne, så skal ingen andre heller."

Han kan fråde av raseri. Brøle i øret hennes, eller knuse tallerkener. Overfor andre fanger gir han uttrykk for lyst til å drepe henne.

Mange, både medfanger og betjenter, opplever å bli drapstruet av "Torgeir", men ikke alle tar det like alvorlig.

Dog gir den rå styrken hans, bygd opp gjennom vanvittig trening med vekter og manualer, en dominerende posisjon blant fangene.

Mot slutten av februar 1989 oppstår en krise. Forholdet mellom dem er blitt anspent. "Torgeir" er sur og vanskelig, og fortsatt sykelig sjalu.

Han skjeller ut "Karianne" både seint og tidlig. Hun orker ikke mer og tar opp problemet med prosjektets faglige ledelse. Bør han overflyttes til lukket avdeling igjen?

På et møte hvor både "Torgeir", "Karianne" og en psykolog er til stede, blir partene enige om å legge godviljen til og gjøre det beste ut av situasjonen.

© Berglund, Erik Scanpix

Han bestemmer seg

Men de mørke tankene svirrer fortsatt rundt i hodet på "Torgeir". Han tar sin dystre beslutning. Jenta skal drepes. Han ber om en fremstilling for et kinobesøk med "Karianne" som ledsager, og ønsket blir oppfylt.

Ledelsen mener at "Karianne" er spesielt egnet til å følge "Torgeir" på kino. Hun setter alltid klare grenser og holder inngåtte avtaler. Kinobesøket skal skje første lørdagen i mars.

Men akkurat denne gangen gruer "Karianne" seg. "Torgeir" kan være oppfarende og ekkel. Det siste kinobesøket med en mannlig ledsager endte i skandale. Han hadde ropt til publikum at han var en drapsmann.

Lørdagen starter med biljardspill mellom fangen og voktersken og en avslappet stemning. Deretter drar de til Oslo sentrum med fengselsvesenets kassevogn, en Nissan Urvan.

Opprinnelig skal de se en komedie, men "Torgeir" overtaler henne til å bytte til Karachi. En film med både narkosmugling, vold og nakenscener på menyen.

Etter filmen er det fortsatt litt fritid igjen, og "Karianne" blir bedt om å kjøre litt rundt i bygatene.

Da de setter kursen mot fengselet igjen, etter først å ha kjørt innom Skytterkollen, passerer de en vei inn i skogen.

Et skilt lyder: "Innkjøring ikke tillatt uten grunneiers tillatelse." Plutselig blir håndbrekket dratt brutalt på. Bilmotoren kveler seg.

- Kjør inn på skogsveien, brøler "Torgeir".

En stille gråt. En overveldende angst. - Det klarer jeg ikke, svarer hun. - Hva har du tenkt å gjøre?

"Karianne" må ane at hun svever i livsfare, og 26-åringens siste minutter er som en skrekkfilm.

Et kvelertak og flere slag for å få henne til å kjøre inn i skogen. Da den modige kvinnen fortsatt nekter, overtar sikringsfangen rattet.

Bilen humper seg forbi skytebaner, videre ned en smal, steinet bakke, stopper. Hennes skjebne skal besegles.

"Torgeir" tvinger først til seg et samleie, deler ut slag og spark, og da det marerittet er over, legger han de grove nevene sine rundt den slanke halsen hennes.

"Karianne" er sjanseløs. Ingen kan høre nødskrikene hennes. Hun faller livløs ned på gulvet bak forsetet. For å forsikre seg om at fangevokteren er død, tramper han på hodet hennes.

Etterspill

Etter det brutale og kaldblodige drapet, forsyner "Torgeir" seg med den døde kvinnens private bilnøkler, smyger seg i tåkehavet tilbake til Ila og drar av gårde med hennes gamle Fiat fra parkeringsplassen.

Han kjører vestover. Kommer så langt som Egersund før bilen går tom for bensin.

I mellomtiden, klokka 22.05, har fengselet sendt ut en savnetmelding på de to. Mange aner at en tragedie har skjedd.

Tjukk tåke gjør søkingen i mørket vanskelig. Først søndag formiddag, med bistand fra helikopter, blir tjenestebilen lokalisert ved svartkruttbanen på Løvenskiold.

Politifolkene blir møtt av et uhyggelig syn. Liket ligger på ryggen med hodet ned i stigtrinnet. Ansiktet er blodig og opphovnet.

Et drøyt døgn etter drapet blir "Torgeir" arrestert hjemme hos sin bror i hjembyen. I retten erkjenner han straffskyld for overlagt drap.

Tilstår at alt var planlagt. Men nekter for voldtekt. Han blir dømt til 17 års fengsel og ti års sikring.

Brennbare spørsmål dukket opp i kjølvannet på "Kariannes" grusomme endelikt. Hvordan kunne en drapsdømt sikringsfange bli fremstilt med bare en ledsager?

Til og med en ung kvinne med relativt liten faglig erfaring.

Da "Torgeir" returnerte til Prosjektet, ble det utarbeidet spesielle retningslinjer for ham. Han skulle alltid fremstilles med to ledsagere.

Men fordi han hadde oppført seg eksemplarisk ved de siste fremstillingene, ble det fra februar 1989 innført en mykere linje. Det kostet en ung og ambisiøs vokter livet.

Vi Menn vet at Ila fengsel har arbeidet med en løslatelse for "Torgeir", som så sent som i mars 2007 truet en medinnsatt med kniv, men ingen har kunnet si om han er sluppet fri.

Uansett er det et ganske stort opplegg som skal på plass.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!