Rolig villmarkstur på gamle trakter
Fiskebett i sommernatta
Kveldssola skinner igjennom noen sprekker i skydekket
og lyser opp den grønne løvskogen. Teltet er satt opp ved bekken som sildrer kald og klunkende ut i vannet, myggen summer og fisken vaker. På tide å finne fram stanga.
Det tok meg et par-tre timers vandring å komme hit, etter en kronglete tur igjennom skogens labyrint. Mang en «hemmelig» plass måtte jeg også innom, for å suge til meg minner og for å sjekke at alt er slik som før. Dét er det, og selv om mye har skjedd de siste åra, er det som om tiden har stått stille. Her vokste jeg opp og ga meg ut på mine første turer, og her trente jeg opp hundene mine for strabasiøse langturer i senere år. Børsa og fiskeutstyret var alltid med i sekken eller sleden.
Som jeg trør bortetter disse vante liene, er det allikevel noe som mangler. Ei bikkje som drar i båndet, og som stikker hodet i fanget når jeg setter meg ned for å puste. I hundegården står ikke lenger en flokk med trofaste grønlandshunder. Istedenfor ligger en seilbåt på svai i nærmeste fjordbotn, og venter utålmodig på å heise seilene mot nye kyster i fjerne himmelstrøk.
Kveldsbett
Jeg tørker bort nostalgien fra netthinna og åpner slukboksen. Mon tro hva fisken biter på i kveld? Vannet er kaldt, og det er enda relativt tidlig. Kanskje noe fargerikt og iøynefallende? Her er det både røye og ørret, så noe som funker på begge deler er å foretrekke.
Valget faller på en 12 grams sluk i svart og sølv og med gulgrønne prikker. Med andre ord; favorittsluken fra mine barnslige dager, og en av slukene som jeg har dratt opp flest fisk med oppigjennom tidene. Det er bratt og ulendt langs vannkanten, og jeg må like mye klatre som gå.
Etter en stund har jeg kommet meg bort til der elva renner inn, og jeg gjør et langt kast på tvers av strømmen. Sluken gir et lite plask idet den treffer vannoverflata, og jeg starter umiddelbart å sveive med urytmiske bevegelser og varierende fart. Når sluken nærmer seg land, kan jeg se at den blir forfulgt. Jeg stopper sveivinga et lite sekund, og der sitter den. En fin ørret på nesten kiloen, som svarer med et høyt hopp og noen ville utras. Så gir den til sist opp og lar seg geleide mot land.
Nattfiske
Ørreten kakkes og legges i sekken. Deretter fortsetter jeg fiskinga i innløpets strøm og virvler, som er en naturlig plass hvor fisken biter. Elva forgreiner seg i mange små bekker og fordeler seg langs hele vannets kortside. Her er det svært grunt et titalls meter ut, ellers er vannet brådypt og svart. Kvelden går over til natt, og i mellomtiden landes én ørret og tre små røyer til.
Av en eller annen grunn er røya både magrere og hvitere i kjøttet enn ørreten her. Ovenfor vannet renner elva i en eneste lang foss, som ingen jordisk fisk kan forsere verken opp eller ned. I iallfall ingen arter jeg kjenner til, for her må fisken i så fall klatre. Det er lite trolig at fisken overlever om den slipper seg nedover heller, for her renner vannet rett inn i fjellet og dermed er fisken mer eller mindre isolert.
Det kan virke som om maten ikke helt strekker til for en ellers høy reproduksjon av røye. Uansett påvirkes de to artene forskjellig. Ørret er det merkbart færre av, men de er rødrosa i kjøttet og i godt hold, noe som også tyder på en annen diett enn røya. Det aner meg at den fisken som greier å bli såpass stor at den blir rovfisk, kan få en enorm vekst med så mye småfisk i vannet.
Nattmat
Da jeg har fått fisk så det holder, følger jeg fossene opp til et noe større vann. Sola er nå bak noen spisse tinder i nord, og skyer har dekt horisonten nesten fullstendig. Det har stilnet helt, og vannet ligger blikkstille. Jeg vandrer sakte langs vannkanten mens jeg tar ett og annet kast. I en dyp vik får jeg en fin ørret som er sort i skinnet. En vakker variant, som får friheten tilbake.
Så er det å begi seg på veien tilbake til teltet. I det jeg nærmer meg leiren, starter jeg å samle med meg tørre greiner og never. Det er langt på natt, men hva i all verden gjør det når sola er oppe hele døgnet? Klokka er irrelevant i den nordnorske sommeren, og jeg er sulten, så da blir det middag. Gryta fylles med vann, salt og fersk fisk, og retten kokes opp over et flammende bjørkebål. Så lar jeg fisken trekke i nøyaktig åtte minutter. Kanskje klokka er litt relevant allikevel …
Varme dager, kjølige netter
Det er langt på dag da jeg våkner av den ulidelige varmen i teltet. Jeg river av meg posen, ullundertøyet, ullgenseren og liketil ull-lua, som alt måtte til for å få en behagelig temperatur da jeg skulle sove. Lite minner om en kald natt da jeg svett som en ål ramler ut av teltet.
