Venner og familie maser stadig om at jeg bør finne meg en mann. De mener at barna bør ha en farsfigur og at jeg bør leve i et kjærlighetsforhold. Men jeg vil ikke. Jeg har allerede fått mer enn jeg kan ønske meg, og det er mine to barn. Sammen er vi en familie, og det var et stort steg for meg å ta den gangen jeg oppdaget at jeg var gravid.

Jeg har alltid slitt med lav selvfølelse. Og det gjør jeg ennå, selv om også dette har blitt bedre etter at jeg ble mor. Jeg ble mobbet i ungdomstiden, og tenkte ofte på å ta mitt eget liv. Jeg følte at jeg var til bry for alle, at jeg var den styggeste jenta i mils omkrets og at jeg aldri kom til å bli lykkelig. Jeg opplevde å bli spent ben på daglig, jeg ble latterliggjort foran alle elevene i skolegården og jeg husker den gangen jeg var stolt over den nye jakken min som kostet en formue. Allerede den første dagen jeg hadde den på meg, så noen sitt snitt til å tegne på den bak, med svart sprittusj.

Jeg var utestengt fra omtrent alt av sosial omgang på den tiden, og til dags dato aner jeg ikke hvorfor. De eneste jeg var sammen med, var mine to kusiner som bodde i nærheten, men som var litt yngre enn meg. Jeg slet med angst og sjenanse, jeg hadde mareritt og jeg var uendelig lykkelig den dagen jeg var ferdig med ungdomsskolen. Jeg nektet å begynne på videregående, for jeg orket ikke å forholde meg til noen jeg kjente. Derfor begynte jeg å jobbe.

Da jeg omsider ble myndig, flyttet jeg til en annen by og fikk det bedre med meg selv. Jeg slapp å engste meg for å møte mobberne i sentrum og jeg fikk nye venner. Men selvfølelsen min var fortsatt lav, selv om jeg var flinkere til å skjule det. Det var også grunnen til at jeg holdt meg unna gutter. Jeg klarte ikke å tro at noen ville ha meg eller at jeg kunne bli elsket. Jeg var forelsket titt og ofte, men det holdt jeg for meg selv. Jeg var livredd for å bli avvist.

Et riktig valg

Etter noen år ble jeg kjent med Trym via jobben. Han var gift, og jeg anså ham som en ufarlig flørt. For han flørtet stadig med meg og jeg tok motet til meg å flørtet tilbake. Så lenge han er gift har vi en avstand mellom oss, tenkte jeg. Men på en firmafest ble han litt mer pågående og ønsket at vi skulle dra hjem til meg. Jeg var beruset, jeg var lett å lede og det ble som han ville.

Den kvelden ble jeg gravid, og jeg ble helt fortvilet da jeg oppdaget det. Tanken på at jeg skulle få barn var skremmende, tenk om jeg fikk barn som kom til å bli mobbet. Dessuten tvilte jeg på at jeg ville klare mors­rollen. Jeg var fast bestemt på å ta abort, og jeg sa ingenting om graviditeten til Trym.

Men på grunn av helligdager og andre omstendigheter, gikk det flere uker før jeg fikk time på sykehuset, og det ga meg rom for ettertanke. Jeg begynte å se for meg det lille barnet, og tanken på å stifte min egen lille familie ble mer og mer forlokkende. Hvis dette var det nærmeste jeg kunne komme et familieliv, hvorfor skulle jeg ikke ta sjansen, tenkte jeg.

I femte måned valgte jeg å fortelle Trym om barnet. Han reagerte med sinne og vantro først, hvorpå han kjeftet og smelte høylytt på meg. Men da jeg sa at jeg aldri kom til å oppgi ham som far eller kreve noe av ham, slappet han av. Jeg svor at jeg aldri skulle la noen få vite navnet på barnefaren, slik at det kunne komme hans kone for øret. Da var det plutselig ikke så farlig lenger.

Den dagen jeg holdt sønnen min Andreas i armene, skjønte jeg at jeg hadde gjort det riktige valget. Aldri har jeg følt meg så trygg i en situasjon. Nå var det han og meg. Jeg hadde fått et barn og jeg skulle sørge for at han fikk nok kjærlighet.

