En hånd å holde i

Mamma Marianne kan noe tre av hennes barn ikke kan: Hun kan se. – Andre kan ha det enklere, men jeg kjenner ikke til noe annet, sier 37- åringen, som velger å fokusere på det positive i livet.

SAMHOLD: De ekstra utfordringene er blitt en naturlig del av hverdagslivet for pappa Roy, mamma Marianne, eldstedatter Cathrine, Ida og Viktoria som er yngst, samt Kristoffer som ikke var hjemme da vi fotograferte. (Foto: Hege Opseth)
SAMHOLD: De ekstra utfordringene er blitt en naturlig del av hverdagslivet for pappa Roy, mamma Marianne, eldstedatter Cathrine, Ida og Viktoria som er yngst, samt Kristoffer som ikke var hjemme da vi fotograferte. (Foto: Hege Opseth)
Sist oppdatert
TRYGGHET: Viktoria har det moro på trampolinen når storesøster Ida, den eneste av barna som ser, holder hånden hennes. (Foto: Hege Opseth)
TRYGGHET: Viktoria har det moro på trampolinen når storesøster Ida, den eneste av barna som ser, holder hånden hennes. (Foto: Hege Opseth)

Det er 1991, og Marianne og Roy Røksland venter i spenning på ankomsten til deres førstefødte. Endelig kommer Cathrine! Men de unge foreldrene skjønner ikke hvorfor de ikke får blikkontakt med datteren. På helsestasjonen sier de «det kommer nok, hun er bare sen i utviklingen».

Innerst inne vet de at det er noe som er veldig galt. Ti måneder går, og den lille familien drar sammen til Huseby kompetansesenter. Der får de sjokkbeskjeden.

- Det var tøft; veldig tøft å få høre at Cathrine var blind. Vi trodde jo at hun bare var sen i utviklingen. Heldigvis var vi på et sted hvor vi ble tatt godt hånd om, erindrer Marianne.

17 år er gått siden det unge paret fikk sin førstefødte. I dag har de fire barn: Cathrine (16), Kristoffer Ludvig (14), Ida (11) og Viktoria (7). Det er bare Ida som ikke er blind. Marianne beskriver hvordan hun en dag sto ute og hang opp klær. Hun kikket mot veslejenta som var trygt plassert i lekegrinden.

- Blikkene våre møttes. Det var første gang jeg opplevde å ha blikkontakt med ett av barna mine. Det var en veldig sterk opplevelse, forteller Marianne.

Leser med hendene

I det store, røde huset på Roland Lindesnes må tingene ha sin faste plass for at barna skal kunne bevege seg trygt. De store, luftige rommene er alltid ryddige. Lyder, lukter, hørsel, smak og berøringer er veivisere i hverdagen; sanser som blir forsterket for barna som ikke kan se. Uttrykk som høyre, venstre, bak og foran er så inkludert i talemåten at de ikke engang legger merke til det selv.

- Vi har vært veldig bevisst på ikke å overbeskytte barna og la dem utfolde seg, sier Marianne. Det gjør at hele gjengen er svært så aktiv.

- For meg handler det om å ha fokus på andre sanser enn det å se, forklarer Cathrine. Hennes lidenskaper er musikk og bøker. 17-åringen elsker å lese - det samme gjør mamma Marianne. Mang en kosestund er blitt tilbrakt i bøkenes verden. Og Cathrine er blitt så hektet at hun selv skriver historier, aller helst krim eller komedie.

- Jeg har nok lest mer enn de fleste på min alder, smiler Cathrine, som leser med hendene - enten det er bøker eller på datamaskinen.

Mange barn

INTERESSER: Musikk er viktig både for mamma Marianne og eldstedatteren Cathrine, som er blind. (Foto: Hege Opseth)
INTERESSER: Musikk er viktig både for mamma Marianne og eldstedatteren Cathrine, som er blind. (Foto: Hege Opseth)

Da barn nummer to kom, skjønte det unge paret fort at det var noe som ikke stemte med Kristoffer. Da Ida meldte sin ankomst, våget de ikke å slappe av før legen forsikret dem om at hun kunne se. Mange har lurt på hvordan ekteparet har tort få flere barn etter at de to første ble født blinde. For dem er forklaringen enkel:

- Hele mitt liv har jeg ønsket meg mange barn! Vi visste det var en risiko for at det kunne skje igjen, men vi valgte å ta sjansen, forteller Marianne.

Ekteparet har gjennom gentest fått vite at det er 25 prosent sjanse for at barna de får, blir blinde. Men at skjebnen slo til tre ganger i samme familie er likevel sjeldent.

- Da jeg var gravid med Viktoria, var vi forberedt. «Vi vet hva vi har, og hva vi går til,» tenkte vi, forteller Marianne.

Ekteparet tror det er en fordel at de så vidt hadde passert 20 år da de måtte bli kjent med sin nye hverdag.

- Når du er såpass ung som vi var, er du klar for det meste, sier ekteparet.

God hjelp

Hverdagen er likevel krevende for familien. Cathrine og de andre trenger alltid en arm å holde i når de skal ut og gå; om det er en liten tur til butikken eller på trening. Og lille Viktoria vil alltid vite hvor mamma er. Det er stemmen som forteller henne hvor Marianne, Roy eller søsknene til enhver tid befinner seg. Familien prater og beskriver omgivelsene når de er ute og går tur.

- Det kan være vanskelig for oss å slippe andre til, men det er helt nødvendig for å samle ekstra krefter. Uten våre foreldres innsats hadde det neppe gått så bra som det gjør. Så en stor takk til dem! sier Marianne.

Må slippe barna fri

Årene har gitt familien mye kunnskap om hvordan de på best mulig måte skal få hverdagen til å gå i hop. Storesøster Cathrine er til god hjelp. Hun går på Mandal videregående skole, i tillegg til at hun er utplassert i en bokhandel en gang i uken.

- Jeg vet ikke helt hva jeg skal bli. Kanskje jeg studerer litteraturvitenskap, eller kanskje det blir noe innen musikk, funderer Cathrine mens hun spiller på gitaren.

Men for mamma Marianne og pappa Roy er ikke tanken på at barna skal fly ut av redet bare enkel.

- De har rett til ikke å holde oss i hånden hele tiden. Det er hva vi sier til oss selv, sier Marianne og Roy.

Denne saken ble første gang publisert 23/09 2008, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også