- Jeg ville bare hjem

Camilla er én av oss, smiler fostermor Eli Gran og holder godt rundt fosterdatteren.

På småbruket til familien Gran i Enebakk er det liv og røre. Med fire fosterbarn og tre egne barn blir det sjelden stille. Selv om to av Elis egne barn er voksne og har flyttet ut, er det mange nok igjen til å lage liv.

I begynnelsen kom Camilla én helg i måneden sammen med de to søsknene sine. Da hun ble 15 år, flyttet hun inn til familien Gran på fast basis. Det var ting i hennes biologiske familie som ikke var som de skulle være, og Camilla ba selv om å få bo permanent i fosterhjemmet.

Hun vil ikke fortelle hvorfor hun endte som fosterhjemsbarn, men det lå ikke noen dramatikk bak. Og alle var enige om at det var den beste løsningen for Camilla.

- Min biologiske mor ringte selv og spurte om det var greit, forteller hun med et smil.

Fostermor Eli nikker. Her var det ingen konflikter. Det eneste lille «problemet» var at Camilla nesten var litt for stille i begynnelsen. Den som fikk jenta til å tø opp, var fosterbroren Henrik. Han klarte å provosere, med all sin kiling og erting.

- Han var en liten krølltopp, alltid i farten, minnes hun.

- Sånn er jeg fortsatt. Jeg erter og tøyser mye, smiler Henrik.

Latter og glede er det mye av i storfamilien. Noe av det første Camilla husker fra hun flyttet inn, er at Henrik sa hun kom til å leve veldig lenge, så mye som hun lo. Hvis det er sant da, dette med at en god latter forlenger livet. Og det ser ut til å være sant, for Camilla blomstrer.

Tok to år å lande

- De tre første ukene i fosterhjemmet følte hun at hun var på ferie, forteller hun leende.

- Det tok vel to år før jeg landet helt, innrømmer hun.

Jenta hadde i lang tid gått til samtaler hos en psykolog på barne- og ungdomsavdelingen ved et sykehus, og det var etter at hun var ferdig her, at hun begynte å få rosende kommentarer fra de andre i huset. De merket at hun endelig var kommet på plass i seg selv.

Det er hun fortsatt. Etter ett år på egen hånd, hvor Camilla bodde i en leilighet i nærheten og var tilbake hos sin biologiske mor, flyttet hun nemlig tilbake til fosterhjemmet. Camilla har bare ett ord på hvordan det føles å være tilbake:

- Deilig! Jeg liker å ha folk rundt meg. Alene ble det litt stusslig, innrømmer 20-åringen.

For fostermor Eli, som hadde basert seg på å ha «bare» tre fosterbarn en stund, var valget enkelt. Det var en selvfølge å ta henne tilbake. Selv om rommet hennes var blitt opptatt i mellomtiden, fant de en løsning.

- Camilla er godjenta vår, sier Eli og får et varmt smil tilbake.

Fostermor og -datter har et godt forhold. De kan sitte oppe til klokken tre om natten, bare å prate om løst og fast. Og de liker å dra på shopping sammen, forteller de.

Minnene og de gode stundene er mange. Camilla forteller gjerne om det første «store» sjokket hun fikk i familien: Den første sommeren hun bodde der fast, fikk hun beskjed om at de skulle på seks ukers seilferie. Og hun som bare hadde vært på hyttetur en knapp uke¿

Men i denne familien er det nettopp sånt som kan skje. Her er det alltid mer hjertevarme enn husrom. Så uten problemer stappes feriehuset og båten full av egne barn, fosterbarn, kjærester og venner. Det er koselig, synes Eli og mannen Bent. Etter at ekteparets egne barn, Stine (23) og Peter (28), flyttet ut, satt de igjen med minstesønnen Henrik. Uten alle fosterbarna ville det blitt trist, tror de.

Tid og reiser på egen hånd står ikke i fokus for ekteparet. De trives best når de har noen å ta vare på. Derfor har de nå tatt på seg omsorgen for tre barn på 11, ni og seks år - med Camilla som en glimrende «storesøster».

Det er første gang fosterforeldrene stiller opp i et ukeblad og forteller om sine erfaringer. Mens vi sitter rundt kjøkkenbordet og prater, understreker de at de stiller opp med et håp om at flere vil overveie å ta til seg et fosterbarn. Det er nemlig mange norske barn som venter på et fosterhjem, forklarer de.

Håper flere vil hjelpe

- Hvis bare én eneste melder seg etter å ha lest denne artikkelen, er det verdt det, synes de.

Selv har ekteparet gått flere kurs og tatt et fosterhjemsstudie i Stavanger. Det er ikke et krav, men det er noe de har valgt for å føle seg mest mulig rustet til oppgavene. De synes det er synd at så mange er redd for å ta imot et fosterbarn.

- De som ikke er fosterhjem, vet ikke hva de går glipp av! Vi har det så morsomt, blir kjent med hyggelige mennesker og lærer masse om andre kulturer, sier Eli og Bent.

