Etter tre år som kjærester, med hver vår leilighet, kom Bjørn en dag og sa at nå var det på tide at forholdet vårt gikk et steg videre. Han var lei av å være særboer og mente vi burde satse på et felles bosted og fremtid.

Jeg kjente at jeg vegret meg. Jeg syntes vi hadde det så bra slik det var og satte pris på den alenetiden jeg fikk ved å bo for meg selv. Med store barn som nettopp hadde flyttet hjemmefra, syntes jeg det var godt å få litt armrom. Og siden jeg flyttet rett hjemmefra og sammen med min daværende kjæreste, hadde jeg aldri bodd helt for meg selv.

Vi kranglet mye om det, Bjørn og jeg. Han ville vi skulle forenes på en annen måte enn å være kjærester som møttes etter behov og anledning. Han ville planlegge uken sammen med meg, handle sammen og vise hverandre at vi mente alvor. - Jeg passer ikke til å bo alene, jeg, sa han.

Men samtidig som han ville bli samboer, hadde han også et krav. Det var jeg som var nødt til å selge min leilighet for å bo sammen med han. Fordi han hadde større plass enn meg. Og det skapte også motstand i meg. Skulle jeg ofre min leilighet og flytte til ham? Og bo der på hans premisser og kanskje måtte flytte ut når han fant det for godt? Nei så usikkert ville jeg ikke ha det. - Du kan jo leie ut din leilighet, mente han da jeg sa dette.

- Nei, sa jeg. - Jeg vil ikke ha andre boende i min leilighet og binde meg til en kontrakt på et år av gangen. Tenk om det blir slutt mellom oss akkurat når jeg har leid ut leiligheten min et år frem i tid, argumenterte jeg. - Eller at leieboerne ikke betaler for seg og ødelegger leiligheten! Jeg så for meg mine fine nye parkettgulv med riper og tenkte at det ikke for gitt at en leieboer ikke vil ta vare på leiligheten min slik jeg ønsket det. Den risken ville jeg ikke ta.

Vi kom ingen vei og Bjørn sa at han ikke øynet håp for en felles fremtid. Vi var like stae begge to, for Bjørn nektet også å selge sin, slik at vi kunne satse likt. Han elsket beliggenheten, han elsket utsikten sin, så nei, han kunne i alle fall ikke selge. Men å bli samboer, det ville han. På sine egne premisser.

Jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg. Jeg kom ikke til å selge mitt før han solgte sitt. Skulle vi satse, så fikk vi sannelig gjøre det på lik linje begge to.

En super idé

Med meg i bagasjen hadde jeg to skilsmisser og et samboerskap, så jeg var redd for å trå feil igjen. Og jeg følte at jeg hadde det bra med Bjørn slik vi hadde det. Jeg kom alltid til ham nydusjet og med godt humør. Når vi først var sammen, lagde vi deilig mat, drakk deilige rødviner, gikk på kino eller fant på noe annet koselig. Helgene tilbrakte vi stort sett sammen, men det var deilig å kunne velge. Ville jeg ut med noen venninner, så sa jeg bare i fra til Bjørn i forkant, og det samme gjorde han. For meg var dette den optimale måten å være i et forhold på, så hvorfor skulle vi forandre på det?

Jeg prøvde å få Bjørn til å tenke på samme måte, men han hadde kommet til et punkt hvor han trengte en endring. Og det sto han fast ved uansett hvilke argumenter jeg kom med.

Til slutt resignerte jeg, jeg sa at det heller fikk bli slutt, for jeg kom heller ikke til å gi meg. - Så får du friheten til å finne en kvinne som ville leve på dine premisser, sa jeg gråtende.

Etter mye frem og tilbake bestemte vi oss for å gå hvert til vårt. Han mente at jeg kun var ute etter en elsker og solskinnsdager, og det ville ikke han representere i livet mitt.

Da vi hadde avklart forholdet vårt, kjente jeg en stor sorg. Jeg var jo så glad i ham og det var så trist at vi ikke fant en løsning. Så jeg lettet hjertet mitt under lunsjen en dag jeg var ekstra sår og lei meg.

