På liv og død

Risikerer livet for gorillaene

Gorillaene i Virunga Nasjonalpark i Kongo er verdensberømte. Men de som vokter dem, risikerer livet.

Humba, lederen for denne flokken på 15 dyr, er en 28 år gammel gorilla på rundt 200 kilo.
Humba, lederen for denne flokken på 15 dyr, er en 28 år gammel gorilla på rundt 200 kilo. Foto: johnny haglund
Sist oppdatert
Gorillaene lukter ikke akkurat såpe, men det er ikke derfor jeg bærer munnbind. Det er for å beskytte de store apene mot smitte fra mennesker.
Gorillaene lukter ikke akkurat såpe, men det er ikke derfor jeg bærer munnbind. Det er for å beskytte de store apene mot smitte fra mennesker. Foto: johnny haglund

Sam men med en gjeng bevæpnede menn har jeg krabbet, klatret og hugget meg gjennom jungelen i tre timer.

Virunga Nasjonalpark, helt øst i Den demokratiske republikken Kongo, ble etablert i 1925 og er Afrikas eldste nasjonalpark. Likevel finnes befriende få stier her. Bare tjukk, nesten ugjennomtrengelig jungel.

Parkvokteren Martin går først. Med GPS i den ene hånden, en svær jungelkniv i den andre og et maskingevær rundt nakken. Man kan lett forledes til å tro at våpenet er for å beskytte oss mot farlige gorillaer. Men slik er det ikke. Mennesker er mye farligere.

- 130 nasjonalparkvakter er blitt drept i Virunga, og selv om de fleste ble drept under krigsårene, er flere også blitt drept i ettertid, forteller Martin. Han legger til at en 200 kilos morgengretten hanngorilla er for en pusekatt å regne sammenlignet med blodtørstige opprørere.

- De fleste bevæpnede gruppene er borte nå, men ikke alle, advarer han.

Og beskriver hvordan syv gorillaer ble slaktet i denne parken for fem år siden.

- De ble drept på grunn av trekull, sukker han, men viser med kroppsspråket at han ikke ønsker å si noe mer om saken nå. Nå skal vi se på noen av de 90 gorillaene som fortsett lever i Virunga.

Les også:

Den blonde dødsengelen

Gjengene i Londons bakgater

200 kilo gorillamuskler

Bafutele har vokst opp her, men så ikke en eneste gorilla før for seks år siden ¿ og den bet ham. Jungelen har krympet, så gorillaene har begynt å vandre ut i åkrene for å stjele mat.
Bafutele har vokst opp her, men så ikke en eneste gorilla før for seks år siden ¿ og den bet ham. Jungelen har krympet, så gorillaene har begynt å vandre ut i åkrene for å stjele mat. Foto: johnny haglund

Da kjenner jeg også lukta. En eim av dyr river i nesa. Men det er ikke for å beskytte den hvite mannen mot ubehag at Martin befaler meg å bruke munnbind.

- Gorillaene kan bli smittet av oss, forklarer han. Så gir han meg en kort innføring i hva jeg kan gjøre og ikke gjøre når vi nå skal trå midt inn i en vill fjellgorillastamme i regnskogens indre.

- Ikke nærmere enn syv meter, og skulle en hanngorilla komme mot deg: Huk deg ned og gjør deg så liten du kan. Du ønsker ikke å utfordre 200 kilo gorillamuskler, sier han.

Jeg ser dem ikke med en gang, for de sitter på bakken omringet av tykk vegetasjon. Men straks jeg begynner å studere regnskogen, ser jeg bevegelser både høyt og lavt. Så oppdager jeg hender og hoder, som stikker opp av det grønne. De er overalt. Bak meg, til venstre, høyre og rett fram. Jeg er omringet av 15 menneskeaper og burde kanskje bli nervøs.