Ikke en eneste dag syntes jeg det var slitsomt å være alene om ansvaret, og det har handlet mye om innstillingen min.

Trym og jeg hadde underveis sporadisk kontakt, og jeg fikk formidlet til han at fødselen var vel overstått og at vi hadde fått en sønn. Etter et par uker kom han innom for å se ham, og vi ble enige om at han kunne komme innom når det måtte passe. Slik utviklet vi et slags uforpliktende forhold. Hver gang Trym kom innom for å hilse på, endte vi i sengen.

For to år siden ble jeg gravid på nytt, og jeg valgte å fullføre svangerskapet da også. Trym ble ikke særlig begeistret for det, men sa at han stolte på at jeg holdt tett om at han var faren til dette barnet også.

Men etter hvert som magen min ble større, kom Trym sjeldnere. Vi holdt kontakt gjennom tekstmeldinger, og han sa at han ikke kunne komme mer. Han ville ikke risikere ekteskapet sitt på grunn av våre møter, for han var redd for å bli oppdaget. Og han la til at han også var redd for at jeg skulle bli gravid en tredje gang.

Føler en tilhørighet

Jeg har det fint som alenemor til Andreas og Amalie. Jeg føler ikke noe behov for å ha en mann i livet mitt. Gjennom morsrollen har det fulgt mange bekreftelser som har lindret mye av det vonde jeg bærer med meg fra ungdomstiden. Andre mødre tar kontakt med meg, jeg har fått mange nye venner og jeg blir invitert på ulike sosiale arrangementer sammen med barna. Jeg føler en tilhørighet til verden der ute, i kraft av at jeg har blitt mor.

Jeg har aldri hatt noen dypere følelser for Trym, og det plager meg ikke at han lever et familieliv med en annen kvinne. Jeg har ingen romantiske forestillinger om at vi to skal finne hverandre og bli en komplett familie. For meg er det greit å forbli singel. Jeg innrømmer at det ligger en sterk sårbarhet i bunnen av hjertet mitt, og at det handler om frykten for at jeg ikke er bra nok. Men jeg har lært meg å leve med det.

Jeg opplever en mestring og et godt fellesskap som mor, og det er faktisk nok for meg. Jeg har fått to fantastiske barn, og de er min investering for fremtiden. Derfor trenger jeg ingen mann.

Trym har for lengst sluttet i jobben, og jeg ser ham aldri lenger. Men innimellom tenker jeg på ham, og på barna han har fra før. Det er en rar tanke å vite at mine barn har to halvsøsken de aldri vil bli kjent med. Og at jeg har barn med en mann som ingen vet om.

Når noen spør etter kjærligheten i livet mitt, kjenner jeg meg berørt av spørsmålet. Men også det har jeg lært å ha kontroll over. Jeg svarer i en fleipende tone at jeg har mer hell med morsrollen enn med menn. Og slik prøver jeg å ufarliggjøre for andre at jeg lever alene.

Det er ikke alle mennesker som må ha en mann ved sin side for å føle at livet er verdifullt. Det er heller ikke alle barn som får en lykkeligere oppvekst ved å ha en far rundt seg til enhver tid.

Etter at jeg ble mor har nettverket mitt blitt betraktelig større, og ungene er i kontakt med mange mennesker i løpet av en uke. De overnatter hos venner som har fedrene til stede, broren min er den snille onkelen som ringer ofte, og i barnehagen er det mannlige ansatte.

Det viktigste for meg er at jeg oppdrar mine barn til å bli selvstendig og harmoniske. Og slik det ser ut nå, tror jeg faktisk ikke at de kommer til å bli mobbeofre slik jeg selv var. Jeg har to utadvendte og sterke barn, som jeg ser har lett for å få venner.

Jeg er stolt av den lille familien min. Ikke er vi rike og ikke har vi en mann, men vi har hverandre og vi har trygghet. Og jeg vet at det ligger en kjærlighet mellom oss tre, som jeg er sikker på vil vare livet ut.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!