Var vi egoistiske?
Kalle og jeg var lykkelige over å få oppleve kjærligheten på nytt. Utfordringen ble å få den nye familien vi skapte til å fungere.
Les flere spennende historier fra virkeligheten her!
Magnus og jeg ble skilt etter 15 års ekteskap. Vi hadde gjort hva vi kunne for å holde sammen, og selv om parterapien førte til en midlertidig bedring, følte vi begge til slutt at det var på tide å gå videre hver for oss. Vi var glad i hverandre, men ikke på den måten man bør være i et ekteskap. Kjærligheten hadde rett og slett tatt slutt.
Vi fungerte for så vidt greit sammen i det daglige, og var stort sett gode venner. Men vi hadde behov for noe mer begge to. De gangene vi hadde sex, var det fordi vi ønsket at denne delen av samlivet skulle fungere, det var ikke på grunn av lyst eller begjær. Og denne nærheten gjorde bare savnet av det vi ikke lenger hadde, enda mer påtagelig og smertefullt. Det kom en tristhet over forholdet, og vi led av dette begge to.
Selv om vi begge ønsket skilsmissen, var den en stor sorg. Jeg tror ikke man kan splitte opp en familie uten å føle det som et nederlag. Og barna var selvfølgelig lei seg. Niklas var 12 og Annika 10 år.
Da jeg ett års tid etter separasjonen oppdaget at jeg begynte å få følelser for en ny kollega, slo jeg det først fra meg. Selv om jeg jo drømte om å oppleve kjærligheten på nytt, følte jeg at jeg ikke kunne la en ny mann få komme inn i barnas og mitt liv.
Men Kalle, som den nye kollegaen het, opptok tankene mine stadig oftere. Og jeg merket snart at det var gjensidig. Langsomt kom vi hverandre nærmere. På en måte føltes det hele tiden naturlig og riktig.
Krangling og ufred
Kalle var også skilt og hadde to barn. Hans døtre, Matilde og Johanne, var 12 og 13 år. Våre barn var dermed på samme alder. Da forholdet vårt kom inn i en mer seriøs fase, håpet vi at nettopp dette ville gjøre alt enklere. I stedet ble det motsatt.
Men det gikk lang tid før vi kom så langt som til å tenke i de baner. I nesten et helt år gikk vi rundt med voksende følelser for hverandre, før Kalle tok det første skrittet og inviterte meg ut. Innledningsfasen hadde vært lang, men da vi først begynte å møtes, gikk alt veldig raskt. Vi visste nesten umiddelbart at vi ville satse på dette forholdet.
Etter et par måneder presenterte vi hverandre for barna. Det ble ikke akkurat møtt med jubel, men heller ikke direkte uvilje. Det var først da vi fortalte at vi skulle flytte sammen, at problemene begynte. Alle barna var imot det. Det var tårer og smelling i dører.
Vi ble enige om å vente litt lenger enn vi hadde regnet med, for å gi barna en sjanse til å venne seg til tanken. Både Magnus og Kalles ekskone hadde funnet nye partnere, men ingen av dem hadde barn. Kanskje var tanken på plutselig å bli tvunget til å dele et nytt hjem med tre fremmede overveldende. Men da vi noen måneder senere fikk tilbud om å leie en del av et tomannsbolig, følte vi at vi ikke kunne si nei. Huset var så rommelig at alle barna ville få sitt eget rom, og vi ville også ha tilgang til en hage. Protestene fra barna fortsatte, men det ville de sannsynligvis gjøre uansett hvor lenge vi ventet, tenkte vi, så vi bestemte at vi like gjerne kunne slå til nå.
Det ble et sant helvete. Kalle og jeg elsket hverandre, men å leve med fire barn som hatet hverandre og gjorde opprør mot alt, tok enormt med energi og ga oss begge skyldfølelse. Hadde vi vært egoistiske og ofret barnas trivsel for å være sammen? Hvor lenge ville vi orke å ha det slik?
