En drøy uke tidligere hadde hundretusener av tyske soldater krysset de sovjetiske grensene og rullet over Den røde hær - som var totalt uforberedt, til tross for at det slett ikke hadde manglet på advarsler til Josef Stalin.

Men selv ikke hans beste spion - den tyske journalisten Richard Sorge i Tokyo - greide å overbevise kommunistsjefen om at landet hans kom til å bli angrepet om morgenen 22. juni 1941.

Operasjon Barbarossa så de første par ukene ut til å bli nok en militær triumf for mannen som av sine egne generaler ble omtalt som «GRÖFAZ» - en forkortelse for «alle tiders største feltherre».

Men Adolf Hitler var ikke det strategiske geniet som undersåttene hans til da hadde gått ut fra.

Til reportasjen om alf r. jacobsens siste bok _Mirakelet ved Litza_=

Major og politisk kommissær Konstantin Novikov ble tatt til fange bak de tyske linjer og henrettet 5. august etter at Hitlers kriminelle kommisssærordre ble tatt i bruk. © Vega Forlag

Var ventet

Om morgenen 29. juni gikk general Eduard Dietl og hans lovpriste fjelljegere over grenseelva Litza. Målet var å ta det strategisk viktige Murmansk, med militært hovedkvarter og isfri havn året rundt. De godt 50 000 tyske soldatene kjente terrenget, og visste at de ikke sto foran noen søn-dagsutflukt. Men de ante ikke at de militære sjefene på den andre siden allerede hadde luktet lunta.

En av de norske agentene som er sendt over for å spionere for sovjeterne, melder tilbake om 50 tyske maskiner på flyplassen i Kirkenes og mer enn 30 i Lakselv. Tropper, stridsvogner, kanoner og hester losses fra skip i Tana og Varanger. Det bygges festningsverk langs kysten. Antallet soldater i Kirkenes-området anslås til 20 000 mann», heter det i en rapport som han sendte sine oppdragsgivere via kodede meldinger.

Forberedelsene hos 14. og 52. infanteridivisjon hadde allerede pågått i flere dager, og disse sovjeterne lot seg ikke ta på sengen - tvert imot. Blant soldatene som ble trommet sammen, befant det seg så vel ordinære tropper som et stort antall politiske fanger fra leirene i området. Politiske kommisærer passet - med maskinpistol i hånda - på at de ikke stakk av fra kamphandlingene.

100 000 bergjegere

Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst var øverstkommanderende for de tyske troppene i Norge og den som på papiret sto ansvarlig for å forberede overfallet fra norsk jord. Men general Eduard Dietl skulle - med to divisjoner på totalt 50 000 bergjegere fra Gebirgskorps Norwegen - utføre selve jobben.

- De tyske bergjegerne og

SS-soldatene måtte slåss mot både natur og innbitt motstand. Fram til forsøket på en offensiv forbi Litza brøt helt sammen mot slutten av august, hadde dette avsnittet de høyeste tapene på hele Østfronten. Det falt titusener av tyskere og sovjetere, sier Alf R. Jacobsen til Vi Menn.

Begrunnelsen for å åpne en ny front i det høye nord, var Adolf Hitlers frykt for å miste de livsviktige jernleveransene fra Narvik og nikkel fra en nyåpnet gruve utenfor Petsamo. Nettopp dette ville inntreffe hvis Stalin lot sine styrker trenge inn i Finland og Nord-Norge.

Hitler hadde heller ikke glemt sin frykt for en britisk invasjon i Nord-Norge, noe som ville hatt de samme konsekvensene for

leveranser av råstoff til den tyske krigsindustrien. Dessuten kunne det være praktisk for tyskerne å kontrollere Murmansk, for det betydde at fienden ikke lenger ville ha adgang til Atlanterhavet.

Til reportasjen om alf r. jacobsens siste bok _Mirakelet ved Litza_=

Her krysses elven Titova av soldater fra 3. bergdivisjon medbringende en lett panservernkanon. © Vega Forlag

Knekte koder

Alf R. Jacobsen har i britiske arkiver funnet beviset for at eksperter akkurat på denne tida satt i London og knekket tyskernes koder. Under Lofotraidet i mars 1941 hadde de britisk/norske styrkene nemlig - om bord på et tysk krigsskip i Svolvær havn - funnet både kodehjul og dokumenter som inneholdt oppdaterte instruksjoner for bruk av den topp hemmelige Enigma-maskinen.

Helt oppe i nord skulle Dietl og fjellkorpset hans - i et samarbeid med finnene - slå seg gjennom de sovjetiske forsvarsverkene og sikre den arktiske kysten mellom Kirkenes og Kolafjorden. Lenger sør skulle tyske og finske styrker sprenge en kile inn mot Kvitsjøen og få kuttet Murmanskbanen, for planen var at de skulle rykke videre sørover mot Ladogasjøen og Leningrad.

Forholdet mellom Dietl og Falkenhorst hadde vært anstrengt fra første dag. General-obersten var en kortvokst karriereoffiser med kallenavnet «pastoren», som skyldtes hans trang til å belære sine omgivelser i timelange enetaler. Tid til å lytte på andre, hadde han derimot sjelden.

Under felttoget i Norge kom det til utallige gnisninger mellom den mer folkelige generalen Dietl og hans umiddelbare sjef. Falkehorst avskydde den gjennom-

nazistiske skrytepaven Dietl og hadde bare forakt til overs for en kollega uten opplæring og erfaring fra generalstab.

Denne var på sin side personlig kamerat med Hitler siden nazipartiets spede start, og hadde direkte adgang til «der Führer» hver gang han befant seg i Berlin.

