Det er professor Harald Steen ved Universitetet i Oslo som slår fast at jegeren og skogeieren i likhet med bonden høster som de sår.

- En knekt rypebestand gir reduserte inntekter for grunneier og elendige jaktdager for jegeren, sier Steen og maner til omtanke og forsiktighet under jakta.

Professoren peker på at mange jegere starter karrieren som unge og (over)ivrige med antall ryper i fryseren som mål på jaktlykke. Heldigvis roer iveren seg etter hvert og hundens søk, kameratskapet og synet av «litt fugl» hvert år, år etter år, verdsettes mer.

Ta bare overskuddet

- Hvis den «liksamlende» jegeren skal høste bærekraftig kan han bare jakte ryper i de årene det er 20 prosent flere kyllinger enn voksenfugl i bestanden. Altså en produksjon på 1,2 kyllinger per voksen fugl. Denne kyllingproduksjonen skal til for at bestanden skal holde seg stabil. Jegeren som ønsker så mange ryper som mulig i fryseren kan kun høste det som overstiger 1,2 kyllinger/voksenfugl.

- I et år hvor det er 100 voksenfugl og 1,7 kyllinger per voksenfugl (170 kyllinger) kan man høste ca. 18 prosent av den totale bestanden (270 ryper) - det tilsvarer 48 ryper, sier Steen.

Maksimalt uttak krever friår

Dette kalles en terskelhøstingsstrategi. Den gir mellom 20 og 40 prosent større utbytte over tid enn de beste alternative høstingsstrategiene. Men, prisen som må betales er at man ikke kan jakte alle år, og jaktutbyttet blir variabelt.

En annen høstingsstrategi er å høste samme prosentandel hvert år, en såkalt konstant høstingsratestrategi. Her må jegeren ha tålmodighet og selvdisiplin. Det kan høstes fem til sju prosent hvert år, selv om det i enkelte år er fristende å jakte hardere. En slik strategi gir et relativt stabilt utbytte, men litt færre skutte fugl over tid.

img

Jaktpresset på rype økes relativt uavhengig av tettheten av vilt. Dette kan få dramatiske følger for bestanden av rype. (Foto: Dag Kjelsaas)

- For at alle tall og strategier skal være gyldige må jaktdødelighet komme i tillegg til naturlig dødelighet. Data fra Skottland og Hjerkinn tyder på at rypebestander kompenserer jaktdødeligheten ved at det er et overskudd av stegger som ikke får seg et territorium. Resultatene kommer fra eksperimenter med utskyting av fugl på våren, ikke fra ordinær jakt.

Derfor gikk NINA og Universitetet i Oslo sammen som et forskningsprosjekt som skulle avdekke om dødeligheten fra ordinær rypejakt kommer i tillegg til naturlig dødelighet, eller blir kompensert med høyere overlevelse hos de gjenlevende rypene, sier Steen.

Naturen gir litt «gratis»

Resultatene fra i alt 13 terrenger fordelt på Finnmark, Sør-Trøndelag og Hedmark, viste at dersom du skyter 10 prosent av høstbestanden, så er neste års vårbestand sju prosent lavere enn om du ikke hadde jaktet. Det er med andre ord 30 prosent kompensasjon. Naturen erstatter 30 prosent av det antallet fugl som felles.

- Det er gode nyheter for jegeren, man får litt gratis, påpeker professoren.

Lokalt kan kompensasjonen skyldes to ting; enten at de gjenværende rypene overlever bedre fordi bestanden er fortynnet eller at flere ryper slår seg ned på terrenget av samme årsak. Forskerne mener kompensasjonen skyldes at ryper forflytter seg mellom terrenger.

«Rypeprosjektet» viste også at hvis det er mye fugl på høsten går bestanden relativt mer ned enn når det er lite fugl. Uavhengig av jakt. Forskerne kaller dette negativt tetthetsavhengighet, og blir ofte tolket som et tegn på at det er et overskudd som kan høstes.

Selvmotsigende?

