Dette er servicehunder

En servicehund er trent av profesjonelle trenere til å hjelpe funksjonshemmede mennesker med praktiske gjøremål.

En slik hund koster ca. 300.000 kroner. NAV gir ingen støtte til nye brukere, men åtte hunder deltar nå i et prosjekt for å se om hundene er lønnsomme for samfunnet.

Prosjektet skal evalueres til høsten.

 

Kilder: Norske Servicehunder, NAV, Helfo

Labradoren Marvin (8) sitter pent ved matmor Anne-Margrethe Nyhus’ (53) side i gangen hjemme i leiligheten på Trosterud i Oslo og venter på kodeordet ...

- Apport!

Marvin vet hva han skal gjøre. Han tar tak i stroppen som henger i dørhåndtaket til badet, og drar opp døren. De skal ordne med klesvasken.

Inne på badet setter Marvin seg klar ved vaskemaskinen. Han henter ett og ett plagg med munnen og gir det til Anne-Margrethe, som henger klærne til tørk.

- Min beste venn

Nå skal de inn i stuen for å kose seg litt. Men først må Marvin lukke døren til badet. Han drar den på plass med munnen, før han henter dagens avis utenfor døren.

Og så henter han tøflene, som han legger pent på fanget tilmatmor.

I stuen får han et par godbiter og kjærlige klapp, før han legger seg godt til rette ved siden av henne og hviler ut etter formiddagens strabaser.

- Han er alt for meg. Det å ha en servicehund i hverdagen, betyr at jeg har hjelp 24 timer i døgnet. Så lenge jeg har ham, trenger jeg ikke å være så avhengig av ulike mennesker som skal hjelpe meg til alle mulige tider, sier Anne-Margrethe.

I tillegg til Marvin har hun hjemmesykepleie tre dager i uken og hjelp til renhold.

- Marvin er utvilsomt min beste venn, fortsetter hun og klapper labradoren kjærlig over den myke, blanke pelsen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Servicehund

EN SKIKKELIG SERVICEHUND: Marvin hjelper matmor Anne-Margrethe med å ta av sokken, skifte sengetøyet og hente avisen. © FOTO: Marianne Otterdahl Jensen

Overfallet

I snart 26 år har Anne-Margrethe vært lam fra livet og ned.

Hun var 27 år. Utdannet skuespiller og jobbet som journalist. Hun hadde fått tilbud om å være statist i Sound of Music. Fremtiden var en lysende stjerne. En vårkveld i 1990 skulle forandre alt.

Anne-Margrethe kom sent hjem fra jobb, og ante fred og ingen fare. På vei inn i bakgården fulgte en mann etter henne. Han kom innpå henne bakfra, tok tak rundt hodet og bendte det bakover. Hun vred seg løs, slo med nøkkelknippet og snublet inn i leiligheten.

Mannen sto og så etter henne.

Hun husker smertene, og at hun ringte etter en drosje som tok henne til legevakten.

Det ble mange undersøkelser i etterkant. Det viste seg at Anne-Margrethe var blitt delvis lam fra brystet og ned. Men det tok tid før hun innså at det skulle vare livet ut.

Avhengig av rullestol

- Først da jeg leste journalen min på Sunnaas sykehus, skjønte jeg hvor alvorlig det var.

Svart på hvitt sto det at hun var funksjonshemmet. Hun fikk sjokk da hun forsto at hun ville bli avhengig av rullestol resten av livet. Anne-Margrethe hadde vært ekstra uheldig. 

En blødning i nakken hadde ført til klem på nervebanene. I ettertid har hun vært gjennom flere operasjoner som følge av ryggmargsskaden, nakkeoperasjon og flere stomioperasjoner. Hun har to poser på magen.

Voldsoffererstatningen lød på 150 000 kroner, som var det maksimale beløpet på den tiden.

- Jeg ble helt avhengig av hjemmehjelp og sykepleier for å kunne utføre hverdagslige gjøremål og ta medisiner, forteller hun.

