Jakten
på leken

Den knasende, knugende lyden av kram snø. Den stikkende, gode og kalde lukta av frossen luft. Det er en formiddag i januar, tidlig på 90-tallet – da Hedmarken fortsatt hadde stabile vintre og meterhøye brøytekanter. Eller kanskje det bare var jeg som var liten?

Liten nok til å ha lek på agendaen, uten dårlig samvittighet, men likevel stor nok til å nyte følelsen. En fargerik heldress blokkerte kuldegradene komfortabelt og effektivt – i en stil som senere skulle bli harry, og enda senere skulle bli hipsterkult. Et ukjent merke fra et tilfeldig varehus, arvet etter minst to søsken. Likevel var det den foretrukne vinterbekledningen, akkompagnert av duskelue og votter med hvitt, ullaktig fôr (sånn som samlet seg i små knotter og nupper, vet du).

Skiene var også arvet, men det var av mindre betydnin. De var mine, og de var blå. Madshus het de, og var av typen treski. Dårlig glid framover var overkommelig – det var jo bare å finne en brattere bakke. Presentert med kun ett alternativ, er det ingen sak å føle seg fornøyd med det man har. Med disse skiene kunne jeg etterape både langrennsløpere og utforkjørere jeg så på TV, og det slo meg aldri at skisporten kunne bestå av annet enn lek.

Fra lek til alvor

Så kom barneskoletiden, hvor det også ble tilrettelagt for friluftsliv med skidager for hele klassetrinnet. I utgangspunktet er et fantastisk initiativ, men noe som skulle ende opp med å snu meg vekk fra en av vinterens store gleder.

Med oppvekstens og skolegangens standard for sammenligning, ble det fort lagt merke til at Morten hadde gamle, ripete ski med rare bindinger – ulikt de nyinnkjøpte, glatte skiene som tydeligvis var normen for tiden. Heldress var heller ikke foretrukket som skiantrekk, og uniformen ble dedikerte jakker og bukser for langrenn, helst av et kjent merke.

I klasserommet ble det også organisert en klesleksjon, hvor lærerskolestudenter snakket opp diverse tekniske antrekk som vi alle burde ha. Gore Tex, fleece, undertøy av merinoull. Vanntette og med pustende egenskaper. Angsten for å være inadekvat utstyrt bredte seg i hode og kropp, og lysten til å utnytte vinterlandskapet til fornøyelse, ble byttet ut med jaget etter å ha riktige ski, sko, og klær.

Preppeangst

Samtidig kom kravet om riktig preparering av utstyret. Jeg hørte om foreldre som hadde både preppet, glidet og smurt skiene til klassekamerater. Dagen før en skiekskursjon dro jeg mor med til sportsbutikken, og gjorde egne forsøk på å dra ut klissete voks med en korkknott. Kvelden ankom, og fokuset var på alt annet enn forventning for morgendagen. Hva ville klassekameratene si om skiene? Var de fine nok? Var de vokset riktig? Er klærne kule nok?

Ingen hadde fortalt at ski-voksen kun skulle påføres i en egen smøresone, og skiene sto bom fast i løypa. Feilaktig prepping ble høylytt bemerket fra en klasseforstander, med tilhørende latter fra andre jevnaldrende. Et forsøk på å være oppdatert resulterte i fiasko, og jeg savnet de gamle treskiene umiddelbart. De nye skoene var heller ikke gode.

Den vonde klumpen i magen fortsatte ved all skiaktivitet, og jeg begynte å sky all vintersport som handlet om langrenn. Årene gikk, og den selvpåførte fremmedgjøringen fra skisporten vokste seg sterkere og sterkere. Venner, kollegaer, og medstudenter snakket om vidunderet bortoverski, og jeg fnyste det vekk som Scrooge forkaster julekvelden – bah, humbug!

I fjor flyttet jeg på tvers av landet, fra Vestlandets suboptimale vintre tilbake til Hedmarkens snølandskap – dog noe mer ustabilt enn tidligere år. I flyttingens anledning tok jeg flere turer til søppelplassens brukttorg for å kvitte meg med både brukbare og ubrukelige gjenstander. Og ved en av de siste turene fant jeg plutselig noe forlokkende i hjørnet; et par gamle fjellski med tilhørende staver. Med tanke på den forestående vinteren, hev jeg Fischer-settet bak i bilen.

Første forsøk ble gjort langt inne i skogen, vekk fra folk og bekjente, der ingen kunne dømme verken utstyr eller teknikk – en last fra barndommen som kun hadde forsterket seg med årene. Skiene var bakglatte, men takket være tjukt skareføre, fant jeg raskt tilbake til skøyteteknikken fra tidligere. Det kan faktisk stemme, dette med at vi er født med ski på beina.

Alene skøytet jeg gjennom den snøkledde granskogen, med en entusiasme som kun kan måles i bredden på smilet. Ingen tanker om å imponere andre, ønsker om å dokumentere for sosiale medier, eller angsten for å ikke få til. Kun ektefølt glede, og en tilfredshet i nuet.

Sakte begynte jeg å markedsføre min nyvunne interesse, og tanken om å endelig investere i ski som også kunne gå oppover. Jeg hadde nemlig hørt rykter om feller, og hvordan de på magisk vis kunne klatre opp bakker uten glipptak.

Nyvunnet nostalgi

Så kom julaften 2020; og under treet lå et par innpakkede turski med feller.

Men som en enda større gave lå det i pakken også en tidsmaskin til barndommens forventning. Den unike følelsen av å oppriktig glede seg til noe så enkelt som å teste et par nye ski. Pulsen som slår raskere idet skiene treffer snøen, og skoene klikker raskt og sikkert inn i bindingene.

Så dro jeg oppovewr i skogen – den samme skogen hvor leken opprinnelig ble oppdaget. Med hodelykt, nye felleski og et par staver fra søppelplassen, raste jeg innover det øde vinterlandskapet. Og midt i opplevelsen, med snøen som reflekterte lyset som én million små stjerner, og den frosne, lekne luften som strøk over ansiktet, kunne jeg sverge på at jeg igjen hadde et par blå treski fra Madshus under føttene.

Denne saken ble første gang publisert 08/04 2022, og sist oppdatert 08/04 2022.