Gærne gutter, rause damer

- Hjelp, mannen min blir aldri voksen!
Monika Børresen himler med øynene og slår oppgitt ut med armene. Ektemannen hennes, Arne Børresen, er Norges største modelltog­entusiast - og det kan til tider gjøre Monika en smule oppgitt og sint.
- Jo da, jeg kan bekrefte at det går noen kuler varmt hjemme innimellom! Og det hender jeg spør meg om det er verdt å bli værende med en kar som så til de grader er oppslukt av hobbyen sin, sier Monika og rister på hodet.
Arne humrer, og ser på kona:
- Du visste vel da vi møttes at du måtte ta hobbyen min på kjøpet om du ville være i lag med meg?
Monika må med et smil og bekreftende nikk innrømme at så er tilfelle.

 

Har du en gærn mann? Del din historie med andre rause damer i vårt forum: Min gærne mann.

 

Syv barn - og Arne

Arne Børresen er frilansjournalist og charterbåtkaptein, men i hjembyen Fredrikstad er han først og fremst kjent som ildsjelen bak «Gamlebyen Modelljernbanesenter», som med sine 400 kvadratmeter er Skandinavias største modell-banesenter.
Senteret er bygget vegg-i-vegg med Monika og Arnes eget hus, og sant å si tilbringer Arne mer tid på senteret enn innenfor hjemmets fire vegger. Ikke minst i månedene før senteret åpnet i 2010. Da var han der nærmest døgnet rundt. Med en slik prioritering faller det aller meste på Monika, som arbeider som sykepleier og er mor til syv barn (dine, mine og våre) i alderen fire til 22 år.
- Jeg har en snill og tålmodig kone, bekrefter Arne.
- Ja, det har du, svarer Monika.
- Og du skjønner kanskje at det kan bli litt hektisk med syv unger. Særlig med tanke på at ektemannen må regnes som den åttende!
Arne svarer med å humre litt for seg selv.

 

Det begynte i 1970

Fredrikstad-mannen har vært modellbanefrelst fra han var liten gutt.
Det hele begynte i 1970 da seks år gamle Arne fikk en modelljernbane i Lego i julegave fra mor og far. Tre år senere fikk han et Märklin-togsett, og guttungen var i himmelriket.
- Mor og far flyttet ut fra det største soverommet og inn i stuen for at jeg skulle få plass til modelljernbanen min der. Gjett om jeg var takknemlig for det, sier Arne.
Da Monika og Arne møttes og ble et par på 1990-tallet, var modelljernbanen til Arne blitt så stor og omfattende at hele kjelleren i huset hans måtte tas i bruk.
NRKs Norge Rundt lagde reportasje, og i dagene som fulgte, fikk Arne hundrevis av telefoner fra modelltogentusiaster fra Lindesnes i sør til Harstad i nord. Mange kom på besøk til alle døgnets tider.
- Heldigvis var det en egen inngang til kjelleren, sier Monika nøkternt.
Arne fikk drøssevis av flotte tilbakemeldinger av de besøkende. Snart begynte han å fantasere om eget modelljernbanesenter. Sammen med 13 andre entusiaster i Fredrikstad og omegn ble altså Gamlebyen Modelljernbanesenter en realitet i 2010. Hele 119 000 mennesker har til nå besøkt senteret, alt fra departementsråder til barnehageklasser. 
- Det er gått veldig mye tid og penger, konstaterer Monika tørt.
- Men nå begynner pengene å trille inn, oppmuntrer Arne.
- Jeg har ikke sett så mye til det ennå, svarer Monika
- enda tørrere, men med et glimt i øyet.

 

Inkluderende og snill

- Hvordan vil du karakterisere mannen din, Monika?
- Han er original, snill og morsom. Et «ja-menneske». Og så er han veldig inkluderende og behandler alle folk likt. Og han er raus, det er en tiltrekkende og fin egenskap hos en mann, sier Monika og fortsetter: - Jeg er glad i unger, barnetøy og dyr, og der vi bodde tidligere, hadde vi både hund, katt, høner, kaniner og akvariefisk - og det var «grønt lys» og bare moro, syntes Arne, selv om han ikke er spesielt opptatt av dyr. Og siden han er så raus, bør vel kanskje jeg også legge godviljen til når det gjelder hans hobby?
- Men du er helt uinteressert i modelljernbane?
- Å, ja! Komplett uinteressert, sier Monika og ler.

 

Ikke mye huslig

- Arne hjelper til hjemme innimellom, men hater å shoppe. Ja, selv å handle mat kvier han seg for. Men å shoppe hos modelltogforhandleren i Oslo, er tydeligvis ikke noe problem. Da kommer han gjerne hjem, strålende fornøyd, med plastposer fulle av rekvisitter. Og når jeg vet hvor dyr hver lille rekvisitt er, så blir jeg både oppgitt og engstelig.
- Jo, jeg har lett for å bli i overkant ivrig, medgir Arne med lav stemme.
- Og de posene du trekker med deg hjem, er jo ikke vanlige plastposer, heller. Jeg vil heller kalle det for sekker, sier Monika.
- Ja, det er så vidt jeg får dem gjennom inngangsdøra, mumler Arne.

 

Fellesskap

Fra sommeren får Monika og Arne et arbeidsfellesskap. Da åpner de en «tog- og barnetøysforretning» på senteret, og her blir Monika sjef. Slik sett får hun drevet med noe som interesserer henne selv, midt i ektemannens «gutte-paradis».
- Jeg må ha kona med på laget, ellers nytter det ikke, konstaterer Arne.

Denne saken ble første gang publisert 10/06 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.