Den 24 år gamle Kåre Rodahl fra Brønnøysund, som senere ble landskjent som sunnhetsprofessoren, kom til Toronto i Canada i 1942, etter en ekspedisjon i Arktis hvor de hadde målt vitamininnholdet i arktiske planter. Han reiste derfra over til Skottland og meldte seg øyeblikkelig til tjeneste i det norske Forsvaret.

General Carl Gustav Fleischer var i ferd med å bygge opp en egen norsk hær i Storbritannia. Den ble kjent som Den norske brigade og talte på det meste 3000 mann. Det var et skuffende lavt tall. Hovedbasen deres var Dumfries i Skottland. De lå og kjedet seg der i år etter år, med pubbesøk og skotske jenter som adspredelse. Den norske regjeringen i London insisterte på at den skulle ligge klar til å settes inn i frigjøringen av fedrelandet når den tid kom.

Unntaket var de som ble vervet av avdelingene under britisk kommando, som Kompani Linge som lå under Special Operations Executive (SOE). Forgjengeren til dagens Foesvarets spesialkommando (FSK) utførte en lang rekke operasjoner i Norge. En annen norsk avdeling som gjorde seg berømt gjennom heftig kampinnsats, ikke minst på den nederlandske øya Walcheren de siste krigsårene, var No. 5 Tropp Inter Allied Commando, kalt Commandos. De aller fleste norske soldater under norsk kommando kom aldri i kamp.

Fallskjermkompaniet Egil Ulateig=

Senere general Ole Jacob Bangstad ( i midten) var sjef for kompaniet det meste av tiden. Han var personlig leder for Operation Waxwing og ventet at resten av kompaniet skulle følge etter gruppen hans. De kom aldri. © Arne Egner

Ville slåss

Våren 1941 sendte Fallskjermkompaniet sine første soldater til fallskjermskolen i Ringway ved Manchester. 40-50 soldater fra Fallskjermkompaniet gjennomførte et skarpt rekognoseringsoppdrag på Svalbard, og avga i løpet av krigsårene personell til spesialoppdrag i Norge og Europa.

Men fallskjermkompaniet var eslet til noe mer. De betraktet seg selv som en elite. Dit kom de tøffeste, mente de selv. Mange av dem var hvalfangere som kom fra Sør-Atlanteren. De ville slåss, helst hjemme, men i grunnen hvor som helst der de kunne hevne seg på tyskere og nazister som hadde overfalt hjemlandet.

Kåre Rodahl kjedet i begynnelsen av oppholdet i England livet av seg på et befalskurs, men en dag i 1942 befant han seg på et fallskjermkurs som var ledet av garvede, polske instruktører. De hoppet første fra ballonger og siden fra noen nifse Whitleyfly, der en kastet seg ut i halen. Han hadde panikk, men til sammen hadde han tretti hopp bak seg da krigen sluttet.

Fallskjermkompaniet Egil Ulateig=

Halve Waxwing-gruppen fotografert ved Orrevatn i Namskogen: Fra venstre Peter Sperre, Brede Bredesen, Axel Sanderud, Helmer Ryen, Henrik Hafstad og Sverre Gotvassli. Sammen med dem ble det droppet store mengder våpen og utstyr. © Arne Egner

Fallskjermkompaniet Egil Ulateig=

En mystisk affære: Tre tyskere som dukket opp i basen ved Orre-vatn, ble skutt av fallskjermsoldatene. Omstendighetene vil ingen snakke om. © Arne Egner

Nektet kamp av norsk ledelse

Den som skapte The Norwegian Parachute Company var en engelskmann som het Edward Dycker og var blitt norsk kaptein. Nestkommanderende var løytnant Ole Jacob Bangstad, senere general og pioner for skiskyttersporten i Norge. Dycker forsto at den eneste måten de kunne komme i kamp på, før Norge skulle befris, var å bli løst fra Brigaden og knyttet til en britisk enhet. Det oppnådde han også, og fallskjermkompaniet trente en stund sammen med britiske såkalte luftbårne divisjoner, blant annet med 1. Airborne Division, som ble verdensberømt etter den mislykte Operation Market Garden for å ta Arnhem, med filmen A bridge too far.

