Nok villmark for et helt liv

På den gruslagte blindveien innover mot det lille stedet Vera ved svenskegrensen, kommer villmarksfølelsen snikende. Skogkledde åssider stiger inn i tåka og den mørke granskogen omslutter veien. Inne ved Veressjøen ligger innfallsporten til de sørlige delene av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. Jeg har over en uke til rådighet og et herlig lofferliv i ukjent fjellterreng står for døren.

Myrlandet

Det har regnet mye denne sommeren, og det var særdeles bløtt i stigningene opp mot snaufjellet. Det er ekstra tungt når myrene er så våte, men etter noen kilometer flater det ut og blir lettere. I utkanten av nasjonalparken er det en rødmerket sti som jeg følger et stykke opp på fjellet, før jeg følger et mindre brukt tråkk innover ryggen mot nord. Her oppe åpenbarer landskapet seg, og selv om været er surt er det deilig å endelig være på vei. Mot øst rager et massivt fjellparti innhyllet i tåke. Vestover i horisonten ligger de noe lavere Skjækerfjella tett oppunder det lave skydekket. Jeg fortsetter på den slake ryggen før jeg skjener nedover mot et dalsøkk og et knippe vann jeg har sett meg ut på kartet.

Innover dalen er det åpent og myrlendt, med små klynger av fjellskog. Det er tegnet inn sti på kartet, men den er nærmest umulig å holde siden den forsvinner ut av syne på myrene. Etter hvert bestemmer jeg meg for å gå i terrenget fram mot rekken med småvann der framme. Det er gjennomgående bløtt og det føles som om å gå på en myk madrass. Etter noen seige timer, kan jeg endelig slå første leir. Mens jeg rigger opp teltet slår en pen ørret med halen i bukta ved leirplassen. Eventyret er i gang.

Store verneområder

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er lang i utstrekning, og man skal ha god tid hvis man skal rekke å utforske den fra nord til sør. Hvis man i tillegg regner med tilstøtende naturreservater og ­verneområder på svensk side, blir det villmark nok for et helt liv. Blåfjella i nord er delvis høyereliggende og dermed mindre myrlendt. I sør, der hvor jeg befinner meg, må man derimot være forberedt på bløtt terreng. Myrdalene er dominerende, men det finnes også snaufjell og fjellrekker opp mot 1200 moh. både på norsk og svensk side.

Bitevillig ørret

Den første tiden ble brukt til å utforske dalen der småvann lå som perler på en snor. Det virket som det var fisk i de fleste av dem, og tidvis var ørreten svært bitevillig. Ikke av de største, men mye fin matfisk opp mot en halv kilo. Det var få spor etter mennesker og konklusjonen ble at det trolig fiskes svært sjelden her inne. Mange av vannene hadde nok hatt nytte av hardere beskatning for å få opp snittstørrelsen, men som fjellfisker skal man vel ikke klage når man kan spise seg mett på ørret hver dag.

De første dagene var været alt annet enn sommerlig, men det så ikke ut til å legge noen demper på bettet. På en dagstur lenger mot nord prøvde jeg et litt større vann som ikke var forbundet med de andre jeg hadde fisket i så langt. Her var det virkelig fart i ørreten og jeg tok flere flotte eksemplarer opp mot 700 gram på sluk. Dette var knallsterk og uvanlig vilter ørret, og mange gikk rett til værs for å riste av seg sluken. De som kom på land ga morsomme fighter og lange utras, akkurat slik man drømmer om at fjellfisk skal gjøre.

