De to mest brukte startpunktene for skiløping i Nordmarka er Frognerseteren og Sognsvann.

Vårt renn starter på Sognsvann, 187 moh, kl 08.00 den 22 februar, 2014. Alle kan komme hit med T-bane, og det er rikelig med parkeringsplasser. Ha gjerne en kald øl liggende i bilen. Den kommer til å smake godt om 10 timer.

Klokken er 07.30 når du møter opp. Rett nedenfor bommen sitter rennets eneste funkjsonær, la oss kalle ham Thor. Han sitter der med et campingbord og en liste. På den listen skriver du ditt navn, og dermed er du påmeldt. Startavgiften på kr 0,- kan du beholde selv. Thor gir deg et ark hvor du undertegner på at du har alt ansvar selv, og at ingen kommer til å lete etter deg om du blir borte.

Der kommer dine kompiser Ola og Stein Tore, som du skal gå rennet sammen med. Dere får alle tildelt et startnummer, som dere fester på brystet. Der står det at du er ute og går Nordmarka Rundt - verdens lengste skirenn. Sånn i fall noen dere møter skulle lure.

Kl 08.00 stiller du deg opp med, ja, hvem vet, 20-30 andre gærninger, og Thor holder en kort appell: Ha en riktig god tur - få med deg naturen underveis - og husk det er ingen skam å snu. Lykke til. Klar-ferdig-gå.

ENERGISK START: Vi lurer oss "bakveien" til Kikut, langs kraftledingene og Bjørnsjøhelvete.

Dere suser så lett avgårde, og tar til høyre allere i første kryss, ved Svartkulp. Dere går Ankerveien over til Nordseter gård, og derfra oppover langs Skjerselva til Skjersjøen. I krysset på toppen av bakkene går dere rett frem, deretter neste til høyre. Dere har fortsatt elva på høyre side, og kommer nå inn i et nylig hugget område, hvor dere går under kraftledningene mot Bjørnsjøhelvete.

- D'ække rare hælvette å snakke om detta gutter, sier Ola.

- Snakkes om ni timer, sier Svein Tore.

Når dere er ferdig med kraftledningene og inne i skogen igjen tar dere til høyre, og staker raka veien over Bjørnsjøen til Kikut. Dere har nådd turens første delmål, 15 km er unnagjort, og stemningen er på topp.

Opp og ned er like langt

- Kank'ke huske det var så bratt, sier Ola, idet dere kjemper dere opp på Kikuttoppen, 612 moh. Dere har allerede nådd løypas høyeste punkt.

- Lenge siden jeg har gått her selv, sier Svein Tore, og advarer for de skarpe utforkjøringene ned på andre siden, mot Sandungen.

- Kjedelig å brekke skia nå, gutta, roper du mens du leker Lund Svindal og setter deg i hockey ned de krappe unnakjøringene.

Gutta har heldigvis vært ute en vinterdag før, og klarer seg bra. Nå er det atter en motbakke som venter, sånn er jo Nordmarka, er du ikke på et vann er du sannsynligvis i en opp-eller nedoverbakke. Nå klatrer dere opp til Katnosa-åsen, før dere skir ut på Katnosa, en perle av et vann midt i marka, 468 moh. Dere peiler inn en sjarmerende rødmalt liten stue, dit alle løyper fører: Sandvikshytta. Inni den står Arne og steker vafler, og duften når ut i skisporet.

- Har vi tid til en vaffel, spør Ola.

- Selvfølgelig, sier du.

Så sitter dere på trammen og gomler vafler og drikker kaffe et kvarters tid, og blir enige om at den første tredjedelen av løpet egentlig har gått helt smertefritt.

- Bring it on, sier Svein Tore, og spenner på seg skia igjen.

BARE VELSTAND PÅ KATNOSA: En av våre helter nyter sola mens kompisen er inne på Sandvikshaytta og handler vafler.

NESTEN HALVVEIS: Ved Mylla nærmer du deg 50 km, og den psykologiske effekten av å snu nesa sørover igjen er betydelig.

Dere følger sporet inn i skogen, retning østover, og klatrer opp noen bakker til Snøploghøgda. Du løfter blikket fra skituppene og tar til deg inntrykkene fra den nesten provoserende vakre naturen rundt deg: Skiløping i Nordmarka en sen februarlørdag er som poetry in motion: Strålende sol, nydelige løyper, snøen henger ennå tung på grankvistene, det er minusgrader i både luft og snø, og trenger ikke tenke på annet enn blå extra for å ha gode ski.

Nå går det nedover igjen, i retning giganten Gjerdingen. Dere kommer ned i det sør-østre hjørnet av vannet, og følger løypa i ytterkant av vannet til et kryss. Her tar dere til høyre, på Svartbekkveien mot Fjellsjøen, og etter å ha passert den: Til venstre, mot Svartbekken. Det står også Mylla på skilt i begge disse kryssene.

I det dere kommer frem til det stora Mylla-vannet og P-plassen der skibussen stopper, utbryter Svein Tore:

- Puh, endelig halvveis. Jeg begynner å merke det nå!

Du må desverre skuffe Svein Tore:

- Vi har bare gått 45 kilometer, kompis, men trøsten får bli at vi nå skal snu nesa sørover igjen!

Dere staker over det nydelige Mylla-vannet, her oppe er det merkbart kaldere, men armene fungerer bra, så dere er over på et blunk.

To strakser senere passerer dere det koselige, lille Trantjern, og du utbryter:

-NÅ, Svein Tore, er vi halvveis. 50 km passert. Og nå er det sola i ansiktet hele veien hjem!

HALVVEIS! Ved det mildt sagt vakre Trantjern har dere snuta sørover, sola i fjeset, og 50 km bak dere.

