Dumskap, svik og sylfilis

Bikkjene henga seg etter hvert til et heftig sexliv om bord, og det ble veldig mange små. På det meste viste "f olketellingen" 177 levende individer, hvorav 33 menn.

Ekspedisjonens leder var den unge offiseren og geologen Wilhelm Filchner. Kaptein om bord: Richard Vahsel. Man kunne trolig ikke funnet dårligere match.

Ekspedisjonens formål var forskning: Oseanografiske, meteorologiske og magnetiske målinger. Dessuten ville man forsøke å finne ut om Antarktis var ett stykke land, eller stykkevis og delt med en tjukt lokk av is.

Man er nesten fristet til å tro at om ett av dyrene - kanskje den gløggeste av grisene - hadde tatt ledelsen, kunne dette gått bra.

"Deutschland" - über alles

Forhistorien til Filchner-ekspedisjonen startet fem år tidligere, i Tibet. Filchner ledet en miniekspedisjon og med på lasset var legen og geografen Albert Tafel.

De to ble ikke perlevenner. Tafel ville ikke underordne seg Filchners kommando og mente seg dårlig behandlet.

Tilbake i Tyskland startet Tafel en hets- og hatkampanje, med hensikt å ødelegge Filchners ry i det tyske, geografiske vitenskapsmiljøet.

Filchner offentliggjorde at han ville på ekspedisjon i Antarktis, krysse kontinentet fra Weddellhavet til Rosshavet og kanskje sette det tyske flagget på polpunktet. Denne ambisjonen måtte han nedjustere da han ikke fikk realisert samarbeid med Robert Scott, som hadde base i Rosshavet.

Da Tafel fikk nyss om Filchners Antarktis-prosjekt, startet han og medsammensvorne et renkespill som forpurret Filchners ønske om norsk kaptein på skuta, Berner Jørgensen. Tyske marinemyndigheter ville ha tysk kaptein. De valgte kaptein Richard Vahsel, som man mente ville være en garantist for en vellykket ferd.

Filchner fant seg i beslutningen, men satte seg på bakbeina da Tafel meldte interesse for deltakelse i ekspedisjonen. Tafel måtte gi seg, ingen ønsket støy og skandale. Ekspedisjonen var blitt et nasjonalt anliggende.

4. mai 1911 forlot "Deutschland" Bremerhaven med kurs sørover. Ikke noe å si på utstyret. "Deutschland" het tidligere "Bjørn" og var norsk selfangstskute, 153 fot lang, bygd i Risør i 1904 og kjøpt av Filchner med tanke på Antarktis.

Nå var den utstyrt med ny maskin, 500 hestekrefter. En rommelig og solid skute med god plass, utstyrt for tre års ekspedisjon.

Et dumt barn

Alt før "Deutschland" forlot Grytviken skjedde en tragedie: Den 23 år gamle tredjestyrmannen Walter Slossarczyk dro til havs i en liten robåt. Han skulle bare fiske litt, forklarte han. Han kom aldri tilbake. Av et brev i lugaren hans fremgikk det at den unge mannen hadde valgt å runde av livet, fordi han hadde tullet og tøyset med for mange sjarmante skjønnheter i Buenos Aires og var blitt smittet¿ trolig var det ikke meslinger han mente.

Filchner hadde gitt etter for kravet om tysk kaptein, og i samme slengen godtok han sjømilitært orlogsflagg, som formelt bemyndiget kaptein Vahsel til når som helst å legge ekspedisjonsleder Filchner i jern.

En trøst for Filchner var nordmennene Paul Bjørvig og Morten Olaisen, hvorav førstnevnte var den i mannskapet med absolutt lengst fartstid i polare strøk.

Stemningen om bord var både muggen og uggen. Men "Deutschland" flyttet på seg. 30. januar 1912, etter en distanse tilsvarende Nordkapp-Nord-Tyskland, var de lenger sør i Weddellhavet enn noen før dem.

Nå var det om å gjøre å finne trygg oppankring for vinteropphold. Målinger viste landfast is, men ikke overalt. Og det var nå det betente forholdet mellom ekspedisjonsleder Filchner og kaptein Vahsel begynte å skjære seg for alvor.

Filchner skjønte at bare fast innlandsis kunne være trygg ankringsplass og tilhold for vinteren. Han ville ha Bjørvigs meninger om dette, og - i tråd med korrekt tjenestevei - ba han Vahsel innhente Bjørvigs vurderinger. Vahsel sa at det hadde han allerede gjort og fått Bjørvigs mening, som samsvarte med hans egen, nemlig at is-shelfens østlige odde ville være ideell for plassering av ekspedisjonsbase. Det var løgn.

Av Bjørvigs dagboknotater fremgår at Vahsel spurte Bjørvig til råds, og sendte ham sågar av sted på sledetur, for å skaffe førstehåndskunnskap om is-shelfens beskaffenhet. Tilbake advarte Bjørvig Vahsel på det sterkeste om etablering av noe som helst på dette stedet. Han gikk så langt som å si: "Bare et dumt, lite barn ville forsøke noe sånt."

Vahsel ba Bjørvig holde tett om sine betraktninger og bestemte seg for å gjøre som et dumt, lite barn.

