"Ta seg vann over hode" er det noe som heter. Hvis det å melde seg på Vasaloppet i fjor var å ta seg vann over hode, er dette omtrent som å legge seg under Vøringsfossen. Hvor dum kan man bli, liksom. Hadde jeg hatt baller til å spørre Nadal om en tennismatch? Eller by opp Mike Tyson til en treningsrunde i ringen? Sånn "just for fun", liksom?

Omtrent så malplassert føler jeg meg denne morgenen, kl 09.00, P-plassen ved Øverland Gård i Bærum. Vi er seks mann som skal trene rulleski i "minst to timer". Jeg har aldri gått mer enn en drøy time på rulleski. Jeg er en pyse i nedoverbakker. Jeg har glemt hjelmen.

Men alt dette er de dårlige bortforklaringene. Den gode er at mine treningspartnere heter Jens Arne Svartedal, Jørgen og Anders Aukland, Dari Cologna og Curdin Perl.

I det feltet har Thorkild Gundersen rett og slett ingenting å gjøre!

Men han savner jo fullstendig magamål, og staker følgelig ut sammen med de andre. Trener-Fredrik skal kjøre følgebil, og han beroliger meg:

"Ingen fare. Orker du ikke mer, hopper du inn i bilen. Og hvis nedoverbakkene blir for bratte, er det bare å sitte på."

Særlig.

Etter to lyskryss og en rundkjøring er både Fredrik og bilen hans borte vekk, og det skal gå timer før vi får se ham igjen.

Dobbel pris

I'm on my own. Totalt ukjent i Bærum. Enten henger jeg på, eller så må jeg få noen til å ringe taxi.

Men ut fra start går det greit. Jeg legger meg i bakerste par, sammen med Curdin Perl, som er en riktig hyggelig kar. Han er god nok for Sveits sitt stafettlag i OL, men sliter med å hevde seg på topp 20 i verdenscupen. Han spør hva slags hjul jeg går med, og jeg svarer "standard 2'er". Selv går han med tyngre 3'er-hjul på Proskia han har fått låne, og det merker jeg snart at alle de andre i feltet gjør også: I første nedoverbakke triller jeg forbi hele feltet. Ahhh.Herlig. Dette øker min sjanse for å henge på gutta. Jeg har ganske enkelt bedre glid. Mye bedre glid.

"Super Cera", sier jeg til Cologna i det jeg kjører forbi ham.

Sveitsere bare gliser.

Dario har forresten et par flotte, røde Alpina-støvler. De hvite stripene er byttet ut med striper av gull, med teksten "World Cup winner 2009. Dario Cologna".

Jeg prøver meg på litt rusten skoletysk:

"Kann man diese kaufen?"

"Ja, aber dobbel preis," smiler han.

=

Jørgen klinker til

Jens Arne leder an i front, sammen med Anders. De bor begge i Lommedalen, og er følgelig lommekjent på runden. Det kan trengs. Jeg hadde ikke greid å gjenskape ruta om jeg fikk en million. Oppfatter at vi plutselig er ved Kirkerudbakken, og like etterpå går det bratt oppover. Veldig bratt oppover. Mot Tanum kirke.

Jeg slår over i diagonal, men gutta bare pigger. Om de har bestemt det på forhånd, eller om det rett og slett er feigt å bruke fraspark, aner jeg ikke. Men Jørgen leder an i knallharde dobbelttak, og feltet begynner å sprekke. Bare Dario klarer følge ham. Anders og Jens Arne tar i det de makter, men må slippe.

Jeg går frem til Jørgen og Dario, og ber de tyne gutta litt ekstra. Best å sette skapet på plass tidlig i sesongen. Med diagonalgang kan jeg forholdsvis lett forsere feltet, og på toppen rykker jeg fra litt, slik at jeg rekker ta frem kameraet fra rumpetaska.

Helt på toppen kommer Jørgen alene først. Han er helt rå til å stake. De andre har alelrede fått en beskjed: Det blir en tøff treningssommer, for den som vil henge med.

=

BÅNN GASS: Anders har måtte slippe broder'n og Cologna, mens Jens Arne bakerst sliter litt med å tette luka.

Bratt læring

Å komme til toppen er fint, men så skal du ned på andre siden. Ikke så kult. Særlig ikke for han som ruller raskest av alle, og er dårligst til å kjøre nedover.

Det blir rulle-ploging med usedvanlig bratt læringskurve. Jeg skrever og ploger, bremser med stavene og ser generelt helt jævlig ut der jeg prøver overleve unnakjøringene. Men ned kommer jeg. Og på flatene staker jeg inn feltet fort, med 2'er-hjulene mine.