Jeg fyrer opp et bål og steker meg noen egg og litt bacon, etterfulgt av svart kaffe, som gull for strupen. Først etter et par-tre timer med slaraffenliv er jeg klar for dagens gjøremål. Den lette sommersekken pakkes i en fei, før jeg hopper over elva og begir meg opp bakkene.
Etter en liten stund passerer jeg et lite vann der jeg vet at feit og blodrød røye er bitevillig, og like etter passerer jeg et tilsvarende vann med bare ørret. Jeg nøyer meg med å bare se på fisken som svømmer langs land, eller vaker midt utpå. Det er enda lenge til middag, og fisken holder seg bedre i det kalde vannet enn i topplokket på sekken.
Sveiv som en tullingStatisk og stille fiske med sluk eller spinner ser bra ut, men er ofte ikke like effektivt. Gjør det til en vane å sveive uregelmessig i varierende tempo, mens du beveger stangtuppen fra side til side. Med tiden vil du merke at du får mer fisk på denne måten. Kjenner du at det napper, eller ser fisk som forfølger sluken, prøv med et raskt stopp for så å sveive på igjen. Fisken får dermed sluken presentert nærmest rett i fleisen, og ikke sjelden svarer den med et spontant hogg. Beveg deg aktivt, og ikke bruk for mye tid på én plass. Foto: Kjell-Harald Myrseth
Snikfiske
Så kommer jeg opp mot skoggrensa, og velger meg ut en liten høyde med fin utsikt som leirplass. Her er det tørrere i bakken, og noe mer vind som driver den verste myggen vekk. Ulempen er at det ikke er umiddelbar tilgang på vann, men heller en fem minutters spasertur av sted. Den prisen er grei å betale.
Så var det allerede kveld, og det er tid for å fiske igjen. Vinden har roet seg helt og stillheten er komplett. Jeg vandrer med stanga i ene hånda og slukskrinet i den andre, og er på vei ned til et lite tjern. På flere hundre meter kan jeg se at det vaker fin fisk, men idet jeg går ned den siste kneika, slutter det brått. Jeg er minst femti meter fra vannkanten, men likevel er det åpenbart at fisken ble var at jeg var på vei. Jeg setter meg derfor ned for å vente, og først etter et kvarters tid begynner de så smått å snappe insekter igjen.
Denne gangen holder jeg meg så lavt jeg kan i terrenget og unngår å stå i profil mot himmelen. Jeg tråkker varsomt i bakken for å ikke lage vibrasjoner, og den siste biten kryper jeg på magen. Ti meter med myr gjenstår, da jeg ikke tør å bevege meg lenger. Det er en umulighet å komme seg ubemerket helt ut.
Feit ørret
Jeg setter meg opp på kne. Flere kilosfisker er aktive fremdeles, og det går en lettet følelse ut i kroppen. Med så stille vær og så skeptisk fisk, hadde det vært fint med en fluestang – men det har jeg altså ikke. I stedet finner jeg fram en seksgrams møresild i kobber og rødt. Tanken er at den skal lage minst mulig plask når den lander, og dermed forstyrre så lite som mulig. Samtidig er jeg fullt klar over at det står om dette ene kastet. Biter den ikke på første forsøk kan jeg bare glemme å kaste på nytt.
Jeg bestemmer meg for et langt kast langs den brådype myrkanten, hvor en bekk renner ut under torva et sted. Sluken lander med et lite «plopp», og jeg starter å sveive inn. Sakte, sakte, og ikke for ivrig – bare svømme forbi som en lekker godbit i ørska.
Plutselig hogger det til, og instinktivt reiser jeg stanga i været til motsvar. Fisken svarer med noen nervepirrende plask, men sitter heldigvis godt på kroken. Så skal fisken ned på dypet, og med klump i magen kjenner jeg den gnikke snuta i bunnen. Jeg blir nødt til å presse den opp, hvorpå den så tar et høyt hopp før den setter kursen rett inn i sivet. Denne ørreten kan tydeligvis alle triksene i boka for hvordan å komme seg løs. I det jeg tror den er i ferd med å gi opp, har den enda et par utras på lager, men så er den endelig klar for å landes.
Jeg løfter den forsiktig opp av vannet mens jeg beundrer dens brune kropp og røde prikker. Jeg er nesten tom for mat og er unektelig sulten på fisk, men et slikt prakteksemplar er enkelt og greit en skatt i et lite vann som dette. Kroken løsnes forsiktig fra munnviken, så får den svømme ut av mitt løse håndgrep. Ørreten i vannet blir mer og mer var, og nå har den fått enda en lærdom. Flere fisker vaker ikke denne natta.
Hør: Lars Monsen snakke om langturen «Norge på langs»
Denne saken ble første gang publisert 21/12 2022, og sist oppdatert 21/12 2022.
