Kald krig i miniatyr
Det store Zoo-kappløpet
Romkappløp, våpenkappløp, og intens rivalisering på idrettsarenaer over hele verden utløste de dristigste satsinger under Den kalde krigen. Ett av de merkeligste og mest dyriske kappløpene utspilte seg i Berlin.
Tonen mellom de to småvokste mennene, begge rundt 165 cm høye, var høflig, avmålt og anstrengt. Noe ulmet imidlertid under overflaten, og alle til stede visste det. Ikke minst de to mennene selv.
Utad var rammen for møtet i Berlin hyggelig nok. Direktør Heinz-Georg Klös i Berlin Zoo hadde invitert sin kollega, direktør Heinrich Dathe i Tierpark Berlin for å overvære et stolt øyeblikk: Introduksjonen av enda flere elefanter i Berlin Zoos elefantflokk. Men den egentlige hensikten var nok en annen: Å ydmyke konkurrenten fra Tierpark Berlin offentlig.
Pjuskete elefanter
Antall elefanter man var i besittelse av var på 1960-tallet nemlig selve symbolet på suksess for en dyrehage, også i Berlin − byen som hadde to av nesten alt, bortsett fra én mur som gikk i sikk og sakk gjennom den.
I det demokratiske Europas utpost mot øst, Vest-Berlin, lå Berlin Zoo. På andre siden av muren, i kommuniststaten DDRs hovedstad, lå Tierpark Berlin.
Vest-Berlins dyrehagedirektør Klös hadde forbannet seg på å ha flere enn sin konkurrent, Dathe i Øst-Berlin.
Ryktene hadde en stund gått om at Vest-Berlins borgermester Willy Brandt hadde gått over hodet på sin egen finansråd for å finne penger til elefantene. Fra sitt utkikkspunkt i Tierpark på den andre siden av Berlinmuren så Heinrich Dathe med alt annet enn blide øyne på utvidelsen av elefantflokken hos konkurrenten.
En liten gnist ville være nok til å antenne den eksplosive energien mellom de to rivalene.
Og så lot Dathe en kommentar falle: Han bemerket hvor pjuskete de nye elefantene så ut. Det ene ordet tok det andre. I løpet av kort tid sto de to småvokste Zoo-direktørene i Berlin og skjelte hverandre ut for åpen scene.
Dyredugnad
Isbjørnstjernen
Knut ble født 5.12.2006 i Berlin Zoo. Moren avviste ham, og Knut ble oppfostret av mennesker. Den søte, kjælne isbjørnbabyen ble en kjempeattraksjon, og folk dro mann av huse for å se på ham. Det ble utgitt både bøker og DVD-er om Knut, og han ble en internasjonal kjendis. I 2007 dro Knut alene inn 5 millioner Euro ekstra til Berlin Zoo, det beste året i dyrehagens historie. Året etter veide han 130 kilo, og var ikke like søt lenger. Det ble for farlig for vokterne å håndtere ham, og han måtte flytte inn sammen med andre isbjørner. Knut bodde resten av livet sammen med moren og to andre isbjørnhunner. Han døde 19.3.2011.
Før 2. verdenskrig hadde Berlin Zoo vært en yndet attraksjon for Berlins innbyggere. Besøkstallene var høye. Etter krigen var restene et sørgelig skue:
− Bare omtrent 200 dyr er fortsatt i live blant de sørgelige ruinene av denne en gang så fargerike og elskede institusjonen, skrev nyhetsbyrået Associated Press i 1946.
Penger til innkjøp av dyr til de fasilitetene som tross alt hadde overlevd krigen, fantes ikke. Men berlinerne tok ansvar; i hundretall donerte de sine egne kjæledyr til Berlin Zoo, mange av dem papegøyer. Sjiraffen Rieke, som hadde blitt evakuert til Wien under krigen, ble hentet tilbake. De ansatte ga også avkall på en hel månedslønn, som daværende direktør brukte til å kjøpe pingviner.