Dilettantisk Dietl

Eduard Dietl nøt stråleglansen fra sin elskede fører, men han visste godt at det knep med de faglige kvalifikasjonene. Derfor passet han på å være omgitt av høyere offiserer med utdannelse og erfaring.

Alf R. Jacobsen viser i boka hvordan Dietl samtidig fikk satt sammen en ledergruppe av spesielt ihuga nazioffiserer. Sommeren 1941 kunne generalen fortsatt la seg hylle som «Helten fra Narvik» og den første tyske soldat i Norge som ble tildelt eikeløv til ridderkorset sitt, et faktum som for øvrig ergret vettet av Falkenhorst - som måtte nøye seg med et ridderkors for organisering og gjennomføring av felttoget i Norge.

Planleggingen av operasjonen ble i store trekk foretatt av taktiske forståsegpåere med base i Berlin. De hadde ingen anelse om klima i polarstrøk, og var heller ikke i stand til å tolke terrenget som ble beskrevet på generalstabskartene deres. Vage kartlinjer ble tolket som farbare veier, mens de i virkeligheten representerte gamle reinsdyrtråkk, telegrafsamband eller tidligere grenser.

Selv om høydedragene mellom Petsamo og Murmansk bare lå på 300-400 meters høyde over havet, bød naturen på forhold som østerrikske soldater må opp på 2500 meter i Alpene for å finne maken til.

Tundraen er gjennomrisset av nakne knauser, myrlendte søkk, iskalde elver og dype innsjøer. I et så vilt og veiløst terreng ville det by på logistisk kjempetrøbbel å få inn tunge kanoner, annet skyts og store mengder ammunisjon.

Også hestene, dyrefòr og forpleining til titusener av menn som befinner seg under konstant ild - spredd over en lang frontlinje - måtte bæres inn på menneskerygger. Sårede i stort antall måtte fraktes tilbake på samme måte - noe som kunne ta flere dager.

© Vega Forlag

Mats Schjølberg Ulshagen, Vi Menn

De finner stedsansen

En norskledet forskningsgruppe på NTNU er i ferd med å kartlegge stedsansen. Bokstavelig talt.

Sta Hitler

Tyskernes egne eksperter har i ettertid pekt på det vanvittige i å binde så mange godt trente soldater over en så lang periode på et - relativt sett - uviktig frontav-snitt. Hovedtyngden av bergjegerne i Norge burde i stedet ha vært satt inn i hovedangrepet lenger sør.

Men Hitler betraktet tingene annerledes - og dermed fantes det ikke en tysk general som kunne få ham på andre tanker.

«Min Fører, der oppe ser landskapet ut som det gjorde da jorden ble skapt. Det er en ødemark uten skoger, veier og folk - bare stein og grus. Rundt Murmansk ligger det en ubeboelig sone på hundre kilometer som gir byen den samme beskyttelsen som et panserskjold.»

Slik skal Dietl ha uttrykt seg under et møte med Hitler i Berlin. Men føreren hans var stresset og avviste - for en gangs skyld - sin yndlingsgenerals desperate appell om flere soldater, tunge våpen, veiarbeidere, slepebiler og trekkdyr.

«Jeg skal se hva jeg kan gjøre», lød det nedslående svaret. «Helten fra Narvik» mistet hurtig respekten hos sine egne menn. Etter hvert som de ble ofret i helseløse aksjoner uten resultat, begynte de å referere til ham som «Slakteren fra Murmansk».

Klokka 02.30 om morgenen søndag 29. juni braket det løs - først med et regn av blitzlys fra propagandafotografer som tok bildene av general Dietl, der han sammen med generalmajor Ernst Schlemmer åpnet grensebommen i Boris Gleb og satte titusener på titusener av menn, hester og ma-skiner i bevegelse.

Til reportasjen om alf r. jacobsens siste bok _Mirakelet ved Litza_=

Lørdag kveld 28. juni 1941 møttes øverstkommanderende, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst (t.v.) og korpssjef, general Eduard Dietel (t.h. med stav) på bergryggen Kuosmoaivi for å overvære angrepsåpningen noen timer senere. © Vega Forlag

Inge Lundereng, Vi Menn - Foto: Jean-Marc Frybourg/REX/All Over Press

Sør-Amerikas vakreste og villeste togturer

Det er vanskelig å slå gruvetogene i Peru og Chile når det kommer til dramatisk natur.

Miner og torpedoer

Fordi britene nå var kommet så langt med kodeknekkingen at admiralitetet i London kunne følge godt med på trafikkbildet langs norskekysten, ble det plutselig mulig å sette inn målrettede angrep.

At seks frakteskip med soldater og materiale ble sendt til bunns, gjorde så dypt inntrykk i Berlin at de lovede forsterkningene måtte sendes med tog gjennom Sverige og på båter over Østersjøen, en reise som tok seks uker - og som gjorde at de nådde fram altfor sent til å delta i de første og viktige sammenstøtene.

- Det har vært en ekstremt spennende prosess å jobbe med denne boka - et arbeid jeg egentlig startet på for ti år siden, forteller Alf R. Jacobsen.

- Vi har generelt hørt altfor lite om den viktige delen av krigen som utspant seg nordpå. Det som skjedde etter at tyskerne gikk over grensa i Nord-Norge, skulle få innvirkning på hele krigens gang. Tyskerne måtte binde enorme styrker der, hadde store tap - og nådde ikke lenger enn 30-40 kilometer i løpet av tre år. Jeg har funnet hittil ukjente erindringer fra tyske deltagere, fått fatt i objektive rapporter fra sovjetiske arkiver og har også funnet en hel del britiske dokumenter som ikke har vært offentlig tilgjengelig før nå de aller siste årene. Ved å sette de mange brikkene sammen, faller hele bildet på plass, forteller forfatteren.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!