Det var en kollega som kom med den gode ideen. Hun mente at vi kunne spleise på en hytte. - Så kan dere ha det som et felles sted, hvor dere investerer sammen! sa hun entusiastisk.

Jeg ble henrykt ved tanken. Så lurt, tenkte jeg. Kanskje det var det som skulle til for at Bjørn ville fortsette forholdet uten at vi flyttet sammen?

Allerede samme kveld ringte jeg ham og spurte om dette kunne være en ide for oss? Han var først negativ og mente at det ikke løste noe som helst. Men jeg ba ham om å tenke på det likevel. For vi er glade i hverandre, er vi ikke? la jeg stille til. Og han bekreftet at han både elsket meg og savnet meg allerede.

Vårt felles rede

Dagen etter sto Bjørn på døren med prospekter på ulike hytter. Han hadde tenkt, sa han, og han hadde faktisk alltid ønsket seg en hytte. Så hvis vi ble enige om dette, mente han at vi hadde kommet et steg på veien allikevel.

Det ble ingen av hyttene han foreslo, for de lå for langt unna. Men vi bestemte oss for å vente til den rette hytta dukket opp. Vi satte opp noen kriterier, og det viktigste var at det ikke tok mer enn en times tid å komme seg dit. Skulle vi ha hytte, så var det meningen at vi skulle bruke den som en felles base, innredet av oss begge. - Er du klar for å bruke hytta i de fleste helgene da? spurte han. Jeg sa ja. Jeg ville dette, for det ble min mulighet til å beholde Bjørn i livet mitt, samtidig som jeg fikk leve mitt eget liv ved siden av.

Vi dro i banken og ordnet finansieringen, slik at den var klar. Og dermed kunne vi i fellesskap følge med på nettet.

Vi var på 13 visninger før vi fant den perfekte hytta. Den hadde nok soveplasser til at vi kunne ta imot barna våre eller venner når vi hadde lyst til det. og den hadde en stor terrasse med utsikt over et lite vann. Vi ble helt bergtatt begge to. I tillegg fulgte det med båtplass, og Bjørn smilte fra øre til øre. - Nå kan jeg starte dagen med en fisketur, sa han fornøyd og klemte meg inntil seg.

Jeg kjente det med en gang jeg kom dit, at det var her vi skulle bygge vårt felles rede og få til et slags samliv vi begge kunne leve med.

I dag har vi forsonet oss med denne løsningen. Vi har fått en felles arena, og har allerede lagt mye tid og penger i å pusse opp og få den til å bli slik vi ville ha den. Underveis har vi oppdaget at vi har lik smak og at vi samarbeider godt. I det store og hele har vi oppdaget mange nye sider hos hverandre, fordi vi begge har en giv i oss for å få dette til. Bjørn har isolert annekset, jeg har gravet opp bed og malt innvendig. Vi supplerer hverandres egenskaper og finner faktisk raskere frem til gode løsninger enn jeg ville ha trodd.

Venner og familie har vært hos oss og hjulpet til og jeg ser verdien av å ha noe i fellesskap. Barna våre har møttes oftere og de har dermed blitt bedre kjent. Hytta har blitt et samlingspunkt, hvor alle er velkomne, og det har også åpnet for et familieliv på en helt annen måte enn tidligere. For da var det i hovedsak Bjørn og meg, valgte jeg som regel å bli hjemme hos meg selv når jeg visste at ungene hans kom på besøk til ham.

Vi nyter vårt nye liv. Det å reise på hytta etter en lang og hektisk arbeidsuke, hvor jeg også har fått mine ettermiddager og kvelder for meg selv, er noe jeg gleder meg til hver uke. Vi handler inn mat sammen og ganske ofte inviterer vi andre til å komme også. Men ønsker vi en helg alene på hytta, sier vi bare ifra.

Vi sto i en situasjon hvor verden fremsto som svart/hvitt, og jeg er så takknemlig for at kollegaen min ga oss ideen om en alternativ måte å løse dette på. Og så er jeg så inderlig glad for at Bjørn falt for ideen han også, ellers hadde vi ikke kommet sammen igjen.

Hytta ble vår løsing. Den binder oss sammen og har tatt forholdet vårt inn i en helt ny fase, hvor vi begge storkoser oss på alle mulige måter.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!