Jeg har fått den ene albuen knust, har nedsatt hørsel på ett øre og skiveutglidning i ryggen. Nesten hver eneste dag sliter jeg med smerter i hodet og nakken. Alle plagene mine skyldes den fysiske mishandlingen jeg ble utsatt for av min tidligere ektemann.

Vigdis er en liten og tynn kvinne på 69 år. 20 år gammel giftet hun seg med Helge. Det ble 42 år i en psykopats klør, før hun endelig klarte å komme seg løs og ble skilt. De siste årene har hun bodd alene sammen med katten Mons.

Vi møtes i hennes blåmalte rekkehus, noen mil nord for Trondheim.

- Men den psykiske terroren var nesten verre. Jeg visste aldri når han skulle slå eller sparke meg. Raseriet hans kunne helt plutselig bare eksplodere, uten noen grunn, sier hun.

- Det er rart, fortsetter hun med et lite smil, - men jeg har egentlig aldri hatt det så godt som jeg har det nå. At jeg skulle bli nesten 70 år før jeg fikk det bra, er jo i seneste laget.

Synes synd på ham

Vigdis har ikke hatt et enkelt liv. Hun vokste opp med en far som var periodedranker.

- Far var verdens snilleste som edru, men banket opp mamma når han var full. Selv fikk jeg en ektemann som var som et lam når han drakk alkohol, men var som en djevel når han var edru.

- Hvorfor i all verden gikk du ikke fra ham tidligere?

- Jeg var glad i ham, hvor rart det enn høres. Vi hadde mange fine stunder. Dessuten fikk vi tre barn. Jeg kunne ikke forlate dem heller. Men etter at barna ble større, gikk jeg fra ham tre ganger. Det var når han begynte å rote med andre kvinner. Men han lovet bot og bedring, og jeg kom tilbake hver gang, sier hun.

Da kunne det faktisk være fint mellom dem lenge, før han plutselig kunne sparke og slå løs på henne igjen.

- «Hvorfor er du så slem?» kunne jeg spørre ham gråtende. «Ingen kan leve med en som er så slem som deg.» Da kunne han se på meg med iskaldt blikk, ta et jerngrep rundt nakken min og si: «Jo, du kan!».

Og han hadde rett. Vigdis ble værende hos ham, før hun endelig klarte å skille seg etter hele 42 år.

- Har han plaget deg etter at dere ble skilt?

- Han får ikke lov. Han ble til sist dømt i retten, og kan aldri være nærmere enn én kilometer fra huset mitt.

Men eksmannen bor i nabobygda, og Vigdis ser ham en sjelden gang.

- Det er et trist syn. Helge er blitt så tynn, nesten avmagret, og med langt pistrete hår. En gang i tiden var han en meget kjekk mann, nå er han nesten ugjenkjennelig. Det er nesten så jeg synes synd på ham.

- Synes synd på ham? Det må du forklare nærmere.

- Det er en del av meg som faktisk er glad i ham fremdeles. Et ekteskap er aldri bare himmel eller bare helvete. Vi hadde også mange fine stunder. Og de stundene savner jeg. Han er faktisk et offer, han også, hvor rart det enn høres ut.

- Offer? Hva mener du?

Vigdis kremter lett.

- Han hadde en vond barndom. Faren døde i en trafikk­ulykke da Helge var bare åtte år gammel. Han var enebarn, og ble dermed alene med en mor som var veldig spesiell. Hun var dominerende, slem og tålte ikke andre kvinner. Alle andre kvinner var fiender som kunne ta gutten hennes fra henne, forteller Vigdis.

Sjalu svigermor

Da svigermoren skjønte at det ble alvor mellom Helge og Vigdis, ble hun spinnvill.

- Hun kjeftet på meg hver gang vi var sammen, og beskyldte meg for de utroligste ting. Helge var tålmodig med henne lenge, men da han først ble sint, ble han så rasende at jeg ble kjemperedd, sier hun.

Det var overfor moren at Vigdis oppdaget hans vanvittige sinne for aller første gang.

- Jeg så aldri at han gikk løs på henne, men han skrek så høyt at moren til slutt ble spak og stille. Men etter kort tid var hun like slem igjen. Jeg var en fiende som burde pelle meg vekk, Helge skulle bare være hennes, forteller hun.

Vigdis trekker frem en sigarett, tenner den, tar et dypt drag, før hun blåser røyken langsomt ut. Blikket er vendt mot vinterhagen utenfor vinduet.

- Hun var helt syk. Hun døde heldigvis for noen år siden. Og jeg tror hun ikke bare var fæl mot meg og andre kvinner. Jeg tror, når alt kommer til alt, at hun var mest slem mot sønnen sin.

- Mener du å si at hun forgrep seg på ham?

Vigdis nikker.

- Ja, jeg tror faktisk det var incest inne i bildet.

- Det er en sterk påstand. Hvordan kan du begrunne det?

- Jeg kan ikke begrunne det, men jeg tror det må ha vært slik, sier hun stille.

Slem mot sønnen

- Kan du likevel forsøke å fortelle meg hvorfor du tror det var slik?

- Jeg har hatt mange fysiske plager, og har oppsøkt mennesker som driver med alternativ medisin. For noen år siden møtte jeg en kvinne som var både healer og synsk. Jeg fortalte om ekteskapet mitt, livet mitt og om Helges liv. På bakgrunn av disse opplysningene skrev hun en flere siders «rapport» om oss begge. Her skrev hun om hvordan hun mente våre liv hadde forløpt frem til nå, og om hvordan vi skulle klare å komme oss videre i livet, som mer harmoniske mennesker. Til tross for alt det vonde.

- Skrev hun rett ut at Helge var offer for incest?

- Nei, ikke direkte. Men hun «så» alt det vonde han hadde vært gjennom i oppveksten. Han hadde mye smerte i seg som han måtte forsøke å forsone seg med.

- Leste Helge det den synske skrev om ham?

- Ja, jeg viste ham det hun hadde skrevet om oss begge. Og han latterliggjorde meg ikke, som jeg hadde forventet. Men jeg var ganske skjelven da han begynte å lese om seg selv. Nå gyver han snart løs på meg, tenkte jeg.

Vigdis er blank i øynene, og venter noen sekunder før hun fortsetter.

- Slagene kom ikke. I stedet ble han sittende og lese. Og så kom tårene. Han gråt og gråt, og klarte ikke å stoppe. Jeg har hverken før eller senere opplevd noe lignende. Han var som et utrøstelig barn.

- Sa han noe til deg?

Vigdis rister lett på hodet.

- Nei, han gikk seg en lang tur, men da han kom hjem, var han ivrig etter å snakke om helt hverdagslige ting. Og han nevnte aldri dette brevet igjen.

Hjertebank

Det blir stille i stuen. Vigdis retter blikket mot den ene stue­veggen. Der henger fortsatt et sort-hvitt bryllupsbilde av dem tatt i 1963. Til høyre for dette er et stort fargebilde av nyere dato. Der er hun og Helge smilende sammen med de tre barna som den gang var i tenårene.

- Hvorfor velger du å ha bildene av ham på veggen?

Vigdis er blitt enda blankere i øynene når hun svarer.

- Det er ikke så lett å bli klok på oss mennesker. Og kanskje aller minst seg selv. Men han betyr mye for meg fortsatt, tross alt jeg har vært igjennom. Ja, det er nesten flaut å innrømme, men jeg kjenner at hjertet mitt slår litt raskere hver gang jeg ser på bilder av ham.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!