Dødsstraff i Europa
Europas siste bøddel
Den siste skarpretteren i Europa ønsket ikke å la seg intervjue. Men vår journalist hadde sine metoder.
”Den 28. november klokken 5.13 falt øksen over Claude Buffet. Syv minutter senere endte den også Roger Bontems’ liv. Dødsdommene ble utført ved hjelp av giljotinen.”
Slik innledes en artikkel i Vi Menn nummer 1 – 1973. Ved hjelp av et særdeles malerisk språk og stor innlevelse nøster Vi Menns journalist Teddy Lindstrøm opp forbrytelsene bak disse to henrettelsene, bøddelens tanker rundt sitt eget arbeid, og giljotinens ikoniske posisjon i Frankrike.
Møttes i fengsel
De to mennene som ble henrettet hadde møttes i fengselet i Clairvaux, omtrent 100 kilometer nord for Dijon. Claude Buffet sonet livsvarig straffarbeid for et stort antall væpnede overfall på kvinner. Det siste overfallet endte med at han skjøt og drepte den unge legefruen Françoise Bisemensky. Buffet ble tatt og stilt for retten, hvor han viste lite eller ingen anger. Roger Bontems’ forbrytelse var atskillig mindre alvorlig. Han sonet 20 år for å ha truet til seg en drosje med en pistol – en pistol som viste seg å være et leketøy.
Roger Bontems følte seg muligens uforholdsmessig strengt dømt, og mange (inkludert Vi Menns journalist) var i så fall enig med han. Atskillig færre mente Claude Buffet hadde noe å klage over. Ingen av de to mennene var imidlertid særlig lysten på å sone sin straff, og klekket ut en plan for å rømme. Detaljene får du ved å lese hele artikkelen i vårt magasinarkiv www.vimennpluss.no.
De to mennene endte opp med å barrikadere seg inne på fengselets sykestue, med to gisler. Planen var å forhandle seg til frihet, men politiet stormet rommet og fikk kontroll på gisseltakerne. For de to kvinnelige gislene var det imidlertid for sent – de hadde fått halsen skåret over, og lå badet i sitt eget blod. Dermed var det ingen bønn for Buffet og Bontems:
Giljotinen ventet.
De velkjente scenene fra den franske revolusjonen, hvor et stort publikum møtte opp for å se offentlige giljotineringer, var for lengst over i 1973. Folk flest fikk ikke lenger engang lov til å se selve giljotinen. Men journalist Lindstrøm fastslår at henrettelsesmaskinens silhuette fremdeles står som ”et pirrende skremmebilde i deres fantasi”, og som selve symbolet på republikkens justis. Teddy Lindstrøm fortsetter med sitt maleriske språk utover i artikkelen, hvor han blant annet fastslår at ”En meningsmåling som ble foretatt ganske nylig gjorde det klart at flesteparten av befolkningen ønsker å beholde giljotinen, og at man nå og da bør ofre et menneskehode til maskinen.”
Herr Paris
Skarpretteren (eller bøddelen om du vil) i den franske hovedstaden har opp gjennom tidene båret tittelen ”Monsieur Paris”. Da artikkelen ble skrevet var det 70 år gamle André Obrecht som hadde dette noe spesielle yrket. Obrecht hadde vært Frankrikes offisielle skarpretter siden 1951, og hadde da artikkelen ble publisert vært med på nesten 400 henrettelser.
Obrecht hadde verken ønske om, eller tillatelse til, å uttale seg i detalj om det som foregikk under en henrettelse, og var kjent for å sky oppmerksomhet. Det stoppet imidlertid ikke Vi Menns journalist Teddy Lindstrøm. Med metoder han ikke røper i artikkelen, fikk han tak i Monsieur Obrechts telefonnummer, og gjennomførte et kort intervju over telefon. I den andre enden av telefonledningen satt en mann som ikke følte noen skyld eller anger for menneskene han henrettet i yrket sitt, noe følgende sitat tydelig viser: ”I mange, mange år har mine forfedre vært ansatt av staten for å gjøre dette arbeidet. Jeg har bare fortsatt en familietradisjon…”
Og André Obrecht hadde virkelig dekning for sine ord. Han nedstammet i rett linje fra bøddelen Deibler, som skrev seg inn i historiebøkene som mannen som hugget hodene av kong Ludvig XVI og dronning Marie-Antoinette.
På fengselsslang ble giljotinen kalt ”Enken”. Teddy Lindstrøm blir nærmest poetisk når han filosoferer rundt betydningen av kallenavnet: ”Enken, Den evige enke, som allerede i det første favntaket biter hodet av den mann hun får.” Henrettelsesmaskinen ble først brukt i 1792, men det fantes lignende instrumenter i Storbritannia allerede på 1300-tallet. I tillegg til Frankrike, var giljotinen tidligere det mest brukte henrettelsesapparatet i land som Belgia og Tyskland. I vårt naboland Sverige ble giljotinen brukt for første og siste gang i 1910.
Sist i den vestlige verden
I artikkelens innledning gjentas det at de fleste franskmenn i 1973 var tilhengere av dødsstraff, men det hevdes også at de fleste trodde dette ville bli de siste henrettelsene var i Frankrike. Slik ble det ikke. Frankrikes siste henrettelse, som selvfølgelig skjedde ved hjelp av giljotin, ble gjennomført den 10. september 1977 i Marseille. Mannen som fikk et ublidt møte med det gigantiske knivbladet var Hamida Djandoubi. Tuniseren fikk dødsdommen etter å ha blitt funnet skyldig i å ha torturert og drept 21 år gamle Éisabeth Bousquet, etter først å ha forsøkt å tvinge henne inn i prostitusjon.
Djandoubi ble dermed den siste personen i den vestlige verden som ble henrettet ved halshugging. Dødsstraff ble fjernet fra franske lover i 1980.
65 år med spennende lesestoff
”Monsieur Paris”, André Obrecht, røpet også hva han følte for de dømte som han endte livet til. Du kan lese hans refleksjoner rundt sitt arbeide i vårt digitale arkiv. Der ligger hele nummer 1 – 1973, samt alt annet Vi Menn har publisert siden bladet så dagens lys i 1951. Tilgang skaffer du deg enkelt på www.vimennpluss.no.
Denne saken ble første gang publisert 07/09 2016, og sist oppdatert 03/05 2017.