- Den observante leser synes kanskje det er noe som skurrer. Liten kompensasjon, men større bestander går mer ned enn små bestander. Siden jakt opplagt gjør bestanden mindre skulle man tro at man ville oppleve en mindre nedgang utover vinteren i jaktede bestander, som følge av større kompensasjon. Denne motsetningen inntreffer bare hvis forholdene som gir bestandsnedgang utover vinteren skjer før jakta og er helt uavhengige av jakta. Forklaringen ligger i bevegelsesmønsteret til unge og gamle ryper. Halvparten av voksenfuglene er stasjonære og flytter mindre enn 350 meter fra stedet hvor de hekket året før. Derimot etablerer halvparten av hønekyllingene seg over 2,8 kilometer unna klekkeplassen, mens halvparten av de unge stegene trekker over 1,4 kilometer ut. Bruker vi et jaktterreng på 5X5 kilometer som eksempel betyr dette at 40 prosent av de unge hønene og 22 prosent av unge stegger klekket i terrenget etablerer seg utenfor terrenget. I store ensartede områder vil slike bevegelser ut av et terreng bli oppveid av etablering av kyllinger klekket andre steder. I gode rypeår, med stor høstbestand, er det som oftest en stor andel kyllinger som kommer for å slå seg ned utenfor terrenget og den observerte tetthetsavhengigheten skyldes derfor hovedsaklig alderssammensetningen, og ikke bestandsreduksjon forårsaket av jakt.

Ikke forskernes valg

Ergo: vi vet at de rypene som overlever jakta ikke overlever bedre enn om det ikke var blitt jaktet. Ungfugl slår seg ofte ned et godt stykke unna der de ble klekket, og voksenfugl hekker i all hovedsak på samme sted år etter år. For å komplettere bildet legger vi til at vi vet at omkring 60 prosent av voksenfuglen overlever til neste år, mens 35-40 prosent av ungfuglen overlever vinteren. En god del av de fuglene som ikke skytes en sesong overlever altså, og blir rekruttert i neste års bestand. Slik bygges bestanden opp over tid. Men jakter man for hardt, kan bestanden bryte sammen.

Store og små områder

- På bakgrunn av ungrypas bevegelsesmønster kan vi dele rypeforvaltning i to kategorier: enkeltterrenger og allmenninger. Det er henimot bortkastet, å forvalte et enkeltterreng på ca. 15 - 30 km2 som er omgitt av «ikke forvaltede» terrenger. Årsaken er at fuglene som overlever på det aktuelle enkeltterrenget enten flytter til naboterrenget, eller lager kyllinger som gjør det samme. Det beste er å overbevise naboene om å følgeeksempelet. Jo større terrenget er, jo mer får man igjen for å forvalte rypebestanden.

img

Rypeforvaltning deles vanligvis i to kategorier: enkeltterrenger og allmenninger... (Foto: Dag Kjelsaas)

I allmenninger på flere hundretalls kvadratkilometer vil hovedsakelig all bevegelse av fugl skje innen forvaltningsområdet, og man kan da forvalte området som om jakta kommer i tillegg til naturlig dødelighet, påpeker Steen.

Arbeidskrevende telling

Forutsetningen for enhver god forvaltning er kunnskap om bestandsstørrelse og et mål på kyllingproduksjon. Å telle viltbestander er vanskelig og det er alltid relativt stor usikkerhet forbundet med bestandsestimatene.

- I «rypeprosjektet» beregnet vi tettheten ved å bruke linjetaksering. Med gode forhold for hundene er det ca 2 dagers arbeid for å få estimert tetthet på et 5x5km terreng. En stor jobb i store områder altså. Man bør kun taksere når det er gode forhold for hundene, lar hunden jobbe i fred, og måler nøyaktige avstander. Da blir resultatet meget bra, sier Steen.

- Etter at tettheten er beregnet kan man enkelt regne ut hvor mange ryper som kan skytes avhengig av en terskel- eller konstantratehøstningsstrategi. Det er ingen ting i veien med å bruke for eksempel 30 ryper pr. kvadratkilometer som terskel, hvor alt over skytes mens om det er færre en det så jaktes det ikke.

