Monstad Afrika 44-08=

TRANSPORTETAPPE: På tørre, fine dager gikk milene unna å idylliske småveier. © Rune Monstad

Det får meg til å grøsse. Men jeg er ikke egentlig overrasket. Ikke på bakgrunn av det jeg for øvrig har opplevd på sykkelsetet gjennom Afrika, som inkluderer alt fra tvangsamputasjon av lemmer til organtyverier.

Jeg begynte min afrikanske sykkelreise i Banjul, hovedstaden i det lille vestafrikanske landet Gambia.

Jeg hadde to mulige ruter å sykle på min ferd mot sør. Valgte jeg kystveien, ville regnet som på disse breddegrader kommer i kaskader, være et stort problem.

Derfor tok jeg den indre veien, selv om jeg ble fortalt at den kunne være i heteste laget. Det tok jeg lett på. Etter en bitende kald sykkeltur gjennom USA og Canada falt det meg ikke inn at det noen gang kunne bli for varmt for meg.

Der tok jeg feil. Varmen ble etter bare noen dagers sykling innover i landet helt uutholdelig. Vinder med temperaturer opp til 50 plussgrader blåste inn fra Sahara. Jeg ble syk. Fikk heteslag og problemer med magen. Det var ingen annen utvei enn å kare seg tilbake til kysten, der klimaet var bedre tilpasset en nordboer. Heller vått enn varmt, var mitt nye motto.

Gjørme og gjestfrihet

Folk i denne delen av Afrika viste seg å være både hjelpsomme og gjestfrie. Hver eneste natt sov jeg hjemme hos mennesker jeg møtte langs veien. Alle la merke til den hvite mannen på den fullastete sykkelen. De syntes det var rart og ville vite mest mulig om meg.

En kveld etter at jeg hadde lagt meg til å sove, smalt det kraftig fra nabohytta. Jeg skvatt til, en rekke bilder for gjennom hodet mitt. Heldigvis var det bare en kobra som måtte bøte med livet. De sa det var vanlig at det kom kobraer inn i hyttene her. Jeg sov ikke mer den natten¿

Ferden fortsatte videre fra Gambia til Senegal, Guinea Bissau og Sierra Leone. Veiene var ofte greie å sykle på, det fantes til og med litt asfalt noen steder. Men så snart jeg nærmet meg grensen til et nytt land, sank veistandarden dramatisk. Det har sammenheng med de mange konfliktene i området. Dårlige veier skulle gjøre det vanskelig for fiender å komme inn i landet.

Det gikk rimelig greit å forsere gjørmestrekningene på sykkel. For tyngre kjøretøyer var det nesten umulig. Jeg så noen lastebiler som jeg vanskelig kan forestille meg at noen gang kommer opp av gjørma igjen.

Lemlesting

Da jeg nærmet meg Guinea, hadde jungeltrommene annonsert min ankomst.

Jeg ble mottatt som om jeg var på statsbesøk. Innkvarteringen var staselig, jeg bodde hos presidentens bror. Magen min var fremdeles i ulage, men nå sørget mitt vertskap for at jeg fikk en skikkelig sjekk på det lokale sykehuset.

Jeg fikk god pleie av en hyggelig sykepleierske i flere dager, inkludert et hav av piller. Men da jeg vinket farvel og satte kursen mot Sierra Leone, var ingen ting endret med fordøyelsessystemet.

Sierra Leone var noe for seg selv. Sporene etter krig var sterk kost.

Aldri har jeg sett så mange mennesker med amputerte lemmer. Lemlesting var opprørsstyrkenes varemerke i borgerkrigen fra 1991 til 2001.

På grensen fikk jeg beskjed om å melde meg for hver eneste politistasjon på veien gjennom landet, av hensyn til min egen sikkerhet.

Svekket av diareen bestemte jeg meg for å ta en kystbåt de siste milene inn til hovedstaden Freetown. Båten var en overfylt liten sak med påhengsmotor.

Noen om bord spurte om jeg var god til å svømme, det var nemlig ikke så sjelden at disse båtene rett og slett sank. Men denne båten holdt, fordi kapteinen var fornuftig og søkte nødhavn da uværet overrasket oss.

Kastet i fengsel

Nødhavnen var en liten landsby full av overtro og djevelskap. Snart var det et enormt oppstyr rundt min person. Det gikk greit en stund, jeg skulle få overnatte hos en familie jeg møtte på brygga. Men da jeg ankom deres hytte, dukket det opp en mann.

Han sa han var informant for myndighetene og at jeg måtte meldes til politiet. Det oppsto en voldsom krangel, snart var alle landsbyens innbyggere samlet rundt meg. Jeg var sikker på at det var like før det brøt løs et gigantisk masseslagsmål.

Det hele endte med arrestasjon og tur til politistasjonen for unge Monstad.

Det var ingen hyggelig opplevelse med en natt på cella, men ettersom noen i landsbyen mente at jeg kom fra en annen planet, var det kanskje det tryggeste.

