Jeg har aldri vært så opptatt av penger. Så lenge jeg har hatt nok til å dekke de daglige behovene mine, har jeg sjelden ønsket meg noe mer. Jeg har vært stolt av å være et nøysomt menneske med små krav, og har ofte argumentert imot forbrukersamfunnet. Men situasjonen jeg har kommet i nå, gjør at jeg likevel bruker mye tid og energi til å tenke på penger. Problemet er et enormt lån som Einars barn har påført oss.

Da Ida ringte i går kveld og Einar tok med seg telefonen inn på kontoret for å snakke, visste jeg hva som var i gjære. De siste ukene har han vært med henne på visninger på forskjellige rekkehus, og nå skulle tydeligvis den finansielle siden av saken løses.

Mens han snakket der inne bak den lukkede kontordøren, kjente jeg hvordan det knøt seg i magen min. I flere måneder har Einar og jeg planlagt en tur til utlandet, den første ferien vi skulle unne oss på ti år. I kalde høstkvelder har vi sittet og planlagt denne reisen til Provence. Men på bruddstykkene av samtalen jeg kunne høre, skjønte jeg at ferieplanene kom til å bli lagt på is. Einars stemme var først rådgivende, deretter ettergivende, og jeg skjønte hva som kom til å bli utfallet av diskusjonen.

Egentlig hadde jeg visst hva som kom til å skje helt siden Ida fikk problemer i ekteskapet sitt for et par år siden. Vi visste at hun og mannen kranglet en del, men skjønte ikke hvor ille det faktisk sto til før hun en dag sto gråtende på trappen med ett barn i hver hånd. Nå var skilsmissen et faktum, og Ida Marie måtte finne et nytt sted å bo for seg selv og barna. Huset deres var blitt solgt med stort tap, og som sykepleier tjente hun ikke all verden. Hun hadde vært på utkikk etter et rekkehus, og nå var det ett som ikke lå så langt unna skolen til barna. Problemet var bare økonomien, et problem som nå tydeligvis var i ferd med å løse seg, på samme måte som det hadde løst seg for de to eldre søstrene hennes.

Da Einar kom ut igjen fra kontoret, vek han unna blikket mitt, og først etter å ha fått seg en kaffekopp, fortalte han hva de var blitt enige om. Han hadde lovet Ida å hjelpe til med egenkapitalen, det var snakk om flere hundre tusen kroner. - Du skjønner vel at jeg er nødt til å hjelpe henne, sa han tungt. - Det er faktisk min plikt som far. Hun og guttene har jammen gjennomgått nok.

Jeg svarte ikke, nøyde meg med å nikke svakt mens jeg presset frem et forståelsesfullt smil. Inni meg kjente jeg meg på ingen måte så edel som jeg forsøkte å fremstå. Dette var virkelig dråpen. Einar har strukket seg lenger enn langt når det gjelder å hjelpe de tre døtrene sine med økonomien.

En omsorgsfull far

Jeg var blitt over 40 år og hadde avfunnet meg med at jeg kom til å leve resten av livet alene da jeg møtte Einar. Han var enkemann og hadde tre døtre. Heidi var 18, Nina 16 og Ida 12 år da jeg kom inn i bildet. Mammaen deres var død etter en langvarig kamp mot kreften fem år tidligere. En av de tingene jeg falt for ved Einar, var den utrolige omsorgen han viste for døtrene sine. Han hadde klart å være både mor og far for dem. Hjemmet deres var velstelt, og de tre jentene virket både trygge og selvsikre. De aksepterte meg raskt og vi fikk et godt og nært forhold, selv om jeg passet på å ikke forsøke å ta mammaens plass da jeg flyttet inn i huset deres.

Etter at Einar og jeg giftet oss, unte vi oss en ukes bryllupsreise. Jentene var alene hjemme, mens vi dro på biltur i Europa. Vi hadde en fantastisk tur, opplevde Moseldalen, drakk vin i Frankrike og var på slottsbesøk. Begge satte vi stor pris på turen og levde lenge på den. Einar hadde ikke hatt anledning til å reise siden konen hans hadde vært syk i mange år. Jeg hadde heller ikke reist så mye som jeg hadde ønsket mens jeg var singel, og var glad for endelig å ha funnet en reisepartner. Vi så begge frem til å få mange slike turer.