Med sola i ansikter sørover

Endelig litt lett terreng: Tverrsjøstallen og Sinnerdalen går som en drøm, og før dere vet ordet av det står dere på midt på Spålen, markas kanskje ALLER vakreste vann. Ihvertfall er det myteomspunnet: Hit kommer nemlig bare de ekte markatraverne. De seige jævlene, som liker å gå lenger enn langt. Det er finnes ingen lett vei til Spålen. Det vet du, der du står midt i løypekrysset, midt på vannet, og myser mot sola.

- 60 kilometer, karer, dette kommer vi til å klare!

- Hold den posituren, smiler Ola, og fikserer iPhone-kameraet sitt.

- På tide å fiske opp ei brødskive, sier Svein Tore.

- En dobbel med Nugatti.

MARKAPERLE PÅ VEIEN HJEM: Det stakes lett over Spålen, og det er deilig å gå med sola i ansiktet.

Dere er fornøyde med dere selv, nå, har allerede gått lenger enn Birken, men det er ennå en maratondistanse igjen før dere er imål. Det bærer oppover ei smal løype i sørenden av Spålen, opp til et lite tjern med det besynderlige navnet "Butler'n", og derfra i lett hockey nedover. Dere påtreffer Holmenkollmarsjens trase, men følger ikke den rett frem - tar istedet til høyre mot kjøreretningen fra Holmenkollmarsjen et lite stykke. Da er det straka veien til Svarten, et kanskje enda finere vann, med et enda finere terreng.

Her går løypa litt opp, litt ned, litt hit, litt dit. Det er kuler og staup, og Ola slår over i litt skøyting for å avlaste muskulaturen og ryggen litt.

- Du er diska, stønner Svein Tore.

- Ha,ha, det var jo fristil dette her, var det ikke? ler Ola.

TAR SEG ET DANSESTEG: Man koster på seg litt skøyting mellom sporene i det fantastiske terrenget rundt Svarten.

Begynner å merke det, nå

Etter Svarten går det brått oppover i svarte skauen, og Svein Tore begynner å henge på stavene. Er det den berømte veggen han er i ferd med å renne inn i?

Neida, Ola deler med seg ei brødskive, og en halv energi-bar. To slurker saft, og Svein Tore er klar for å klatre videre mot Langlia.

Det er imidlertid heller ingen spøk, og det er flere enn Svein Tore som begynner å kjenne det nå. Da hjelper det godt å se Fyllingen åpenbare seg, dette er kjente trakter. GPS'en viser 75 km. Puh. 3/4 unagjort. Nå passeres Kikut, idet du følger Holmenkolltraseen skrått over vannet mot høyre, retning Kobberhaugen.

Dit opp er det også et par bakker, men nå går dere på autopilot: Kobberhaugen, Blankvann, Slaktern. Så til høyre i neste kryss, mot Tryvann. Dere kommer inn i ei lysløype, og ved Tryvann passeres 85 km. Bra, for det begynner å mørkne. Frognerseteren neste, 90 km nå, og med et kort glimt av byen suser dere nedover lysløypa mot Ullevålseter. Lykkefølelsen sprer seg i kroppen: Nesten bare nedoverbakker igjen til mål!

LYS I TUNELLEN: Fortvil ikke - den siste mila går i lysløype - her mellom Frognerseteren og Ullevålseter.

Ullevålseter passeres, nå er også Svein Tore på hugget igjen, han gliser fra øre til øre:

- 9 timer passert, gutta, og bare 5 kilometer til mål. Jeg trur jaggu dette kommer til å gå!

Og visst går det. En turistløper kikker imponert på nummerlappene deres og spør hvor langt dere har gått. 97 kilometer, sier Ola, og klarer ikke skjule sin stolthet. Han har gått 90 km før, i Vasaloppet, men aldri så mye som 97 kilometer på en og samme skitur.

Klokka viser 17.30 da dere staker dere inn den siste biten mot bommen på Sognsvann, side om side, tre slitne men tungt endorfindopa kompiser som har greid målet sitt: 100 kilometer på ski, verdens lengste skirenn. Og der står jaggu Thor, og tar imot med en kopp saft. Og diplom, som han høytidelig fyller inn navnet ditt på.

Du takker og bukker, feller en liten tåre, og laster opp Spålen-bildene på løpets Facebook-side. Der har allerede de andre løperne lagt ut masse bilder fra sin egen drømmetur. De gærningen som gikk under 8 timer er vel allerede hjemme i dusjen.

Selv rusler du bort til bilen med verdens slitneste smil om munnen.

Dette blir noe å fortelle barnebarna.

***********************************************************************************

FAKTA OM NORDMARKA RUNDT:

* Lørdag 22 februar, start kl 08.00 fra Sognsvann.

* Påmelding ved oppmøte, fra 07.30

* Rennet er et initiativ - ikke et offisielt skirenn

* Initiativtager: Thorkild Gundersen. Kontakt: thork68@gmail.com

* Startavgift kr 0,-.

* Frivillig donasjon ved start. Summen går i sin helhet til en festmiddag for alle løypebasene i Skiforeningen og kommunen ved sesongslutt

* Alle løpere går turen fullt og helt på eget ansvar

* Ingen sponsor - ingen merkekrav - intet tidspress

Dette får du:

- Startnummer

- Tidtaging (dersom du ønsker det)

- Diplom ved målgang

- Varm saft ved målgang

Dette får du ikke:

- Matstasjoner underveis

- Premie

- Dyre smøretips

Løperne bør ha med seg:

- En sekk med mat og drikke, og evt litt tørre klær

- Telefon

- Et kart med ruta opptegnet

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!