Jeg er utrøstelig. Zorro er borte for alltid. Torsdag i forrige uke kom dyrlegen hjem til oss og ga ham dødssprøyten. Det var den tøffeste dagen i mitt liv, sier Irene.

Hun er en flott og sporty kvinne på 35. Hun har kjæreste, men ingen barn.

- Jeg sitter inne og bare gråter. Jeg orker ikke å gå ut, men jeg synes nesten det er like uutholdelig her hjemme også.

Det er blitt så skremmende tomt og stille i huset. Ingen tassing over gulvene, ingen ivrig snusing mot kinnet mitt, ingen glade småbjeff når vi skulle ut på tur. Irene innrømmer at hun savner hunden så det gjør vondt.

- De snille, gode øynene. Ja, jeg vet ikke om noen som var så snill og god som Zorro, sier hun og begynner å gråte igjen.

Den ressurssterke, voksne kvinnen ser mer ut som en hjelpeløs og utrøstelig jentunge der hun sitter i sofaen i stuen sin og forteller om Zorro, en golden retriever hun omtaler som sin beste venn.

- Ja, jeg kan med hånden på hjertet si at han var min beste venn. Det verste jeg vet er uttrykket «bare en hund». Det er grusomt å si noe sånt. Vi som er glade i hunder, synes nesten det er kriminelt. For mange av oss er hunden det kjæreste vi har, og for meg var Zorro en venn. Ja, nesten som barnet mitt å regne. Sorgen over å miste ham er nesten ikke til å bære.

Selv kan hun ikke få barn, forteller hun.

- Kjæresten min og jeg har vurdert å adoptere, så vi får se. Vi har selvsagt også vurdert å få en ny hund. Med tid og stunder vil vi nok det. Men det haster ikke. Zorro kan bare ikke erstattes på en-to-tre!

Kjærlighet

Irene har alltid vært vill etter dyr, og spesielt hunder.

- Jeg vokste opp midt i Oslo, men hadde en onkel som var bonde og hadde en gård på landet, noen mil fra hovedstaden. Der hadde han mange dyr. En dag han skulle skaffe seg en ny hund, fikk pappa og jeg være med på kennelen. Jeg var bare tre-fire år gammel, og besøket står klistret fast i hukommelsen min, forteller hun.

Irene smiler for aller første gang i samtalen.

- Det var som å komme til paradis. Hele stuen var full av bittesmå valper. De var så lekne og kjælne. Jeg husker at jeg bare la meg rett ned på gulvet og koste med dem. De klatret opp på meg og slikket meg i ansiktet. Jeg smilte og lo og var i den syvende himmel. Jeg kunne bare ikke få nok av dem, sier hun.

Dyr fremfor mennesker

I årene som fulgte maste hun nesten daglig på sine foreldre om at de også skulle skaffe seg en hund. Men de mente at en hund ikke ville trives i en bygård midt i byen.

- Så jeg fikk en kanarifugl i stedet for. Det var stas det også selvsagt, men det kunne ikke måle seg med en hund.

Irene forteller at hun var på besøk hos onkelen nesten hver eneste helg, for å være sammen med hunden og alle de andre dyrene på gården.

- Allerede fra tidlig i barne­årene ble jeg mer knyttet til dyr enn mennesker. Jeg ble mobbet en del på skolen, og ble også sviktet av min beste venninne. Det gjorde at jeg i tidlig alder ble skuffet og skeptisk til mennesker, sier hun.

I voksen alder har Irene opplevd det samme. Men med dyrene har det alltid vært annerledes. De er tillitsfulle og snille, og har aldri sviktet meg.

Hun flyttet hjemmefra som 19-åring, og fikk seg en jobb i en liten bygd. Noe av det første hun skaffet seg var selvsagt en hund. Og det ble en golden retriever som ikke var ulik den som onkelen hennes hadde. Men da den var syv år gammel fikk hunden dessverre nyretrøbbel, og måtte avlives.

-Det var fryktelig. Etter at hun gikk bort, bestemte jeg meg for ikke å ha hund igjen. Å miste henne ble for tøft, sukker Irene.

Men det gikk ikke mange år før hun ble «gal» av ikke å ha en hund. Og en dag fikk hun via en venn et tips om en nyfødt valp, en liten golden retriever.

- Jeg dro straks ut for å ta dette lille vidunderet i øyesyn. Det var kjærlighet ved første blikk. Denne lille, viltre kra­baten bare måtte jeg ha. Og etter det har Zorro og jeg vært uadskillelige.

Mine beste år

Irene og Zorro fikk nesten 12 år sammen.

- Og de årene har vært de beste i mitt liv. Å følge ham fra bitte liten valp til moden herre har vært fantastisk. Det er så mange gode minner. Alt fra kosestundene her i stuen, til alle de lange turene i skog og mark, forteller hun.

De siste årene begynte Zorro å merke alderen. Han fikk problemer med hoftene, og turene til dyrehospitalet ble stadig hyppigere.

- Zorro var livredd hver gang vi var hos dyrlegen. De hvite frakkene og alle luktene satte ham ut. Men han ble aldri sint eller aggressiv, bare veldig redd. Og det tok lang tid før vi klarte å roe ham ned igjen.

Etter hvert ble hofteproblemene så store at Zorro ikke klarte å gå ordentlig. Irene kunne se at han hadde vondt.

- Jeg skjønte at det fryktelige øyeblikket var kommet: Vi var nødt til å avlive Zorro.

Irene og kjæresten gjorde en fin en avtale med dyrehospitalet. Veterinæren skulle komme hjem til dem. På den måten ville Zorro slippe å bli redd.

- De siste dagene før dyrlegen skulle komme var fryktelige. Både kjæresten min og jeg satt og gråt hjelpeløst i sofaen. Zorro tuslet bort til oss, la hodet sitt i fangene våre og så på oss med sine vakre, kloke øyne. Jeg har ofte tenkt på om han egentlig skjønte hvorfor vi gråt.

Da torsdagen kom var Irene og kjæresten grimete i ansiktene av gråt.

- Den stakkars veterinæren ble ulykkelig på våre vegne. Han var veldig forståelsesfull og tok seg god tid, sier hun.

Til slutt var det ingen vei tilbake: Zorro ble lagt på gulvet, med hodet i Irenes fang. Der fikk den en sprøyte som gjorde ham sløv. Heldigvis var hunden rolig hele tiden.

- Så gikk vi en liten tur i skogen, der Zorro etter kort tid sovnet under et tre. Og mens han lå der, fikk han sprøyten som brakte ham til de evige jaktmarker.

Paret ønsket ikke å gravlegge Zorro. Andre dyr kunne lett rotet til graven hans. Veterinæren tok derfor Zorro med seg til hospitalet.

- Å se og å klappe ham for aller siste gang var vondt. Ja, det føltes som om hjertet mitt skulle knuses, sier Irene og tørker tårene nok en gang.

Må se fremover

Irene er sykmeldt for tiden. Heldigvis har hun en arbeidsgiver som har forståelse for det. Men snart må hun tilbake på jobb.

- Jeg gleder meg ikke til det. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal klare å konsentrere meg om arbeidsoppgavene, sier hun.

- En fattig trøst er at det kommer nye dager. Jeg vil nok bli glad igjen, tror jeg. Men dette vil ta tid. Og selv om kanskje sorgen vil mildnes etter hvert, vil Zorro leve i mitt hjerte for alltid.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!