Som fosterhjem føler de at de har mye ressurser til rådighet. De har god oppfølging fra kommunen og har jevnlige samtaler om hvordan ting går. De har dessuten et døgnåpent nummer de kan ringe om det skulle oppstå en krise, og føler derfor aldri at de er alene om oppgavene.

- Det går an å si opp avtalen hvis kjemien ikke er der. Det er jo ikke ønskelig, men det har skjedd at vi har måttet gjøre det, innrømmer de.

Som fosterhjem kan du også få avlastning, sier de. Selv har de ikke benyttet seg av dette. De er stort sett hjemme med alle barna selv. Eli har full kontroll på det meste. Mens vi sitter rundt kjøkkenbordet, reiser hun seg stadig, trøster en som er lei seg og steker noen flere pølser til en som er sulten. Og Bent er galant og spør stadig om vi vil ha mer kaffe.

Camilla tar initiativet til å fortelle mer om hvordan det har vært å være fosterhjemsbarn.

- Det eneste slitsomme er alle spørsmålene jeg får fra venner og ukjente. Noen får sjokk når de hører at jeg bor i fosterhjem. De spør: «Går det bra med deg?», som om jeg skulle ha store problemer. Det er ikke alltid jeg gidder å si så mye. Bare til de nærmeste vennene. De vet alt, forteller Camilla.

Én eneste gang er hun blitt virkelig sint. Det var i en helsefagtime på skolen der temaet var skilsmisse. Provosert av «bagatellene» de andre snakket om, utbrøt hun: «Det fins faktisk verre ting enn skilsmisse!» Da ble læreren stille.

Etter god og lang erfaring hos familien Gran er Camilla blitt inspirert, og ønsker selv å utdanne seg til barnevernspedagog. Drømmen er å få jobbe med barn på institusjon.

- Jeg er ikke fremmed for tanken om å bli fostermor selv, sier hun, og får et smil fra Eli.

Vondt å vite

Det kan være mange grunner til at barn trenger å bo i fosterhjem. Det kan være sykdom eller en krise i familien, eller det kan være at foreldrene ikke klarer å ta vare på seg selv. Det kan også være så enkelt som at en alenemor trenger avlastning fordi hun skal ta seg utdannelse.

- Vurderer du å bli fostermor eller -far, er det viktig at hele familien er enig, understreker Eli. - Og det er viktig å vite at det gir mange gleder, men at det også kan være belastende for egne barn. De må tåle det!

Eli og Bents egen sønn, Henrik, er en av dem som både har fått brynt seg og følt gleden på kroppen. Han har akkurat vært på en samling i Ski og fortalt om hvordan det har vært å vokse opp med fostersøsken.

- Det beste er at det er godt å ha mange søsken. Det verste er å vite hvorfor de bor her. Første gang pappa fortalte meg om bakgrunnen til noen av barna, var jeg 12 år og tok det tungt. Det var vondt å vite at de ikke hadde hatt det bra, sier han.

Eli synes det er flott at han klarer å sette ord på erfaringene. Selv sier Henrik at han har vokst og at han tror han er blitt mer tolerant overfor andre.

- Du skjønner det godt når det ikke går an å få to ord med mamma på egen hånd. En del ganger har jeg vært nødt til å vente på tur, smiler han.

- Det er også noe med det å være fosterhjem, sier Eli rolig. - Vi må se alle barna og pøse på med omsorg. Den beste premien vi kan få, er når et barn vi har gitt omsorg, endelig tør opp og blir trygg og glad. Det gir energi. Når de kommer tilbake og vil bo her igjen, når de står på døren og vil vise kjæresten, det er da du ser at omsorgen nytter.

Det minste problemet er å lage mat til hele bunten, synes Eli. Men hun skulle ønske at døgnet hadde flere timer.

- Ja, det kan gå en kule varmt når alle skal kjøres hit og dit på samme kveld, nikker fosterpappa Bent med stoisk ro.

Etter mange år som sjømann, har han tatt sluttpakke og er nå fosterfar på heltid samtidig som han studerer til å bli sosionom.

Eli og Bent viser oss alle bildene på veggen av egne barn og mange andre barn som har bodd i huset i kortere og lengre perioder. I løpet av 15 år er det ikke få barn de har hatt omsorg for.

Sammen har de kjent på sorg når et barn flytter, og på glede når noen, som Camilla, kommer tilbake.

Ikke perfekt

Før vi reiser får vi overtalt Camilla og Henrik til å spille piano og gitar for oss. Hele familien er musikkfrelste, noen spiller, andre synger, mens de minste danser. Det gir dem et godt samhold.

- Du behøver ikke å være perfekt for å ta til deg et barn som trenger deg, ivrer mor Eli mens vi kler på oss yttertøyet i gangen.

- Vi har dårlige dager som alle andre, vi lærer av feil og får selvtillit underveis. Ikke alt er blå himmel og sol, det er også noen skyer som farer forbi underveis, fortsetter hun.

- Nei, det blir aldri som du har tenkt, samtykker fosterfar Bent.

- Men slik er jo livet!

Denne saken ble første gang publisert 28/05 2010, og sist oppdatert 03/05 2017.