Det er rart å skrive disse ord ved årets slutt. Vanligvis ville jeg bare ha skrevet «godt nyttår og takk for det gamle», men det er ikke et hvilket som helst år som rundes av i disse dager.

2012 er året som ifølge mayaindianernes kalender også ender i jordas undergang, 21. desember, for å være presis.

Dagen da Jesus vender tilbake på jorda, etter at lufta fylles av svovel og pest og branner herjer, etter at millioner og milliarder utslettes, og etter at de griseheldige troende flyr opp til himmelen og unnslipper armageddon, ragnarokk og apokalypse - kjær undergang har mange navn.

Selv er jeg skeptisk til religioner, så den flyturen går jeg glipp av, men det gjør ikke noe, for jeg lider av høydeskrekk. Er faktisk så puslete på det området at jeg ikke våger å kjøre noe annet på Tusenfryd enn rulletrappa ved inngangen.

Hvis dommedagsprofetien oppfylles, er det svært få som kommer til å lese disse ord, men liv kan gjenoppstå og i ruinene av vår sivilisasjon kan hende noen finner stykket og derfra trekker konklusjonen at, ja, det fantes intelligent liv på jorda tidligere også.

I hvert fall et snev av intelligent liv.

Studio 22112011 Peter Nagy=

Peter Nagy © Egil Nordlien HM Foto

Derfor skriver jeg først og fremst til meg selv. Jeg tenker at siden det bare er noen timer igjen av vår tid her på jorda, gjelder det at jeg får gjort alt det jeg har lyst til å gjøre.

Problemet er at mye av dette involverer andre personer, og det er ikke sikkert at de deler mine lyster.

Jeg kunne godt tenke meg å gjøre en del ting med Therese Johaug, men da jeg var så heldig å treffe på henne under World Cup i Gällivare, fikk jeg et sterkt inntrykk av at møtet var preget av ensidig glede.

Min store drøm har alltid vært å spille for det norske landslaget i fotball, løpe ut på et fullsatt Ullevaal med Nagy nummer 10 på ryggen, ja, gjerne score et par lekre mål også, og kjenne det herlige trøkket fra publikum.

Dette blir også vanskelig å få til, jeg tror ikke jeg får med Drillo på dette. Jeg er så dårlig i fotball at jeg ikke klarer å skyte ballen i mål selv når motstanderne er i garderoben.

Tilbringe mer tid med ungene vil være et naturlig valg, men de er blitt så store nå at de foretrekker å være sammen med kamerater, eller sitte foran PC-en.

Reise til varmere strøk, kanskje, feste ellevilt og velte seg med løsslupne kvinner. Det høres umiddelbart forlokkende, men det er 30 år for sent, når jeg er på fylla følger dundrende, vedvarende hodepine og det eneste løsslupne jeg opplever er magen.

Det er like greit at jeg fortsetter livet som før. Nyter hverdagene. Som en klok person har sagt: Ikke visste jeg at alle dagene som kom og gikk, var selve livet.

Derfor drar jeg på jobb og får kjeft for sene leveringer, drar hjem og får kjeft av kjerringa uten at jeg har levert noe som helst, får kjeft av unga fordi det er for lite mat i kjøleskapet, og til slutt får jeg jaggu meg kjeft av bikkja også, fordi jeg ikke deler middagen min med beistet.

Og slik går no dagan.

Jeg kan vel unne meg en ekstra salami på brødskiva ved reisens slutt, og filosofere litt over livets mange tilfeldigheter og trivialiteter. Alt i alt er jorda et godt sted å være, hvis du er på rett plass.

Det er for eksempel bedre å bo der de selger billige klær enn der de syr dem. Det er mye å takke for, ikke minst når du bor i Norge.

Derfor tenkte jeg at tittelen på dette stykket skulle være «Takk for alt», men det blir for svulstig.

Jeg gjør heller Marve Fleksnes' bevingede ord til mine: Han kom, ble mett, og dett var dett.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!