Enklere metoder

Et alternativ til ressurskrevende taksering er å basere seg på kyllingproduksjonen fra tellinger på seinsommeren eller ved vingeprøver fra jakta. Er det mindre enn 20 prosent med kyllinger enn voksenfugl, bør jakta begrenses så mye som mulig dette året. Er det mer, kan man jakte mer. Dette ligner en terskelhøstningsstrategi, men det tillates begrenset jakt i år med svak reproduksjon. Det viktigste er å vise magemål i magre tider og etterlate ryper som kan danne ryggraden i en framtidig bestand.

- Både konstantrate- og terskelhøstningsstrategien krever at vi kjenner bestandsstørrelsen rett før jakta. Dette skaper problemer for forvalteren siden jaktkortene ofte selges lenge før dette er kjent. Blant annet i Valdres har man forsøkt å selge halvparten av jaktkortene på våren, og resten selges rett før jakta når bestanden og produksjonen kjent. Om man i tillegg har "bag limits" har man styringsverktøyet for en blanding av konstantrate- og terskelhøstningsstrategi. Her varierer jaktuttaket i takt med kyllingproduksjonen, men samtidig tillates det litt jakt hvert år, sier Steen.

La smågnagerår bestemme

En annen metode, som samtidig gir mulighet til å kunne bestemme jaktuttaket om våren, er å benytte seg av tida siden sist smågnagertoppår. I områder hvor smågnagerne har en 3-4 år mellom toppårene, vil det i de påfølgende bunnår være svært lav kyllingproduksjon. I slike år sier det seg selv at man skal høste meget, meget forsiktig.

I et system med 3-4 år mellom bunnene skal jaktuttaket reduseres det tredje og fjerde året etter et bunnår (figur 1). Grunnen til at jakttrykket bør reduseres allerede det tredje året, som ofte er et toppår selv, er at man skal bygge opp bestanden slik at bestanden er så stor som mulig i året etter sammenbruddet i smågnagerbestanden. Året etter et sammenbrudd i smågnagerbestanden er et godt produksjonsår. Med en god vårbestand utnyttes dette maksimalt.

Figur 1 img

I figur 1 illustreres dette med tre kurver som beskriver optimalt jaktuttak. Kurvene beskriver optimalt jaktuttak som en funksjon av tida siden sist smågnagertoppår ved tre forskjellig tettheter relativt til områdets bæreevne. I Norge er det dessverre lite sannsynlig å oppleve terrenger hvor rypebestanden er opp imot områdets bæreevne. Et jaktuttak som følger den blå linja er antagelig den beste. Når bestanden er lav, altså ned mot halvparten av områdets bæreevne (rød linje), skal jakta reduseres til mindre en 5 % for å bygge opp bestanden.

Frede noen områder?

For dem som ønsker å minimere arbeidet med forvaltningen samtidig som man sikrer framtidige bestander kan det være en løsning er å frede enkelte områder slik at de kan fungere som kildepopulasjoner, altså «oppdrettsområder».

Tanken bak en slik forvaltningsmodellen er at overskuddsreproduksjon fra de fredete områdene vil migrere ut og danner grunnlaget for nye bestander.

- Denne strategien er attraktiv siden det er lett å håndheve et jaktforbud på et helt fjell eller en åsside. Det er vanskelig å håndheve bag-limits og lignende. Det kanskje mest irriterende med denne forvaltningsstrategien er at områdene som fredes må være store og gode rypeområder for å være gode kildepopulasjoner, påpeker Steen.

- Det er jo som kjent ikke bare jakta som betyr noe for rypebestandene men også rovdyr og sommerværet spiller en rolle. Forvalteren må derfor ha lange tidshorisonter og akseptere variasjon og tilbakeslag på veien mot målet.

- Med økende press fra omgivelsene gjennom jakt og utbygging vil jeg ikke bli forbauset om denne forvaltningsmodellen blir mer brukt i framtiden.

Avslutningsvis minner professoren på Piet Heins ord: «Husk de tre T-er: Ting Tar Tid».

- Dette og vissheten om og at naturen er variabel bør ligge til grunn når en aktiv rypeforvaltning skal settes i verk!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!