Vårflue

FLUEBINDING: Ta med bindeutstyret på fisketuren, så kan du binde den optimale flua der og da. (Foto: Bjørn M. Pettersen)

Vårfluer: Det siste dagslyset ga elva et trolsk og mystisk utseende. Den lå der som en skattkiste i skiftende farger og nyanser. Det var en god følelse å ligge i gresset og betrakte naturen på sitt aller vakreste og elva som rant sakte forbi.

Berit og jeg hadde fisket denne strekningen i et par dager nå, og fått godt med fisk. Formiddagene hadde gitt noen gode klekkinger av døgnfluer, samtidig som maursvermingen var i full sving. Fisken hadde derfor vaket villig vekk. Slikt lyder jo på det nærmeste som søt musikk i fluefiskerører!

Men den mest interessante observasjonen denne ettermiddagen var noen forholdsvis store klekkende vårfluer i en grunn bukt litt oppstrøms. Selv om jeg har vært fluefisker og -binder i snart 30 år, kan jeg ennå ikke navn på alle mulige insekter. Det viktigste for meg er å kjenne igjen steder og biotoper jeg har observert de forskjellige fluene, slik at jeg ikke stiller med helt blanke ark ved en senere anledning.

Ut på myra: Det som var underlig med denne situasjonen, var at noe ikke stemte. Jeg hadde sett store, klekkende vårfluer før, men i en helt annen biotop. Det var i et stort fjellvann. Den gangen havnet jeg rett opp i en enorm vårflueklekking midt på lyse dagen. Grunnen til at jeg oppdaget det, var noen skikkelig flotte vakringer utenfor et sivbelte. Jeg kunne ikke se noen insekter på vannet, men fisken vaket jevnlig rett uten for sivet. Slikt er jo til å bli frustrert av!

Jeg krabbet ut i myra for å se hva fisken tok, forhåpentligvis uten å skremme den. Til slutt hadde jeg vann oppunder haka, og gjørma tøt mellom fingrene. Men til gjengjeld oppdaget jeg de store, klekkende fluene som hang rett under og i vannfilmen. Det viste seg at vårfluene krabbet opp på sivene for å klekke, men mange av dem ble tatt av en liten bris og drev sakte rundt utenfor sivluggen. Og dette hadde fisken oppdaget.

Nå er det sikkert mange imitasjoner som er laget til slikt fiske, men jeg synes det er mest spennende å finne på ting selv. Jeg plukket med meg ei vårflue fra sivet, slik at jeg kunne betrakte den på nært hold. Fasongen på vårflua skulle jeg vel klare å etterligne. Men å få den til å sveve rett under vannfilmen kunne by på større utfordringer.

Etter en del prøving og feiling kom jeg fram til et mønster som kunne funke: Kroppen var av polychenille, som ikke trekker nevneverdig med vann. Vingesekkene lagde jeg av polygarn, som fungerer utmerket på slike fluer. Jeg la et stort fallskjermhackle oppå flua, for at den skulle kunne flyte på det. Samtidig tenkte jeg at det store, glisne hacklet kunne imitere bevegelser fra vårflua. Med stor glede kunne jeg konstatere fisk på et av de første kastene. Men siden den gangen har flua blitt liggende i flueboksen, rett og slett fordi jeg ikke har vært i en lignende situasjon etter denne fjellturen.

Harr i sikte: Jeg sitter ved elvebredden med flua i hånden mens jeg tenker på historien bak den, men våkner brått opp da Berit sier:

- Der var det en fin fisk som var oppe! Den har begynt å vake rett utenfor oss. Den tar ikke mygg, kommenterer Berit. - Til det er vaket altfor kraftig. Jeg tror jammen det er en harr, sier hun. - Så du hvordan den sprutet i vaket?

Berit er allerede på vei ut i vannet da jeg stopper henne. - Kan du ikke forsøke denne flua, sier jeg. - Du kan godt fette hacklespissene litt, men forsøk å unngå å få fett på resten av flua. Da tror jeg den fisker best, sier jeg.

Berit blindkaster noen ganger før hun setter en trang, rask bukt som bråstopper én meter ovenfor fisken. Bråstoppen på snøret bidrar til at fortommen ikke lander snorrett, men blir liggende i mange småslynger. Det er helt avgjørende for at flua skal kunne drifte upåvirket i størst mulig grad.

- Flua er nesten umulig å se, sier Berit.

- Du får forsøke å se på fortommen, oppfordrer jeg.

I samme øyeblikk vaker fisken igjen. Den kommer rolig opp og ruller sakte, men sikkert i overflaten. Tiden står helt stille. Berit er usikker. Tok den flua?

Å gi et tilslag uten at har tatt flua, kan ødelegge fisket en god stund framover. Med ett løfter hun stanga; den står i fullt spenn, og fisken raser momentant over mot motsatt bredd.

Berit rygger forsiktig inn mot bredden. Hun holder fluestanga høyt i været for å få mest mulig av fluelina klar av vannet, slik at strømmen får minst mulig press på krokfestet. Fisken har stilt seg opp i den tunge strømmen i yttersvingen på elva. Hvordan skal dette ende?

Kilosfisk: Fisken stikker nedover mot en brekkant. Den stopper rett før, og Berit kan slappe av. Hun begynner å sveive inn snøret, men fisken er langt fra utslitt ennå, så den raser ut igjen. Slik fortsetter det. Fisken begynner å ta kortere utfall, og forsøker å stikke seg bak noen steiner.

Dette går da aldri bra med 0,13-spiss! Men jo! Hun klarer å få presset den ut i strømmen igjen. Det er utrolig hvor mye den spissen tåler. Fisken viser ryggen i overflata, kun noen meter fra stangspissen. Berit løfter stanga instinktivt høyt i været for å dempe eventuelle raske utfall. Og det kommer like overraskende, uansett hvor forberedt man er.

Fisken styrter brått framover, for så å gå rett i lufta, samtidig som den rister på hodet for å bli kvitt den stikkende kroken i kjeften. Med ett er den kjørt. Den kommer sigende inn halvveis på siden, og snart kan Berit beundre en harr på rundt kiloen. Det er ingen kjempe, men en flott fisk.

- Hvordan kom du på å forsøke akkurat den flua?

Jeg forteller henne om vårfluepuppene jeg hadde sett tidligere på ettermiddagen, og at kanskje fjellflua kunne funke. Noe den absolutt gjorde. Samme kveld tok vi enda flere fine fisker på denne flua.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!