Les flere spennende historier fra virkeligheten her!

Henrik var en blid gutt med et strålende smil da han begynte i barne­hagen som treåring. Uker og måneder gikk uten problemer. Men så begynte jeg å merke en forandring på den lille sønnen min. Han virket på en måte redd, uten at vi forsto hvorfor.

Jeg husker godt den dagen han kom hjem og fortalte at det var en gutt i barnehagen som var fryktelig slem, og at han ikke ville tilbake dit igjen. Denne Anders hadde fortalt Henrik at han skulle drepe mammaen og pappaen hans, og grave dem ned i hagen. Anders hadde fortalt dette på en svært overbevisende måte, forsto jeg, og siden han var større enn Henrik, trodde han på det han sa, og ble veldig redd.

Vi snakket selvfølgelig mye om dette hjemme for å berolige Henrik, og det klarte vi nok også til en viss grad. Men det virker faktisk som om redselen aldri har sluppet taket i ham etter dette.

Tiden gikk og Henrik ble skoleklar. Han gledet seg veldig, og sto stolt og spent med sekken på ryggen første skoledag. Henrik var en smart gutt, og ingenting så ut til å være noe problem. Det var det heller ikke, rent faglig.

Henrik ble raskt venn med en av de eldre guttene på skolen. Denne gutten var mye plaget av mobbing, og han hadde fått diagnosen ADHD. Henrik følte nok i starten at han måtte hjelpe Peder, som gutten het, siden alle var så slemme og urettferdige mot ham. Dette er jo en positiv egenskap, men det førte dessverre til problemer for vår snille og godtroende gutt. For nå ble han også ertet, og han fikk selv føle mye urettferdighet på kroppen.

Skolen klarte ikke å følge med på alt, som de sa. Den vanskelige situasjonen varte helt til Henriks kompis begynte på ungdomsskolen. Det føles stygt å si det, men vi som foreldre var glade for dette. Nå tenkte vi at Henrik kunne begynne å omgås barn på sin egen alder.

Men problemene løste seg ikke. Vi ble innkalt til møte med Henriks klasseforstander, som var bekymret for ham. Hun fortalte at hun ville kontakte barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk på grunn av ulike tvangshandlinger Henrik drev med, og som ofte var forstyrrende for klassen. Hun lurte på om vi hjemme hadde lagt merke til at han brukte spesielt lang tid på enkelte ting, eller om han liksom måtte gjøre noe på en spesiell måte.

Nye uvaner

Min mann og jeg vekslet blikk. Dette var jo nettopp noe som hadde ført til diskusjoner hjemme, men vi hadde regnet med at det var noe som ville gå over av seg selv. Henrik var blant annet veldig opptatt av å vaske seg på hendene, det skjedde så ofte og så grundig at han til tider hadde store sprekker av tørr hud på hendene. Han spisset blyantene til det nærmest ikke var noe igjen av dem, og han brukte viskelæret så mye at det til slutt ble helt umulig å skrive på arket igjen.

Nå fant vi i fellesskap ut at vi burde få profesjonell hjelp. Henrik ble sendt til utredning, og etter at han hadde vært til et par møter hvor de vurderte problemene, fikk vi vite «resultatet». Henrik var skoleflink og lå foran i de fleste fag. Men han hang ikke helt med når det gjaldt det sosiale, siden han lett ble så opphengt i enkelte ting. Nå ble det tatt fatt i dette, og Henrik ble fulgt opp, inntil vi i samråd med læreren konstaterte at ting fungerte mye bedre. Henrik fikk til og med nye venner.

Den positive utviklingen skulle imidlertid ikke vare. Nå er det i gang igjen. Henrik har begynt å «lage lyder». Han har fått nye uvaner, som slett ikke kan regnes som normale, og vi som foreldre føler oss maktesløse. Vi har igjen kontaktet helsevesenet, og håper Henrik kan få en behandling som gjør at han kan bli kvitt tvangshandlingene for godt. Vi håper også at vi en dag kan få svar på hva som startet det hele. Iblant føles det vanskelig å være foreldre, men du er verdt det uansett, kjære Henrik!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!