OL 2014: Silje i slopestyle-semifinale i Sochi, hvor hun ble nummer fire. I finalen kom hun på niendeplass.=

OL 2014: Silje i slopestyle-semifinale i Sochi, hvor hun ble nummer fire. I finalen kom hun på niendeplass. © Foto: Scanpix

- Klart jeg er stolt!

Vi sitter sammen med Marit Norendal. Moren til «X-Games-Silje», jenta som kom seg til OL, men dessverre ikke lyktes der, smiler og er fornøyd. Selv om det ikke ble noen OL-medalje på datteren hennes, har innsatsen hennes i snøbrettbakkene vært så bra at de aller fleste her i landet vet hvem den søte Kongsberg-jenta er.

Rundt om i verden er det også mange som har sett på den pene, tøffe og smarte idrettsutøveren, for hun er en av frontfigurene til utstyrsprodusenten Nike, og er avbildet på store postere som henger

i sportsbutikkene i storbyer som London, Paris og New York. Overalt smiler hun mot folk. Reklamebransjen i Norge sammenligner henne med Therese Johaug: Hun har «det», altså salgsfaktoren.

- Men det som bor inni henne er viktigst, sier moren.

Slopestyle, boardercross og halfpipe er hippe ord for de fleste av oss. For Silje og Marit er det hverdagskost. De har en lang historie i alpinbakkene, og alt sammen startet i hjembyen Kongsberg.

- Jeg har vært alene om omsorgen for Silje og storebroren Tor Helge, som er ti år eldre enn henne. Det betyr at vi har hatt et spesielt forhold, sier mamma Marit. Hun minnes da datteren var fire-fem år gammel og fikk sitt første snøbrett, et slikt som barn får, av lett plast.

- Jeg så raskt at hun hadde et talent, for hun fant balansen med én gang. Dessuten elsket hun det. Generelt sett var hun en veldig glad jente, og hun likte å underholde oss andre med dans, sang og show. Fra den dagen hun ble født, har hun bare vært til glede.

Marit smiler mye når hun snakker om Silje. Det er mange gode minner å hente frem.

Uten familien min ville jeg ikke ha oppnådd noe.

- Jeg innså at jeg var nødt til å lære meg å stå på snøbrett selv, slik at jeg ikke bare måtte stå der og fryse mens jeg ventet. Så jeg kjøpte meg et brett da jeg var 41 år gammel, og tok det med meg i bakken.

I begynnelsen ramlet jeg og slo meg mye, så jeg stappet en pute ned i buksebaken. Etter hvert sto jeg ned bakkene uten å falle, og i dag føler jeg meg fri og lykkelig når jeg suser nedover bakkene på brettet, forteller Marit.

Silje skyter inn at moren hennes er både tøff, flink og sporty. Hun har hatt stor glede av at Marit har tatt del i sporten som er hennes store lidenskap.

- En gang sto mamma i en X-Games løype sammen med meg, så hun er blitt god også, presiserer hun.

Empati viktigst

Marit har vært en oppofrende mor for Silje. Hvor mange ganger hun har stått opp i otta og nærmest båret datteren ut i bilen når de skulle kjøre på renn, har hun ikke oversikt over.

I regn, slaps og snøvær har hun fraktet datteren dit hun skulle.

POPULÆR: Silje Norendal er blitt en av Idretts-Norges mest attraktive sponsorobjekter. Flere enn 125 000 personer følger henne på sosiale medier.=

POPULÆR: Silje Norendal er blitt en av Idretts-Norges mest attraktive sponsorobjekter. Flere enn 125 000 personer følger henne på sosiale medier. © Foto: Jørn Grønlund

- Jeg gikk ned til 80 prosent stilling i en periode, for å få tid til å følge opp barna. Hver onsdag sto vi i bakken sammen, og i helgene også. Det har aldri vært et offer for meg å prioritere dette. Det har gitt meg så mye glede. Barna er livet, understreker hun.

Som mor har hun stilt opp på det barna har villet være med på. I mange år spilte Silje håndball også.

- Men det viktigste for meg som forelder har vært at ungene får empati. Det hjelper ikke at du er flinkest og best i noe, hvis du ikke har omsorg for andre, sier Marit. Hun konstaterer at Silje har alle de kvalitetene hun ønsker at datteren skal ha.

De har reist sammen, stått på brett sammen, og bodd sammen.

- Har det ikke blitt mye mamma av og til?

Silje ler. - Det har alltid vært fint å ha med mamma. Ettersom jeg reiste mye allerede fra jeg var 14-15 år, har jeg vært mye uten henne også. Da jeg var 15 år, flyttet jeg til Geilo for å gå på toppidrettsgymnaset der, og siden det har jeg ikke bodd hjemme.

For Silje har det alltid vært en enorm glede å stå på snøbrett. I mange år valgte hun å dra i bakken fremfor å dra i bursdager eller på diskotek.