Men Dyckers plan mislyktes, først og fremst på grunn av den norske politiske og militære ledelsen i London, som ikke ville frigi noen avdelinger fra Brigaden. De norske fallskjermjegerne gjorde seg bemerket under øvelser, men forholdene ble etter Rodahls og mange andre soldaters mening helt uutholdelig, på grunn av det todelte kommandoforholdet: Én sjef for nordmennene og én for britene.

Rodahl ville egentlig opprette meteorologiske stasjoner i Arktis, som ville ha stor betydning for operasjoner, både til sjøs og i luften i Nord-Europa. Men han kom aldri av gårde. Han deltok heller ikke i den eneste aksjonen Fallskjermkompaniet ble satt inn i før 1945, Operation Gearbox. Oppgaven var å frigjøre den norske kontingenten på Svalbard som var hardt angrepet av tyske styrker. De førti soldatene fra kompaniet kom seg av gårde, men så sent at det meste var over da de nådde fram.

Fallskjermkompaniet Egil Ulateig=

På det meste telte kompaniet omkring 170 mann. De trente på ulike steder i England og Skottland, i perioder sammen med britiske luftbårne divisjoner. De høstet mye ros for innsatsen sin under øvelser. © Arne Egner

Fallskjermkompaniet Egil Ulateig=

Den eneste som har skrevet en offentlig beretning om historien til Det norske fallskjermkompaniet, er den senere landskjente professoren i folkemedisin Kåre Rodahl. Han kom aldri i kamp, men var av de første norske soldatene som landet på Gardermoen. © Arne Egner

Gjorde opprør

I 1944 skjønte fallskjermjegerne, som nå var ledet av Bangstad, at noe stort var i gjære. Soldater og materiell i enorme mengder var på vei sørover for å forberede seg på Operation Overlord, invasjonen i Normandie. Karene brant av iver etter å delta, men fikk igjen nei av lederne i London. Enda mer forbannet ble de da det ble kjent at ikke de, men Brigadens 2. bergkompani skulle sendes til Murmansk for å delta i frigjøringen av Finnmark, som en del av Den røde armé. Var det ikke dette de hadde trent på i minst to år? De anså seg som mye mer skikket enn soldatene i bergkompaniet.

Stemningen nærmet seg bristepunktet, og temperaturen blant mennene sank ikke da det ble kjent at de var fratatt et tillegg i lønnen for være i aktiv tjeneste. Men de var ikke alene om denne lønnsreduksjonen. Shetlandsgjengen, som risikerte livet på hvert tokt over Nordsjøen, ble utsatt for det som ble oppfattet som et overgrep av skrivebordskrigere i London.

En dag brast det for en gruppe av soldatene, og det utviklet seg til et slags mytteri, som omfattet hele kompaniet. Det var nesten enestående i norsk militærhistorie. Ikke siden et kompani av gudbrandsdøler hadde nektet å adlyde en ordre fra en arrogant oberst på Jørstadmoen, før 1. verdenskrig, hadde noe lignende skjedd. Militærpoliti ble tilkalt og hele kompaniet ble satt under vaktarrest. Hver enkelt opprører ble innkalt til forhør.

Dette var en svært pinlig sak for hærledelsen. Det er kanskje grunnen til at avhørsprotokollene like etter krigen forsvant fra arkivene og at det nå trolig finnes bare ett eksemplar av dem, som er tatt vare på av en veteran i fallskjermkompaniet. Det har ikke lykkes Vi Menn å få fatt i materialet, men det er kjent hvem som sitter på det, og noe av innholdet er kjent. Rapporten forteller om soldatenes totale mangel på respekt for den norske militære ledelsen. Den oppsiktsvekkende hendelsen fikk ingen konsekvenser for kompaniet og ble i stedet dysset ned.

På norsk jord

Og endelig, mot slutten av krigen så det ut som om det ville bli bruk for dem. Vinteren 1945 anså SHAEF, den allierte krigsledelsen under general Eisenhower, at det var viktig å sørge for at deler av de store Wehrmachtstyrkene i Nord-Norge ikke kunne vende hjem til Tyskland og hindre en rask avslutning av krigen. Det var til og med snakk om å dele Norge i to i Helgeland og Nord-Trøndelag.

