Les flere spennende historier fra virkeligheten her!

Alt var godt forberedt, og jeg smilte for meg selv da jeg pakket ned den herlige laksepaien i kurven. Sammen med vaniljeduftende pannacotta ville dette bli en perfekt lunsj for mamma og meg. Uansett hva som ellers skjedde i livet mitt, satte jeg alltid av en søndag i måneden til mamma. Slik hadde det vært siden pappa døde for ti år siden.

- Så nå er alt klart? smilte min mann Lasse da jeg tok på meg kåpen. - Ha det hyggelig, og hils Elisabeth fra meg.

Jeg kysset ham og gikk. Det var deilig å tenke på at han og mamma kom så godt overens. Mamma hadde falt for Lasse allerede første gangen de traff hverandre, og siden hadde de hatt et hjertelig forhold.

Mamma var i 60-årene, og fortsatt en vakker kvinne. Av og til hadde jeg lurt på om hun ikke hadde lyst til å finne kjærligheten på nytt, og kanskje gifte seg igjen, men når jeg nevnte det for henne, ristet hun bare på hodet.

- Det tror jeg ikke, Vibeke. Jeg kommer nok aldri til å kunne elske en mann igjen.

For meg føltes det som en lettelse at hun sa det. Det ble liksom helt feil å tenke seg mamma sammen med noen annen mann enn pappa.

Jeg hadde akkurat begynt å kjøre da mobiltelefonen min ringte. Jeg så mammas nummer på displayet og svarte raskt.

- Hei, mamma, jeg er på vei. Jeg er hos deg om cirka en halv time.

- Det er akkurat det jeg ville snakke med deg om, sa mamma og hørtes litt rar ut i stemmen.

- Jeg lurte på om vi kunne utsette lunsjen vår til en annen dag.

- Men vi spiser jo alltid sammen den tredje søndagen i måneden.

- Jeg vet det, vennen min, men nå har det dukket opp noe. Det er en mann jeg omgås litt som har invitert meg ut på lunsj, og jeg sa ja takk. Jeg glemte helt at det var vår søndag.

- Glemte du vår søndag?

Jeg hørte selv hvordan stemmen min skalv, og jeg kjente tårene som sprengte på. For det var jo ikke bare det at mamma hadde glemt lunsjen vår - hun skulle treffe en mann!

- Hvorfor har du ikke fortalt at du har truffet en ny mann?

- Jeg har bare ikke tenkt på det, forklarte mamma. - Det er ikke så alvorlig mellom oss. Ikke ennå iallfall.

Ikke ennå, tenkte jeg, og forsøkte å få kontroll over stemmen da jeg temmelig kort avsluttet samtalen.

Hva ville skje nå?

Jeg kjørte rundt på måfå en stund, og innså plutselig at jeg var i ferd med å parkere på kirkegården der pappa var gravlagt. Jeg gikk sakte mot pappas grav, som lyste opp av en bukett røde roser. Mamma gikk hit med blomster hver uke. Hva ville hende nå? Ville hun slutte med det?

Jeg satte meg på huk og strøk over stenen med hånden. Den var liten og enkelt, akkurat slik pappa ville ha det. Han hadde alltid vært en mann som så det store i det lille. Store ord og fakter var ingenting for ham, men kjærlighet hadde han hatt i overflod, både for sin kone og for sin datter. Men nå hadde hans kone truffet en ny mann.

Plutselig hørte jeg skritt, og deretter en velkjent stemme.

- Jeg tenkte meg at du kanskje var her, sa mamma.

Jeg snudde meg.

- Hva gjør du her? Jeg trodde du hadde fullt opp med den nye mannen din...

- Men kjære deg, Nina, ikke si det på den måten. Arne og jeg er naboer og gode venner. Vi fyller ut litt av hverandres tomrom. Du unner meg vel det?

Jeg myknet i ansiktet og la armene rundt henne.

- Unnskyld, sa jeg. - Jeg ble bare så sjokkert. Du har jo alltid sagt at du aldri vil kunne elske en annen mann.

- Jeg har sagt at jeg ikke trodde at jeg ville kunne elske en annen mann. Og det gjør jeg jo ikke heller. Ikke ennå. Men jeg kjenner at jeg kanskje kan komme til å elske Arne. Med tiden.

Hun tidde litt før hun fortsatte.

- Jeg elsket pappaen din så høyt at en del av meg døde da han gikk bort. Men det er ti år siden nå. Og da Arne flyttet inn i nabolaget...

Hun avbrøt seg selv, og ansiktet hennes sprakk opp i et varmt smil.

- Jeg liker ham, ganske enkelt. Og kanskje kan jeg elske igjen en dag. Tror du at du kan forstå det?

Jeg så på min mor, men jeg så også kvinnen hun var. En attraktiv kvinne. Hvilken rett hadde jeg til ikke å unne henne ømhet og kjærlighet?

- Tilgi meg, mamma, sa jeg lavt. - Det er klart jeg forstår det. Jeg oppførte meg som en idiot.

- Du kan aldri bli en idiot! Du ble bare redd og usikker. Og det er jeg også iblant. Men av og til kjenner jeg den pirrende følelsen i magen, den man får når man oppnår en helt spesiell kontakt med noen. Og da føler jeg meg så uendelig mye mer levende enn da jeg var helt alene.

Jeg klemte henne igjen og smilte. Og så kikket jeg på klokken.

- Det er vel på tide du kommer deg av gårde hvis du skal rekke avtalen din. Kom, jeg kjører deg!

- Er det helt sikkert at du tilgir meg fordi jeg glemte «vår søndag»?

- Helt sikkert. Men du må love meg en ting.

- Hva da?

- At du lar meg få møte vidunderet snart.

Jeg slapp av mamma utenfor restauranten der Arne ventet. Jeg så ham sitte ved et bord ved vinduet. En stilig mann i dress og slips som lyste opp da mamma kom inn døren. At det var kjærlighet i blikket hans, var det ingen tvil om. Og når alt kom til alt, var det jo nettopp kjærlighet mamma trengte.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!