Det var i alle fall den forklaringen jeg fikk da politisjefen dukket opp og hentet meg neste dag. Han beklaget og inviterte meg hjem til seg som plaster på såret.

Det ble en skikkelig hyggelig aften med politisjefens palmevin som en viktig ingrediens. Dagen etter tok han meg med på sightseeing. Da fikk jeg med egne øyne se kilden til den langvarige borgerkrigen i landet: diamantgruvene.

Neste dag satte jeg kursen for nok et krigsherjet land. Om krigen i Sierra Leone hadde vært ille, var det enda verre i Liberia.

Offisielt startet den med et kupp av Charles Taylor mot president Doe i 1989. Først i 2003 ble Taylor tvunget ut av landet og en slags fred ble gjenopprettet.

I Monrovia hadde jeg en avtale med en gammel svømmekompis som nå er i det norske FN-politiet.

Han fikk nærmest sjokk da han så hvilken forfatning jeg var i og sørget umiddelbart for at jeg fikk næring i kroppen. Det var en lettelse å få trygge omgivelser og nok mat. Etter 14 dager var magen for første gang på turen nesten i orden. Da jeg dro videre, hadde jeg bunkret trygg mat for en lang periode.

Voodooland

Langs veien i Liberia ble jeg stadig påminnet om at jeg var i et land hvor folket ikke hadde særlig sans for lover og medmenneskelighet: Plakater hvor det blant annet sto at voldtekt er ulovlig, vitnet om det.

Men da jeg nærmet meg grensen mot Elfenbenskysten, dukket det opp enda mer skremmende plakater. Her sto det at menneskeofring er forbudt.

Da jeg overnattet i en liten landsby, ble jeg oppmerksom på at mange av barna var arrmerket i spesielle mønstre over hele kroppen. Men da jeg spurte hva det var for noe, var det ingen som ville si noe.

Jeg var glad jeg ikke var valgt som et passende offer for en eller annen voodookraft, da jeg neste morgen satte meg på sykkelsetet og vinket farvel.

Vel inne i det utfattige landet møtte jeg en journalist som var opptatt av de rituelle drapene som tydeligvis foregår i området. Han fortalte meg at det i særlig grad var hjerte, penis, hjerne og øyne som var interessant for heksedoktorene.

Ofte ble delene tatt fra falne soldater, men best virkning hadde de om de kom fra levende personer. Hjertet kunne gjøre best nytte for seg om det ble tatt ut mens det fortsatt slo, fikk jeg vite.

Jeg ville gjerne finne ut mer om dette og håpet at journalisten kunne ta meg med til en landsby som praktiserte den bestialske skikken. Men naturlig nok fantes det ingen som ville innrømme at slike ting fortsatt skjer.

I det lokale fengselet skulle det derimot sitte fanger som var arrestert for rituelle drap. Særlig under borgerkrigen i Liberia var dette utbredt.

Politiet var særdeles gjestfrie her, og jeg fikk overnatte hos en av dem. Det var han som viste meg bilder av ofre som hadde fått fjernet organer. Han sørget også for at jeg kunne besøke noen av dem som satt arrestert.

Men det viste seg snart at ingen hadde noe som helst å fortelle. At det foregår lyssky ofringer i området her, er sikkert. Men å få noen til å snakke om det, ble helt umulig.

Helseplagene har lagt en demper på turen så langt i Afrika. Men jeg har ikke til hensikt å gi meg. Planene for de neste årene er fastlagt. Sykkelturen skal gå gjennom følgende land: Ghana, Togo, Benin, Nigeria, Kamerun, Gabon, Kongo, Angola, Botswana, Sør-Afrika, Mosambik, Tanzania, Kenya, Etiopia, Sudan, Egypt. Deretter sykler jeg videre gjennom Midtøsten og Asia. Så blir det en avstikker til Australia og Japan før jeg tar snarveien gjennom Russland tilbake til Europa.

Monstad Afrika 44-08=

Rune sykler jorda rundt. Nå er han i Afrika. © Rune Monstad

Fra 40 minus til 50 pluss

Ekstremsyklist Rune Monstad (35) trives ikke bedre enn oss andre i umenneskelige temperaturer, men han liker denne typen utfordringer. Nå er han på vei gjennom Afrika i en hetebølge som nesten har tatt knekken på ham.

Den syklende vikingen startet sin lange sykkeltur med å sykle gjennom hele USA, fra Florida til Alaska. Midtvinters og mot alle råd syklet han tilbake, hele Canada på tvers fra vest til øst.

- Mer forfrossen enn etter den turen har jeg aldri vært. Jeg begynte allerede da å planlegge neste sykkeletappe på et varmere kontinent, forteller han.

Etter en pause med jobbing og hvile på Madeira, var han klar for nye utfordringer. Nå sto Afrika for tur. I denne artikkelen forteller han Vi Menns lesere om dramatiske begivenheter i Gambia, Senegal, Guinea Bissau, Sierra Leone Liberia og Elfenbenskysten.

Nå hviler han ut i Elfenbenskystens hovedstad, i påvente av nye halsbrekkende sykkeletapper.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!