I begynnelsen var planene store og svært ambisiøse. Hele kompaniet på nesten to hundre mann skulle hoppe ut over øde fjelltrakter nord for Snåsa. Det endte med at tolv mann i fire Stirlingfly, med Bangstad i spissen, 24. mars 1945 ble sluppet ned ved Orrevatnet, nær svenskegrensen, sør for Børgefjell. De måtte gå 70 kilometer til målet. Operasjonen ble kalt Waxwing. Det var først to uker senere at Bangstad fikk vite at resten av styrken aldri ville komme.

Han bestemte likevel at de skulle gjennomføre sprengningsaksjoner mot Nordlandsbanen, på tre forskjellige steder. I fem uker aksjonerte de ved å ødelegge skinnene ved Namsskogan, Trongfors og Angle-Lurudal, men operasjonen som helhet ble en fiasko, og Bangstads gruppe returnerte til basen etter en skitur på 24 timer. Underveis var sersjant Lund-Simensen blitt drept av sin egen Stengun. Den andre gruppen klarte å få plassert sprengladninger og ødela 800 meter av skinnegangen. Toktet deres tok 12 døgn. Den tredje gruppen fikk lagt ut sprengladninger, men det kom ikke noe tog, derimot to tyskere på dresin.

Det gikk nå mot slutten av krigen, og det ble bestemt at våpnene som var droppet i fjelltraktene skulle transporteres over til Sverige. Alle planer om sabotasje ble skrinlagt.

Det befant seg flere tyske patruljer i området. En dag holdt sju tyskere på å finne basen, men det kom ikke til skuddveksling. Omstendighetene rundt en annen tysk patrulje på tre mann, som fant basen 27. april, er mer mystisk. Ingen har villet fortelle mye om den. I rapporten heter det kort og godt at «de ble avlivet.» En versjon som deltagere i gruppen har fortalt privat, går ut på at de tre tyskerne egentlig hadde flyktet fra avdelingen sin og var på vei til Sverige, bare noen kilometer unna. Det ble diskutert hva Waxwing-gruppen skulle gjøre med dem, og det ble besluttet å skyte alle tre. Faren for at de kunne avsløre gruppen var for stor. Bangstad flyktet selv til Sverige og kom ikke til Norge før etter 8. mai.

Fallskjermkompaniet Egil Ulateig=

Mye av maten skaffet Waxwingkarene seg selv. Her har Leif Kvarfordt gjort en fin fangst. Kanskje ble det et festmåltid på frigjøringsdagen, for på bildet står det 8/5/45. © Arne Egner

Jubelsener

Slutten på krigen for Kåre Rodahl ble ikke så dramatisk, men desto mer romantisk. Fallskjermkompaniet ble en del av Operation Doomsday, den første allierte styrken som skulle bringe soldater til Norge for å holde orden på 360 000 tyskere.

Soldatene ble underlagt «helten fra Arnhem», brigader Roy Urquhart og hans Røde djevler i 1. luftbårne divisjon. De hoppet ikke ut i fallskjerm, men landet på Gardermoen 10. mai 1945. De tok toget inn til Oslo. Det stanset på Lillestrøm stasjon. Der ventet tusenvis av mennesker. De stormet sperringene, noen klatret opp på taket av vognene, andre kastet blomster inn til fallskjermsoldatene, og folkehopen stemte i med Ja, vi elsker.

Soldatene svarte med å synge Fallskjermsangen. Og så tøffet toget videre mot hovedstaden. Kompaniet skulle overnatte på Ullevål skole. Der sto Ullevål hagebys mannskor og sang nasjonalsangen og et orkester spilte Norsk jegermarsj. Rodahl forteller: «Smilende, unge jenter bar inn velsmakende retter, og vi følte oss virkelig hjemme igjen.» «Gudskjelov at jeg ikke giftet meg i Skottland,» sa en av soldatene ifølge Rodahl.

I dagene som fulgte, ble kompaniet satt inn i vaktoppdrag på ulike steder i landet. Det ble oppløst i oktober samme år. Etterpå ble Det norske fallskjermkompani viet noen få linjer i enkelte beretninger om krigen. Ingen nevnte at kompaniet hadde begått det man kunne kalle mytteri, fordi de ikke fikk slåss.

Men Kåre Rodahl ble en av landets store kjendiser i kampen for en bedre folkehelse.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!