Oppsøker ensomheten
Vulkanøya Jan Mayen er et av verdens mest ensomme steder. Likevel søker mannskapene seg tilbake gang på gang. Vi dro til ishavsøya for å finne ut hvorfor.
Fremmed og fascinerende reiser vulkanen Beerenberg (2277 moh.) seg rett opp av havet foran oss etter at vi har fløyet 1000 kilometer ut fra Bodø. Vi befinner oss to tidssoner vest av Fastlands-Norge, og avstanden videre til Grønland er bare halvparten av den hjem.
Likevel har denne isolerte utposten vært like norsk som en geitostlefse siden Meteorologisk institutt annekterte øya i 1922. Under 2. verdenskrig var den faktisk det eneste stykke Norge som ikke ble okkupert.
Les mer om Jan Mayen i Vi Menn som er i salg nå!
Under vulkanen
Blant de frammøtte på flystripa er det en del vemodige fjes som skal avslutte et halvt eller et års opphold her oppe.
Sjefstekniker Nina Lødeng er en av dem, men hun har tid til å tilby skyss i en av Forsvarets feltvogner fra flystripa inn til Olonkinbyen. "Byen" er en klynge med driftsbygg og aluminiumsbrakker som er tjoret fast med stålwire for at de ikke skal blåse på havet under de verste vinterstormene.
Her har fire ansatte fra Meteorologisk institutt tilhold, sammen med 13 sivilt ansatte fra Forsvarets Logistikkorganisasjon. De har ansvaret for driften av Loran C navigasjonssenderen.
- Egentlig går vi rundt og håper at vulkanen skal få et utbrudd. Bare et lite og ufarlig ett. Det ville vært spennende, forteller Nina.
Det siste store utbruddet skjedde på begynnelsen av 1970-tallet.
Halvparten av dem som tjenestegjør her har vært på Jan Mayen minst én gang tidligere.
- Det er noe med bekymringsløsheten når roen senker seg og det er to måneder til neste fly. Du slipper stress, mobiltelefoner, nøkler og penger. Og så er gutter stort sett greie å jobbe med, forteller Nina.
Spesiell natur
Vi rekker en tur over til Hvalrossbukta på andre siden av øya, der den er på sitt smaleste. Vi kjører langs den eneste veien da jeg registrerer at fareskiltet i veikanten viser to storfe som parer seg. Det er ikke bare veiskiltene som er pussige her. Hele øya er temmelig spesiell.
Det vokser ikke et tre på hele øya, bare mose og enkelte hardføre fjellblomster. De knallsvarte sandstrendene er derimot fulle av trestokker som har drevet over fra Sibir.
Selv om det meste av lavtrykkene som treffer norskekysten fødes i farvannene rundt Jan Mayen, hvor mild luft sørfra kolliderer med polarluften, finnes det nesten ikke ferskvann. Stasjonen må avsalte havvann for å sikre nok drikkevann. Vannet som renner i toalettene, kommer også rett fra havet.
Likevel er det naturen som gjør sterkest inntrykk. Bortsett fra flekkene med grønn mose er landskapet enten helt svart fra lavaen, eller hvitt fra fokksnøen. På en klar dag uten tåke, som denne, stiger Beerenberg majestetisk rett opp på Nord-Jan. Selv om Galdhøpiggen er et par hundre meter høyere, ligger den midt inne i et fjellmassiv og kan ikke måle seg med høydeforskjellen fra fot til topp. De sprekeste på hver kontingent bruker gjerne 16 timer på turen opp og ned.
Utenfor flyet er stemningen vemodig før oppbruddet. Klemmer og håndtrykk utveksles med dem som skal reise. Seks måneder kan gi grobunn for godt vennskap, men det er ikke sikkert man noensinne møtes igjen.
- På en måte er det verre å dra hjem enn det var å dra hit, forteller Nina når vulkanøya er blitt til en liten prikk langt bak oss i det enorme Ishavet.
Jan Mayen
- Vulkanøya Jan Mayen er 53 km lang og bare 2,5 km bred på det smaleste
- Befinner seg i Grønlandshavet 1000 km fra Fastlands-Norge og 500 km fra Øst-Grønland
- Øya fikk navnet sitt fra en nederlandsk skipper under hvalfangstperioden på 1600-tallet
- Vulkanen Beerenberg (2277 moh.) er verdens nordligste. Den har hatt seks utbrudd siden 1732. Vulkanen er fortsatt aktiv. Kilde: Wikipedia
Denne saken ble første gang publisert 08/11 2007, og sist oppdatert 04/05 2017.