Kaptein på havets bunn

Fem dager senere våknet hele ekspedisjonsgjengen av et helvetes bråk: "Stasjonsfjellet" var brukket opp, og et isareal på 600 kvadratmeter var i fri flyt.

Alle mann på beina og hektisk bæring av pikkpakk over i "Deutschland". Mye utstyr og materiale tapt. Alle kom fra det med livet. To depoter på innlandsis ble etablert, med tanke på retur neste sommer.

Alt ble gjort klart for vendereis nordover. 4. mars 1912 var skipet seilklart, men ikke tidsnok; isen hadde alt tatt klypetak rundt "Deutschland".

Mannskapet måtte gjøre det de fryktet mest: Overvintre i isen.

"Djevelen selv har forseglet vår skjebne," skrev i Filchner i sin dagbok. Og ekspedisjonslegen hadde dårlige nyheter til ham: Kaptein Vahsel er sannsynligvis syfilitisk.

Forholdene på "Deutschland" ble stadig verre. Kaptein Vahsel og hans sjømenn hadde vunnet maktkampen. Kapteinen gjennomførte rettssaksliknende skipsmøter, der Filchner måtte finne seg i kryssforhør og ærekrenkelser.

Paul Bjørvig forholdt seg nøytral i denne tyske bataljen. "De er like skyldige, og er som trollete unger. Jeg begynner å bli redd for disse folkene. Kommer vi levende fra denne turen, er det nærmest et mirakel," skrev Bjørvig.

I begynnelsen av august 1912, etter en tids sykeleie, fratrådte kaptein Vahsel sin stilling - uten opsjonsmulighter. Han døde, ble lagt i en sekk og senket i det iskalde havet.

Baluba

Førstestyrmann Wilhelm Lorenzen overtok kapteinsjobben, mot Filchners vilje. Lorenzen var ikke stort bedre enn sin forgjenger, tvert imot: Han gjorde forholdene verre. Lorenzen hatet vitenskapsfolk. Konspirasjonsvirksomheten og ærekrenkelsene mot Filchner og hans menn tiltok.

I midten av desember anløp "Deutschland" Grytviken og hvalfangststasjonen til Carl Anton Larsen. Han ble satt inn i situasjonen og oppfordret alle til minstemål av verdighet og sindig nasjonalfølelse.

Larsens kloke ord var ikke nok, stridende parter måtte skilles ved håndmakt. Politimyndigheten på stedet - for øvrig britisk - tilbød Filchner å sette Lorenzen og mytteristene i arrest.

Men Filchner lot nåde gå for rett og ga dem til og med lønn for "jobben", mot løfte om at de ikke skulle lekke skandalehistorien til tysk presse.

Hjemme i Tyskland brøt de løftet. Det ble baluba, og Filchners gamle fiende, Albert Tafel, holdt det lenge gående med offentlige angrep og beskyldninger.

Sosialt og menneskelig sett er Filchner-ekspedisjonen i ettertid sett på som en av polarhistoriens aller verste. At den returnerte med vitenskapelige funn, må betraktes som et Guds under: Filchner fant ut at var det ikke for all isen, ville man sett to kontinenter med hav imellom.

Wilhelm Filchner og Roald Amundsen var gode venner. Da sistnevnte fikk vite om sin venns sørgelige ekspedisjon i sør, sa han:

"Dere tyskere skal nå alltid skite i eget reir."

Ishavsmannen

Paul Bjørvig (1857-1932) dro til sjøs alt som 13-åring. Den første turen gikk til Novaja Semlja med skonnerten "A ksel Thorsen". Siden deltok han i Walter Wellmans fem mislykkede forsøk på å nå Nordpolen.

Ved én av dem (1898) var Bernt Bentsen og han igjen ved et depot. De hadde dårlig utrustning og bygde seg en steinhytte med tak av hvalrosshud.

Bentsen ble etter hvert syk og døde. I over to måneder oppbevarte Bjørvig liket i hytta, slik at det ikke skulle bli spist av rovdyr. For å opprettholde sinnets friskhet, deklamerte han dikt for seg selv.

Bjørvig levde et tøft liv, men ga også liv. Han var nibarnsfar, hvorav fire sønner omkom på havet. Etter fjerde sønns død, skrev han: "Nå tror jeg at jeg har nok motgang og sorg fra Ishavet. Men har man ingen sorger, har man heller ingen gleder."

ISHAVSMANNEN

Paul Bjørvig (1857-1932) dro til sjøs alt som 13-åring. Den første turen gikk til Novaja Semlja med skonnerten "A ksel Thorsen". Siden deltok han i Walter Wellmans fem mislykkede forsøk på å nå Nordpolen.

Ved én av dem (1898) var Bernt Bentsen og han igjen ved et depot. De hadde dårlig utrustning og bygde seg en steinhytte med tak av hvalrosshud.

Bentsen ble etter hvert syk og døde. I over to måneder oppbevarte Bjørvig liket i hytta, slik at det ikke skulle bli spist av rovdyr. For å opprettholde sinnets friskhet, deklamerte han dikt for seg selv.

Bjørvig levde et tøft liv, men ga også liv. Han var nibarnsfar, hvorav fire sønner omkom på havet. Etter fjerde sønns død, skrev han: "Nå tror jeg at jeg har nok motgang og sorg fra Ishavet. Men har man ingen sorger, har man heller ingen gleder."

Denne saken ble første gang publisert 15/10 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.