Marit husker da datteren skulle til New Zealand som 14-åring. Hun hadde bestilt billett selv, og kom ikke på samme fly som resten av ungdomslandslaget. Det endte med at flyet til de andre ble forsinket, og hun landet på andre siden av kloden, helt alene. Hjemme satt Marit og var bekymret.

- Jeg ringte Silje og spurte om hun hadde tatt drosje til hotellet. Hun sa at hun hadde gått dit på egen hånd. Hun har bestandig vært selvstendig og modig, konstaterer hun.

Andre mødre syntes det var morsomt når Marit bekymret seg fordi Silje skulle på en vanlig ungdomsfest i hjembyen. «Du, som sender datteren din til New Zealand kan ikke engste deg for dette», lo de.

- Jeg innser jo at det blir paradoksalt, smiler Marit.

En drøm

Silje Norendal er blitt et idrettsnavn sponsorene gjerne vil ha kloa i. Hun er et godt forbilde, og hevder seg i en sport som fortoner seg som et eventyr.

I slopestyle er hun rene akrobaten med brett på bena.

- Det har gått bra det siste året, men jeg har hatt en periode med stor motgang også.

I en periode falt jeg hver gang jeg deltok i store konkurranser. Heldigvis ga jeg ikke opp, smiler Silje.

Hun er sikker på at hun fikk stå-på-mentaliteten med seg hjemmefra.

- Mamma har vært støttende, positiv og hard. Hun har stilt krav. Siden hun er en type som fullfører alt hun har bestemt seg for, har jeg blitt slik også. Det å ikke gi seg er en mentalitet jeg har hatt stor glede av i idretten. Det handler ofte om å ha viljen til å fortsette, og beholde troen på at ting blir bedre, sier Silje.

Hun driver med en ekstremsport. Det betyr at hun lever farlig, og iblant føler hun frykt, innrømmer hun.

- Det mentale er viktig i en sport som min. Jenter tenker oftere konsekvenser enn gutter, og det gjør at vi ikke drister oss like raskt ut i heftige krumspring. Jeg tar øvelsene gradvis, slik at jeg risikerer minst mulig, sier hun.

Mamma Marit er ofte redd, men forsøker å skjule det. Nå lener hun seg på datterens profesjonalitet. Hun vet at Silje tar forholdsregler, og vet hva hun driver med.

Silje har 270 reisedøgn i året og tilbringer store deler av året i Colorado, USA. Der bor hun mest sammen med norske gutter, fordi det ikke er jenter som satser like hardt som henne i hennes gren.

TIDLIG KRØKET: Silje var bare fire år da hun begynte å stå på snøbrett. Her er hun i Kongsberg skisenter noen år senere. Foto: privat=

TIDLIG KRØKET: Silje var bare fire år da hun begynte å stå på snøbrett. Her er hun i Kongsberg skisenter noen år senere. Foto: privat

- Hva er drivkraften?

- Drømmen er å leve av det jeg elsker å gjøre, nemlig snowboardkjøring. Målet er

å holde på frem til OL i 2022, forhåpentligvis på hjemmebane. Da er jeg 28 år. Å bli rik er ikke en motivasjon, bare ting går rundt er det greit, sier hun.

Silje er en flott, ung dame, med bena godt plantet på jorden. Hun har en agent i London som styrer det ikke-idrettslige, som for eksempel sponsor-aktiviteter.

- For øvrig er jeg opptatt av å ha et vanlig liv. Jeg har god kontakt med barndomsvenninnene mine fra Kongsberg, og har en kjæreste som spiller ishockey. Vi møttes gjennom Olympiatoppen, forteller hun med et smil.

Marit kommer på hva Silje sa i fjerdeklasse, da hun og de andre i klassen skulle fortelle om fremtidsdrømmen. «Jeg skal bli snowboardkjører og tjene så mye på det at jeg bare kan stå på brett», proklamerte den lille jenta.

- Planen var klar, den, konstaterer Marit. - Selv tenker jeg tilbake på alle de heisturene vi har tatt sammen gjennom oppveksten til Silje, alle de verdifulle minuttene, da vi hadde gode samtaler og var nær hverandre. Jeg savner den tiden allerede, medgir hun.

- Hvordan ser tiden fremover ut, Silje?

- Jeg deltar i NM i Trysil i april, og drar så til USA for å stå på brett til uti mai måned. Årene som kommer vil bestå av masse trening. Når jeg legger opp, skal jeg prøve noe helt nytt, men jeg håper å få en utdannelse innen markedsføring - slik at jeg kan dra nytte av erfaringene jeg gjør, og kontaktene jeg knytter som toppidrettsutøver. Men uansett hva jeg ender opp som, er familien min det aller viktigste. Uten dem ville jeg ikke ha oppnådd noe, slår hun fast.

- Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!