Blåfjella-Skjækerfjella (Låarte/Skæhkere) nasjonalpark

Norges fjerde største nasjonalpark (1 931 km²)

Ligger i kommunene Grong, Lierne, Snåsa, Steinkjer og Verdal i Trøndelag fylke

Vernet i 2004

Offisielt åpnet av Kronprinsesse Mette Marit i 2006

Variert landskap preget av snaufjell, urskog og myrterreng

Få stier og lite tilrettelegging

Innfallsporter eksempelvis i sør ved Veresvatnet, fra vest ved Ismenningen eller fra nord ved Berglia

Sola kommer

Omsider kom godværet jeg hadde ventet på og jeg beveget meg oppover mot høyere terreng mot vest. Myrlandskapet gikk over i klassisk, lettgått høyfjellsterreng. Et par nydelige dager med skyfri himmel gikk med til å sondere områdene sørøst for Skjækerhatten. Nå kunne jeg for første gang se milevis i alle retninger og fikk virkelig inntrykk av avstandene her inne. I nord reiser de golde Blåfjella seg med topper over 1300 moh. Man forstår hvorfor disse fjellene er navngitt som de er, med den kalde, blågrå fargetonen de avgir.

Fiskebettet forsvant sammen med gråværet, og de flotte høyfjellsvannene var merkelig livløse i solsteiken. Man skulle tro at ørreten ville sette pris på insektlivet som eskalerte i varmen, men jeg så ikke tegn til liv. Jeg mistenker at flere av de høyereliggende vannene var fisketomme, men det er vanskelig å vite. Ørretens veier er ofte uransakelige.

Da fisken glimret med sitt fravær var det behagelig å kaste seg i det avkjølende fjellvannet når varmen ble plagsom. Det er luksus for en loffer i fjellet å kunne gå i kortbukse og stupe i krystallklare kulper uten bekymring for å bli kald. På den varmeste dagen gikk jeg sørover igjen mot et elveparti jeg hadde planer om å tilbringe de siste dagene. Værmeldingen var skummel, men jeg levde fortsatt i håpet om at de kunne ta feil.

Uvær fra nordvest

Det sies at Yr varsler godt i 70 prosent av tilfellene, men i løpet av denne perioden hadde de vært uvanlig treffsikre. Den kvelden godværet tok slutt begynte det å tromme på teltduken i den samme timen som værmeldingen forutså. Vått vær i seg selv er sjelden noe problem, men regnet skulle etter hvert akkompagneres av en heftig vind. I løpet av natta ristet det kraftig i teltet og neste morgen var det sterk kuling fra nordvest. Det var rett og slett ufyselig og kaldt. Et slikt vær har jeg aldri opplevd i julifjellet, verken i nord eller sør.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg bestemte meg for å se det an et døgn, men hadde bange anelser da varselet ikke viste tegn til endring med det første. Morgenen etter pakket jeg sammen, snørte hetta tett rundt hodet, og satte stø kurs mot den rødmerkede stien som førte ut av nasjonalparken. Jeg hadde rasjoner for ytterligere tre dager, men å ligge værfast og spise potetmos føltes meningsløst. Den sjuende dagen ble hard kost, med søkkblaute myrer og piskende regn i ryggen. Jeg kikket ned i elvedalen der jeg egentlig skulle avslutte turen. Det så nesten idyllisk ut selv i dette møkkaværet. Hit må jeg tilbake.

Folketomt

Det slo meg etter hvert som jeg hadde vandret i dagevis, at jeg var fullstendig alene med disse fjellene. Det til tross for at kalenderen viste juli og det var midt i ferietiden. Det var ikke meg imot da jeg oppsøker slik ensomhet med viten og vilje, men jeg tenker samtidig at det er noe foruroligende med at fjellheimen ikke blir brukt. Bevaring av villmarka krever engasjement og jeg håper ikke at de som ønsker å utøve det tradisjonelle friluftslivet i fjellet er en utdøende rase. En hel uke kom og gikk uten at jeg hadde annet selskap enn en anselig mengde reinsdyr. Først på hjemturen, like ved parkeringsplassen, møtte jeg folk – en gruppe tyskere som skulle gå Norge på langs!

HØR: Jens Kvernmo og Isak Dreyer - en eventyrlig reise til Grønlands villmark

Denne saken ble første gang publisert 16/03 2023, og sist oppdatert 16/03 2023.