Jeg tvilte aldri på mine følelser for Kalle, men det var mange øyeblikk hvor jeg tvilte på at vi kunne få det til å fungere. Barna kranglet konstant. Det var hovedsakelig mine mot hans. De anklaget hverandre for å ta ting, ødelegge ting, forstyrre dem, vekke dem, snakket for lenge på telefonen... Det var aldri fred og ro i huset.
- Hvordan skal vi kunne dra på ferie? spurte jeg resignert.
- Det er jo ikke mulig.
Kalle var enig. Vi kontaktet våre ekser, og fikk ordnet med at barna skulle være ekstra lenge sammen med dem om sommeren, slik at både de og vi ville få en skikkelig pause fra denne situasjonen. Jeg følte meg bitter, og gikk rundt med konstant stress i kroppen og en vond klump i hjertet.
Et femte barn
Kalle og jeg fikk noen deilige uker alene, men etter ferien var marerittet i gang igjen, og et par måneder senere bestemte jeg at det fikk være nok. Vi måtte gjøre noe, og jeg foreslo at vi skulle prøve rådgiving. Til å begynne med skulle bare Kalle og jeg gå for å få råd og hjelp, og deretter skulle barna bli med dersom det ble nødvendig. Men før vi kom i gang med dette, skjedde noe svært uventet - jeg oppdaget at jeg var gravid.
Å få et femte barn, når vi allerede hadde fire som ikke var enige, virket som en umulighet. Og likevel, ideen om et felles barn, en attpåklatt, vekket en instinktiv lengsel i meg. Kalle reagerte på samme måte. Vi tvilte, men vi var også glade for det som hadde skjedd.
- Vil du virkelig klare å ta abort? spurte han.
Ja, det kunne jeg, hvis jeg måtte for å få familien til å fungere. Men jeg hadde ikke lyst til å gjøre det, og jeg skjønte at for hver dag som gikk, ville mitt ønske om å føde barnet bare bli sterkere. Så jeg tok et valg.
- Vi må snakke med dem, sa jeg til Kalle. - Vi forteller det til dem, og ser hvordan de reagerer.
Allerede dagen etter satte vi oss alle ned rundt kjøkkenbordet. Det var som vanlig sure miner fra barna, men da jeg fortalte om svangerskapet, ble det brått stille. Jeg spurte hva de syntes om ideen om en liten søster eller bror.
- Er ikke du for gammel til å få barn? sa Matilde, men stemmen hennes var spak, ikke frekk.
- Tydeligvis ikke, smilte jeg.
Jeg fortalte dem at vi ønsket å få dette barnet, men bare hvis vi kunne få familien til å fungere - for nå gjorde den ikke det.
- Først og fremst må vi jo få den familien vi allerede har til å ha det bra sammen, sa Kalle.
Jeg hadde ventet meg protester, men i stedet var det som om dette lille barnet jeg ventet, ble noe som knyttet oss sammen. Det var som om barna for første gang åpnet opp for tanken på oss som en familie.
- Jeg håper virkelig at det er en liten bror, sa Niklas.
Det fikk oss til å le, og akkurat den stunden kommer jeg aldri til å glemme. Det var da jeg innså at ting ville falle på plass i hjemmet vårt. Og at jeg skulle få oppleve å bli mor igjen. Det fylte meg med en sitrende glede.
Det ble en liten jente, og da hun kom til verden, hadde familien funnet en ny ro. Barna kranglet selvsagt fortsatt litt, slik alle barn gjør, men nå var det harmoni og fellesskap også.
Nå er lille Ella nesten tre år, og alle barna våre er venner. Jeg håper at de vil beholde en følelse av søskenskap gjennom livet. Ella er den viktigste grunnen til at vi nå endelig er en harmonisk og lykkelig familie. Og hver dag er jeg takknemlig for at Kalle kom inn i livet mitt, og fordi vi våget å satse på kjærligheten vår.
Denne saken ble første gang publisert 27/08 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.