Engelsk setter - høyfjellsspesialisten

Rypejakt – veien til suksess

Rypejakt: 10. september er dagen landets rypejegere har ventet på. Her har vi samlet noen tips som du kan ta med på rypejakta!

Engelsk setter: I Norge har engelsksetteren alltid vært den største, og i de flestes øyne ledende, stående fuglehundrasen til rypejakt. Dette viser seg blant annet i antallet årlige registreringer, i deltagelse på jaktprøver og utstillinger, og blant norske rypejegere flest. Dette skyldes først og fremst at vi i Norge, i motsetning til mange andre land, har greid å bevare og forene både skjønnhet og jaktlyst i en og samme hund. Norske oppdrettere står stort sett samlet om samme type hund både til jakt og utstilling. I rasens hjemland er engelsk setter dessverre delt i to typer; en utstillingsvariant eller såkalt "showdag", og en jaktvariant som kalles "field trailer". Utstillingsvarianten er stor, tung og dorsk, mens jakthundvarianten er liten og lett. Den samme utviklingen ses i en rekke andre land.

Engelsk setterens popularitet i Norge er ubestridt til tross for at mange raserepresentanter kan være litt av noen særinger - ikke alltid like lette å dressere, myke og vimsete. Dessuten kan mange engelsksettere være til dels svært stortgående, noe som kan gjøre dem mindre egnet til andre jaktformer enn høyfjellsjakt. Er hunden selvstendig i tillegg blir resultatet lett dårlig kontakt med fører. Og da kan problemene fort bygge seg opp, særlig for den uerfarne jakthundeieren.

Rasen har mange fortrinn. Mye av årsaken til rasens store popularitet er et meget godt gemytt. I de aller fleste av dagliglivets mange situasjoner er en ES gjennomgående lettere å håndtere enn de fleste jakthundrasene: De er vennlige, menneskekjære, innordner seg lett nesten enhver situasjon og med et nesten ikke-eksisterende markeringsbehov; det lett å forstå hvorfor så mange faller for rasen. Vakre er de også. Å se en godt bygget engelsksetter i fri utfoldelse i høstfjellet er det nærmeste du kommer begrepet "poesi i bevegelse". Dessverre er det vakre utseendet og gode gemyttet et tveegget sverd; disse egenskapene gjør engelsksetteren populær også blant folk som ikke jakter. Noe som er meget uheldig for en jakthundrase.

Som høyfjellshund til rypejakt har engelsk setteren sin største styrke. Søket er intenst, viltfinnerevne og presisjon er vanligvis meget god, og toleransegrensene for kulde og drittvær er meget høye. Rasen har også enorm kapasitet når det kommer til utholdenhet og jaktlyst. Det er ikke mye som stopper en godt trenet og riktig bygget raserepresentant. Men det kanskje største jaktlige fortrinnet - en ubendig jaktlyst - kan også by på problemer. Særlig for den uerfarne jegeren og hundeeieren. Likevel; med riktig og konsekvent opplæring og behandling går det som regel godt. Opplæringen kan med fordel begynne så snart valpen er i hus; da bør grunnlaget legges for momenter som sitt/dekk og innkalling, og valpen bør absolutt preges, dresseres og trenes med en meget stor grad av konsekvens.

En engelsk setter skal absolutt ikke dresseres eller trenes ved hjelp av skriking, filleristing og generelt harde tak. Slikt er forkastelig og unødvendig uansett jakthundrase, men for engelske settere er det ofte ødeleggende. Resultatet blir nesten uten unntak en nervøs, usikker hund som fungerer dårlig både jaktlig og sosialt. Men gir du hunden tid, tillit og kjærlighet får du en følgesvenn og jaktkamerat som vil gi deg utallige gleder og fine opplevelser i mange år.

Rasen er organisert i Norsk Engelsksetterklubb (NESK). Spesialklubben ble stiftet i 1907 under navnet Engelsk Setter Klubb, men skiftet navn i 1932. Klubben driver et stort arbeid med hovedmålsetting å fremme rasens utvikling som jakthund. Klubben arrangerer blant annet dressurkurs, nybegynnerkurs i fjellet, utstillinger, jaktprøver og medlemsmøter. En rekke distriktsrepresentanter kan kontaktes for gode råd og veiledning; mer om dette finner du blant annet på klubbens nettsider; www.nesk.no

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

NESKs policy vedrørende anbefalinger av valper er at NESK ikke godkjenner eller anbefaler kull eller kombinasjoner: Avlskombinasjonen mellom to individer er helt og holdent oppdretters eget ansvar. Men NESK har godkjente avlshunder, og for å få hunden godkjent som avlshund må den tilfredsstille et sett av kriterier vedrørende jaktlige egenskaper, eksteriør og helse.

På 1850-tallet introduserte rypejagende engelskmenn stående fuglehunder i Norge. De første vi ble presentert for var engelske settere (ES) fra Laveracks linjer; en ensartet type hund med stor utholdenhet som var meget godt egnet til rypejakt i norske høyfjell. Disse hundene skulle etter hvert danne det vesentligste grunnlaget for den engelske setteren vi har i Norge i dag.

Edward Laverack var den mest betydningsfulle enkeltpersonen bak utviklingen av engelsksetteren som rase. Historien forteller at han overtok to såkalte "setting spaniels" i 1825: Ponto og Old Moll. Ut fra disse to hundene utviklet han, gjennom kraftig innavl i 30 år, hunder som var forholdsvis ensartete både når det gjaldt egenskaper og utseende. Resultatet ble rasen vi kjenner som engelsk setter i dag. Laveracks hunder dominerte så totalt innen denne rasen at betegnelsen "laveracksetter" ble brukt synonymt med engelsk setter langt inn i forrige århundre.

Richard LL Purcell-Llewellin var en annen engelskmann som bidro vesentlig til utviklingen av den engelske setteren. Han utvidet blant annet avlsgrunnlaget med hunder som hadde meget gode jaktegenskaper og stabil psyke, og hunder fra oppdrettet hans ble i likhet med Laveracks hunder eksportert til mange land der de dannet grunnlaget for meget gode ES-linjer.

Les mer om engelsksetteren på NKK sine hjemmesider!

Denne saken ble første gang publisert 18/07 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.