De er større enn jeg hadde forestilt meg og mye nærmere enn jeg trodde var trygt. Men i stedet for frykt blir jeg fylt av en herlig følelse av å være en del av naturen. For meg er dette helt unikt. Plutselig er jeg medlem av en gorillafamilie.

Det blir ikke mulig å innfri kravet til avstand. Når jeg sitter stille på huk, kommer den ene gorillaen etter den andre forbi. De er litt nysgjerrige og litt redde. De tumler forbi meg på under to meters avstand. Jeg nyter hvert sekund! Så dukker flokkens leder, Humba, opp. Rundt 200 kilo og 28 år gammel. For en skapning!

Idet jeg står seks-syv meter unna, reiser apen seg brått opp og stormer mot meg. Jeg tror aldri jeg har hatt høyere adrenalinnivå, men selv om jeg instinktivt har lyst til å løpe for livet, husker jeg hva Martin sa. Jeg gjør meg så liten jeg kan. Beistet bare raser forbi meg på et par meters avstand.

- Følger du deres regler, gjør de deg ingenting, hvisker Martin. Gorillaene i Virunga Nasjonalpark, som ligger på grensen til Rwanda, er verdenskjente. Men de som vokter dyrene i denne delen av nasjonalparken, har et arbeid som best kan beskrives som farlig. Til tider livsfarlig. Under krigene (1996 til 2003) ble parken kontrollert av forskjellige militser. Likevel arbeidet det vakter i parken for å passe på gorillaene.

- Deres lønninger ble hovedsakelig betalt av private, utenlandske organisasjoner, men jobben var ekstremt farlig. Det ble drept langt flere vakter enn gorillaer, og det er ikke over ennå, sier Martin. I løpet av de tre første månedene i 2011 ble åtte nasjonalparkvoktere drept i Virunga.

- Vi er 90 % sikre på at det er FDLR (milits bestående av hutuer og soldater fra Rwanda), som står bak, sukker han. Han forteller at disse militsene, både FDLR og de andre, samt kongolesiske regjeringssoldater, beriket seg på forskjellige måter. De stjal fra mennesker. Men de beriket seg også på områdets forekomster av gull og andre mineraler, samt trekull.

- 98 % av områdets mer enn 100 000 husholdninger (pluss minst like mange på Rwandas side av grensen) bruker trekull til matlaging og oppvarming, forklarer Martin. Trekull er den største trusselen mot parkens vakter, gorillaene og ikke minst til regnskogen selv. Skog kuttes ned og trærne blir omgjort til trekull.

- Når det er så mange penger involvert, kan folk gjøre det utroligste. Som for eksempel å henrette gorillaer.

Rettferdigheten seiret

Parkvakten Matteus jobbet her også under deler av borgerkrigene. ¿ Det var en lek med døden, og vi måtte til tider rømme parken og gjemme oss i landsbyer fordi trekullmafiaen, FDLR eller en av de andre militsgruppene ville drepe oss, forteller han.
Parkvakten Matteus jobbet her også under deler av borgerkrigene. ¿ Det var en lek med døden, og vi måtte til tider rømme parken og gjemme oss i landsbyer fordi trekullmafiaen, FDLR eller en av de andre militsgruppene ville drepe oss, forteller han. Foto: johnny haglund

- Gorillaer i Virunga er blitt drept og spist av bevæpnede geriljasoldater, andre er blitt drept av snikskyttere. De kutter av hender og hoder og kidnapper babyene for å selge dem videre.

Sjefsvakten, Martin, instruerer noen av de andre nasjonalparkvaktene før de drar ut på sin daglige kontroll i jungelen.
Sjefsvakten, Martin, instruerer noen av de andre nasjonalparkvaktene før de drar ut på sin daglige kontroll i jungelen. Foto: johnny haglund

- Men tilfellene i 2007 var rene henrettelser, sier han sint. Samtidig er han flau også, for gjerningsmannen var en gang sjefen hans, Virungas tidligere nasjonalparksjef, Honoré Mashagiro. Korrupte Mashagiro var en av dem som tjente grovt på den ulovlige trekullindustrien. Men han følte seg presset opp i et hjørne av sjefen for parkvaktene i Virunga, Paulin Ngobobo. Ngobobo forsto hva som foregikk.