I de neste årene flyttet jentene ut en etter en. Det var både vemodig og rart da jentene forlot redet, men en god trøst å se at de alle virket godt rustet til å klare seg videre i livet. De studerte og fikk seg jobb alle sammen. - Det er nesten for godt til å være sant at det har gått så bra som det har gått, sa han ofte. Nå som de var voksne følte han at han hadde gjort jobben sin og at han endelig kunne lene seg tilbake.

Jentene hadde hatt mange kjærester opp gjennom årene, og nå var vi spente på hvem de kom til å velge som livsledsagere. Det var Nina som var først ute. Hun møtte sin fremtidige ektemann mens de studerte. En kjekk ung mann som på alle måter virket som en stødig kar. De giftet seg og året etter kom det en liten jente til verden. Einar og jeg fikk passe henne ofte, vi var stadig vekk hjemme hos dem, og så ikke noe annet enn at de virket som en lykkelig liten familie. Derfor kom det som et sjokk da Ninas ekteskap røk etter bare tre år. - Vi passer bare ikke sammen, var Ninas svar når vi spurte.

I mitt stille sinn syntes jeg de tok alt for lett på det, de hadde jo et barn sammen, som nå måtte pendle mellom to hjem. Nina hadde ikke økonomi til å kjøpe seg en ny bolig, og vurderte å leie seg et sted. Men Einar syntes det var uøkonomisk, og tilbød seg å hjelpe henne med å kjøpe en leilighet. Med pant i sitt eget hus tok han opp et lån til henne. Det var ikke med lett hjerte, men som han sa: - Nina og jentungen kan jo ikke stå på gaten heller. De må ha et ordentlig sted å bo.

Tung tur til banken

I mellomtiden hadde Heidi giftet seg. Mannen hennes var en del eldre enn henne, og jeg må innrømme at jeg var skeptisk fra første stund. Han hadde noe glatt og overfladisk over seg, men Heidi var opp over ørene forelsket. De første årene gjorde de skepsisen vår til skamme. To barn kom til verden og de virket lykkelige sammen.

Men etter fem år gikk det nedoverbakke. Heidi hang mer og mer med nebbet, og en ettermiddag hun var på besøk hos oss sammen med barna, rant det over for henne. Mannen hennes var nesten aldri hjemme, hun mistenkte ham for å være enten arbeidsnarkoman eller notorisk utro. Han hadde to personligheter, kunne hun fortelle. Blid og omgjengelig utad, men kranglete, irritabel og hissig hjemme. Det var gått så langt at barna var redd ham.

Da det viste seg at begge hennes antakelser stemte, mannen var både arbeidsnarkoman og notorisk utro, flyttet hun ut og forlangte skilsmisse. Nå trengte hun et sted å bo til seg og barna, og igjen tok Einar den tunge turen til banken for å ta opp mer lån.For en mann som Einar, som alltid har vært forsiktig med penger, er det et stort offer å sette seg i så mye gjeld i hans alder. Jeg vil nødig kritisere jentene hans, men i mitt stille sinn har jeg tenkt at det er altfor enkelt å komme løpende til pappa og be om hjelp. Jeg tror de hadde hatt bedre av å stå på egne ben.

Muligens er det egoistisk av meg å ha disse tankene og jeg vet at jeg ikke kan dele dem verken med Einar eller noen andre. Om jeg betrodde meg til noen, ville de vel si at jeg hadde tenkt annerledes om det var mine egne barn. Sannsynligvis har de rett, jeg ser at Einar rett og slett ikke er i stand til å si nei til å hjelpe jentene sine, selv om det betyr at vår økonomi er svært anstrengt. Huset vårt er belånt til pipa. Mens andre på vår alder er gjeldfrie, vil vi i all overskuelig fremtid komme til å betale på lånene til jentenes hus.

Etter at Ida skilte seg, er det som om Einar er blitt mange år eldre. På en måte har han resignert, all energien har liksom gått ut av ham. Jentenes problemer tynger ham, han ligger våken om nettene og tenker ikke på annet. - Jeg ga moren deres et løfte om å ta godt vare på jentene, sier han. - Det løftet er jeg nødt til å holde.

Selv om jeg har forståelse for dette, må jeg innrømme at jeg synes det er bittert at vi har så stram økonomi i vår alder. Det er mye jeg ønsker meg, men utenlandsturer, restaurantbesøk og alt annet som koster penger, kan vi bare se langt etter. Dessverre kan jeg ikke skryte av at dette ikke betyr noe for meg, jeg tenker på det hver dag og det ergrer meg grenseløst.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!