I mange år var hun livredd for å gå ut alene, og hun ble isolert i leiligheten sin. De vonde minnene forfulgte henne i mange år. Hun kom seg igjennom det ved å snakke med sine nærmeste.

- Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten familie og venner, sier hun.

- De har vært mine gode støttespillere i alle disse årene.

Utdannet seg til sosionom

Før overfallet drev hun eget dukketeater, reiste rundt med ulike forestillinger for barn og voksne, samt at hun holdt kurs.

Hun prøvde å ta opp tråden etter noen år, men måtte gi seg. Det ble for tøft.

Etter overfallet flyttet hun til Torshov, men snart ble leiligheten i byen for upraktisk og trang. Hun kjøpte seg en ny og større på Trosterud.

Hun trosset funksjonshemningen og utdannet seg til sosionom. I mange år jobbet hun både fulltid og deltid som sosionom i Nittedal kommune og på MS-Senteret Hakadal.

- Det var givende og spennende å være i jobb. Men jeg måtte gi meg på grunn av smertene og en kranglete kropp, sier hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Servicehund

LUKKER DØREN: Marvin har også lært seg å lukke døren for matmor. © FOTO: Marianne Otterdahl Jensen

Hverdagen enklere med servicehund

Hun serverer kaffe og kjeks, og Marvin ligger fortsatt trofast ved siden av og gløtter bare litt på øyet.

For 14 år siden fikk hun sin første servicehund, en blanding av golden retriever og labrador som het Salina. Da ble hverdagen mye enklere. For litt over seks år siden var det på tide at Salina gikk av med pensjon, og Marvin tok hennes plass.

Det er Marvin som sørger for at Anne-Margrethe kommer seg ut blant folk og kan være sosial.

- Han må jo ut og luftes hver dag, og sørger for at jeg kommer meg ut daglig. Man kommer fort i kontakt med folk når man har en hund, forteller hun.

Marvin kan hjelpe til med det meste. Han bistår matmor når det skal skiftes på sengen og når telefonen ringer. Han hjelper henne med å ta av klær, bærer ut søppelet og henter avisen.

Når hun mister noe på gulvet, enten det er nøkler eller briller, er Marvin på plass og plukker det opp. Når han og matmor er i butikken, plukker den flinke hunden varene, og gir dem til henne. Han bærer handleposene fra butikken og inn i bilen.

Marvin er også opplært til å trykke inn trygghetsalarmen hvis noe skulle skje med Anne-Margrethe.

- Flere ganger har jeg falt ut av rullestolen. Da er Marvin god å ha, og hjelpen kommer raskt på plass.

- Matlaging og strikking, derimot, er det eneste han ikke kan hjelpe meg med, sier Anne-Margrethe og smiler.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Servicehund

VASKEHUND: Marvin hjelper gjerne matmor med klesvasken. Han tar ett og ett plagg ut av trommelen. © FOTO: Marianne Otterdahl Jensen

En dyrehelt

For to å siden vant Marvin en konkurranse for dyrehelter. Premien var 5000 kroner som de valgte å donere til brukerforeningen Norske Servicehunder.

Anne-Margrethe føler seg heldig som har hatt servicehund i alle disse årene.

Selv om livet tok en brå vending den dagen i mars for snart 26 år siden, er hun ikke bitter.

– Jeg må jo bare fortsette å leve, sier hun.

Hun koser seg med det hun liker å gjøre, som å lese og sitte med håndarbeid. Og hun elsker å reise til varmere strøk så ofte hun kan. Da bor Marvin hos familie og venner, eller hos dem som var fôrvertene hans.

- Det er godt å ha venner som stiller opp som «barnevakt», enten det gjelder sykehusinnleggelser eller ferieturer.

- Jeg føler at jeg har et rikt liv. Mye er takket være Marvin, sier Anne-Margrethe.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!