- Drapene på de syv gorillaene ble utført av lokale krefter på oppdrag av Mashagiro. Det var en advarsel til Ngobobo og de andre ærlige vaktene om å holde seg unna trekullindustrien, sier Martin.

- Dessuten, legger han til, - hvis alle gorillaene i parken ble drept, ville det jo ikke være noe skog å beskytte. Da kunne Mashagiro ha fortsatt sin lukrative business uten innblanding. Heldigvis hender det at rettferdigheten seirer, selv i et gjennomkorrupt land som Kongo. Hovedårsaken er nettopp vaktene i Virunga. I løpet av mine dager i parken forstår jeg at disse lavtlønnede karene faktisk bryr seg om gorillaene i jungelen. Og selv om deres jobb er langt tryggere nå enn for bare noen år tilbake, har de fortsatt litt å streve med.

- De siste seks årene har vi klart å rense ut de aller fleste ulovlige trekullprodusentene i denne delen av Virunga. Men mange av dem som er involvert i denne geskjeften, er tidligere soldater og rebeller. De skyr ingenting for å få viljen sin, sier Martin.

- De dreper en nasjonalparkvakt som står i deres vei uten å mukke. Det er derfor vi er bevæpnet til tennene, sier han.

Ingen utlendinger

Da jeg kom hit i begynnelsen av april 2011, fikk jeg vite at «flere turister besøker gorillaene daglig ». Det stemte før borgerkrigen brøt ut i 1996. Men siden har turiststrømmen minket betraktelig. I løpet av mine fem dager i parken så jeg ikke en eneste utlending.

Gorillaene er like populære blant regnskogens insekter som hos turistene. Her en mor og hennes barn¿ pluss 1254 insekter.
Gorillaene er like populære blant regnskogens insekter som hos turistene. Her en mor og hennes barn¿ pluss 1254 insekter. Foto: johnny haglund

Den siste dagen jeg var der, fikk jeg dessuten vite at tre parkvakter ble drept av en granat bare en uke før jeg kom. Jeg opplevde likevel ikke noe ubehagelig under mitt opphold. Da jeg forlot nasjonalparken, forsto jeg likevel hvor utbredt denne «trekull-mafiaen» er. Vi humpet ned fjelljungelen på en elendig vei og passerte små landsbyer.

Utrolig at helt vanlig trekull skal forårsake så mye elendighet. Til høyre en lastebil stappet til randen av ulovlig trekull ¿ hugget og produsert i Virunga nasjonalpark.
Utrolig at helt vanlig trekull skal forårsake så mye elendighet. Til høyre en lastebil stappet til randen av ulovlig trekull ¿ hugget og produsert i Virunga nasjonalpark. Foto: johnny haglund

Plutselig sto vi rett bak en stor lastebil stappet til randen av ulovlig trekull.

- Shit, bannet sjåføren min, og ropte høyt: - Forbannede kjeltringer!

Jeg kjente pulsen stige, men mennene var så opptatt med å laste at de knapt enset oss. Kort tid etter hoppet de opp på lastebilen og kjørte i full fart mot byen Goma for å selge sitt ulovlige trekull.

- De trenger ikke engang bruke mørket for å skjule sin ulovlige virksomhet, bannet sjåføren min og pekte mot mennene med en dirrende finger:

- Det er disse mennene som ødelegger Virunga og dreper gorillaene våre!

Les også:

Mafiaboss tatt etter 16 års gjemsel

Slik knuses en stein med stil

Kampen mellom de fantastiske fire

Denne saken ble første gang publisert 27/03 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også