Jeg skjønner nå at dette faktisk kommer til å funke. Kombinasjonen lettere hjul og diagonal i motene gjør at jeg greier følge gutta. Og til og med ha pust til å snakke med dem på flatene.

Savner kunstsnø

Plutselig er jeg fremme i front, sammen med Jens Arne. Jeg vokste opp i Østfold, og har gått mange renn i Trøsken, hans hjemsted. Han kjenner godt til Trømborgfjella, min barndoms skispor. Nå er vi begge Oslo-folk, og deler de samme sporene i Sørkedalen tidlig på vinteren.

"Men det er en skandale at det ikke finnes kunstsnøanlegg i byen", sier jeg.

"Både det og en skikkelig rulleskiløype. Trist det ikke går an å få til", sier Jens Arne, som viser seg å være akkurat den samme kjernekaren som brødrene Aukland.

=

SJEKK DEN 'A: Jens Arne har fått ny treningsklokke, usedvanlig harry oransje farge, og den driter vi selvsagt gjerne ut.

Hjelperytter for Dario

Vi gjør en stopp på Hvalstad, hvor nå det måtte være. Fredrik ringer meg på mobilen. Han har akkurat passert Skaugum, sier han, og lurer på hvor vi er. Jeg spør om krompen var inne. Det var han visst ikke. Fem minutter senere finner han oss, deler ut litt drikke, og spør meg hvordan det går.

"Utnerket", smiler jeg, sannsynligvis fra øre til øre. Vi har vært ute i over to timer, og jeg kjenner meg fremdeles fin.

Så setter gutta utfor en bratt nedoverbakke, Jens Arne forsikrer om at det ikke er farlige kryss i bunn, og jeg tør slippe på mer nedover.

Da jeg passerer Dario og roper "Super Cera" til ham, som seg hør og bør, reagerer han lynkjapt og grabber tak i staven min. Dermed tauer jeg Cologna opp til de andre, som en slags hjelperytter. Kanksje det kan være en karrierevei å satse på. Hjelperytter i langrenn?

=

MOBBET: Jens Arne kan ikke skjønne hvordan Dario kunne bli kjørt fra av han derre journalisten nedover.

Merker kjøret

Nye motbakker.

"Ich bin müde", sier Curdin

"Gut", svarer jeg.

"Nå begynner jeg å merke det gitt", sier Jens Arne. Vi nærmer oss tre timer.

Bare Jørgen ser ut til å stortrives. Han er, etter sigende, den aller seigeste jævelen i langrenssporten. Går like fort etter 3 timer som etter 1. Umulig å riste av seg, om han ikke har en dårlig dag (og om du ikke heter Dan Tynell).

Gutta kjører fortsatt utelukkende dobbelttak. Jeg tar et fraspark der jeg kan. Ingen grunn til å tøffe seg, nå handler det om å overleve. Om å henge en liten bit til.

I neste mote studererer jeg staketeknikken til Jørgen og Anders oppover. Anders slipper staven såvidt før han fører den frem, Jørgen tar ekstremt korte tak, og slipper ikke i det hele tatt.

"Jeg har 5-6 forskjellige staketeknikker, eller "gir" om du vil. Det gjelder å variere. Staking har utviklet seg mye de siste fem årene, og nettopp det å kunne variere teknikken er en viktig del av det."

Ingen laurbær, nei

Jeg håper og tror jeg kan lære mer om det senere. Det blir viktig om jeg skal nærme meg frøken Hansson i Vasaloppet. Men nå skimter vi Fredrik igjen, parkert på en Shellstasjon. Med Cola og Snickers til alle. Som gudesendt, vil jeg si. Jens Arne er nær ved å foreslå en statue av mannen, her og nå.

Dert smaker herrlig, og nå er det klart for den siste motbakken. Anders og Jens Arne bikker til høyre, hjem til Lommedalen. Vi fortsetter opp bakken.

Jørgen pigger. Dario pigger. Curdin pigger.

Så gir Curdin seg, og går over i diagonal, som meg.

Så må også Dario slenge inn håndkle. Ham smiler og rister på hodet av Jørgen, som pigger helt til toppen.

Ganske vanvittig imponernede, og det sier jeg til ham også.

Vi er tilbake ved på Øverland, ettern 3 timers rulleskitur.

Jeg vakler inn inn i bilen og kan nesten ikke tro det er sant.

Tvers gjennom sliten er jeg, men her er ingen laurbær å hvile på. Siste beskjed fra Fredrik var klokkeklar:

"Løping i skogen klokka fem. 2-timers økt. Oppmøte ved Toppidretssenteret. Reis hjem og hvil!"

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!