Irriterende flom fra øst
Samtidig som Berlin Zoo ble gjenoppbygget i Vest-Berlin, opplevde lederne i Øst-Tyskland at ting ikke gikk på skinner. Ikke alle østtyskere hadde omfavnet kommunist-paradiset, faktisk hadde hundretusenvis av tyskere allerede emigrert fra øst til vest.
Nazifortid
Heinrich Dathe ble i 1932 medlem av Nazipartiet. Han prioriterte imidlertid studiene, og hadde frem til krigen den laveste rangen i partiet. Ansvarsområdet hans var innkassering av medlemsavgift. Han ble skadet på vestfronten i 1940, og ble tatt til fange av amerikanerne i Italia i 1945.
Lederne i Moskva så heller ikke med blide øyne på utviklingen. Etter at Berlin Zoo hadde kommet på føttene igjen, valfartet østberlinerne til Vest-Berlin for å besøke dyrehagen. Særlig populært var det ikke at så mange forlot sosialist-paradiset for å bruke pengene sine i en kapitalistisk stat. For byrådet i Øst-Berlin var svaret enkelt: Øst-Tyskland måtte få sin egen zoologiske hage som overgikk den i Vest-Berlin.
− Vi skal konstruere et Zoo i den demokratiske sektor. Dyrehagen i vestlig sektor holder ikke standarden til hovedstaden, som nå vokser seg større og vakrere, uttalte byrådet i Øst-Berlin i juni 1954. Heinrich Dathe fikk jobben som direktør, og forventningene fra politisk hold var tydelige. Vestens Berlin Zoo skulle overskygges av den nye mønsterdyrehagen i øst.
Dyre-kappløpet
Dathe ønsket å tilby store, åpne områder der folk kunne spasere og se på store grupper av dyr, noe konkurrenten ikke hadde plass i den vestlige øya i det kommunistiske Øst-Tyskland. I oktober 1954 begynte planleggingen, og allerede 2. juli året etter åpnet Berlin Tierpark i bydelen Friedrichsfielde.
I starten holdt Berlin Tierpark bare dyr som kunne oppholde seg ute året rundt. Men Dathe ønsket å vise frem dyr fra tropiske strøk. Ønsket ble innvilget. men realiseringen bød på problemer. For i kommunistiske DDR var det ikke betong å oppdrive.
Dathe visste hvilke knapper han skulle trykke på. Han skrev til statslederen i Øst-Tyskland, Walter Ulbricht og forklarte ham hvorfor Berlin Tierpark måtte prioriteres:
− Så vi ikke faller tilbake sammenlignet med Berlin Zoo. De gjør nå sitt ytterste for å kompensere for sitt fall i prestisje. De følger med på utviklingen vår som hauker, og triumferer over at prosjektet vårt mister dampen.
Det første året etter at Berlin Tierpark åpnet, falt besøkstallet i Berlin Zoo med 85 000. Dathe hadde flere ess i ermet.
Panda som våpen
På ettermiddagen 2. august 1958, ankom en sjelden gjest til Berlin Tierpark: Den unge hunn-pandaen Chi Chi flyttet inn. Hun snudde Berlin på hodet, og Dathe fikk inn et lyskespark mot sin vesttyske konkurrent.
De ble også representanter for hver sin ideologi.
Over de neste tre ukene dro Tierpark inn 400 000 besøkende som stimlet seg sammen foran Panda-innhegningen i håp om å få et glimt av Chi Chi. Dathe hadde befestet sitt ry som en zooperstjerne.
Allerede i 1956 hadde Dathe, gjennom en spørreundersøkelse, kommet ut som Berlins mest kjente borger. Hans ukentlige sending fra Berlin Tierpark trakk halvparten av Øst-Tysklands befolkning til radioapparatene.
I 1958 hadde Tierpark, med sine over 800 000 kvadratmeter, rukket å bli verdens største dyrehage, tre ganger større enn Berlin Zoo. Siden åpningen tre år tidligere hadde Dathe skaffet både bisoner og ulver, og i 1956 hadde han åpnet «slangefarmen», med skilpadder, krokodiller og slanger. På en halvøy av granitt fra Berlins utbombede sentralbank, vandret isbjørner rundt. Og, viktigere enn alt, folk strømmet nå fra vest til øst.
I 1958 hadde Berlin Tierpark også 200 000 flere besøkende enn Berlin Zoo, noe som var krise for Heinz-Georg Klös som hadde tiltrådt som direktør for konkurrenten i vest.
Muren endret spillet
I august 1961 skjedde noe som endret zoo-krigen. Muren rundt Vest-Berlin betydde slutten på konkurransen om gjestene mellom direktørene Klös og Dathe. Nå kjempet de plutselig en annen type kamp der de ble spydspisser for hver sin ideologi.
I desember 1962 åpnet Berlin Zoo en hall, der tropiske fugler kunne fly fritt omkring. Hendelsen ble beskrevet som det største siden krokodillehallen ble åpnet i 1913.
Heinrich Dathes svar fulgte bare et halvt år senere: I juni 1963 gikk folk mann av huse i Øst-Berlin. De flokket seg rundt «Alfred Brehm huset», et bygg på 4500 kvadratmeter hvor store kattedyr sto utstilt i enorme bur. Åpningen ble lagt til 30. juni, Walter Ulbrichts bursdag, og over inngangen proklamerte et stort banner «En milepæl i å oppnå sosialisme.»
Dathe oppnådde unison hyllest for bygget, ikke bare fra gjestene og kommunistregimet, men også fra det internasjonale Zoo-miljøet. Han hadde klart det igjen, å stjele glansen fra sin rival i vest.
En av pingvinene i Berlin Zoo i 1956. De populære fuglene ble kjøpt av dyreparkens egne ansatte, som sa fra seg en hel månedslønn for å møte satsingen på dyrehagen i Øst-Berlin. Foto: ullstein bild/Getty Images
Trengsel
De følger med på utviklingen vår som hauker, og triumferer over at prosjektet vårt mister dampen.
Men veksten i øst hadde gått for raskt. Enkelte byggtekniske løsninger holdt ikke standarden det burde, noe som også gjaldt Alfred Brehm huset. Eimen av urin fra de store kattedyrene forpestet luften, og gjorde det nesten uutholdelig for gjestene å bevege seg der inne. Også finansieringen ble vanskeligere. Andre store prestisjeprosjekter ble lansert i Øst-Berlin. Utover 1970 og '80-tallet hadde ikke lenger Berlin Tierpark sugerøret inn i statskassen på samme måte som før.
For Klös i vest var problemet et annet: Han hadde plassmangel. Burene var nå så fulle, at enkelte bur måtte gå på rundgang blant ulike dyr. Berlin Zoo var fullt.
En æra over
Både Dathe og Klös satt i jobben som direktører da Berlinmuren ble bygget, og begge satt der da den falt. De hadde vært bitre konkurrenter siden 1957, de siste 28 årene på hver sin side av en mur. Var det fortsatt plass til to store dyrehager i samme by?
7. november 1990 feiret Dathe 80-årsdagen sin i sin kjære Tierpark. Den offisielle fasaden ble holdt, og en av gjestene var Heinz-Georg Klös.
En måned etter 80-årsdagen mottok Dathe et brev fra Øst-Berlins kulturbyråd, som hadde ansvaret for Berlin Tierpark. Han ble informert om at han allerede mandag 10. desember måtte overlate stillingen til sin nestkommanderende. Forklaringen var hans høye alder. Han døde under en måned senere, 6. januar 1991.
I 1958 hadde Berlin Tierpark rukket å bli verdens største dyrehage.
Etter Heinrich Dathes død gikk det slik Klös ville: Den ny-samlede, tyske stat overtok Berlin Tierpark, som med det fikk samme eier som Berlin Zoo. Det var også Klös som plukket ut Berlin Tierparks nye direktør, Bernhard Blaszkiewitz, som i 2007 også ble direktør for Berlin Zoo, og styrte med det begge Zoo-gigantene i Berlin. Begge dyrehagene eksisterer den dag i dag.
Heinz-Georg Klös døde 28. juli 2014, 88 år gammel.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 08 2024
Denne saken ble første gang publisert 14/02 2024.