Lille Frida ligger og sover. Samboeren min Hans er på et seminar i Danmark og sønnen min Oskar, fra mitt tidligere ekteskap, er hos faren sin. Jeg har huset for meg selv og jeg nyter stillheten. Det blåser der ute i høstmørket og jeg har lagt noen vedkubber på peisen. Egentlig var planen min å rydde i skuffer og skap, men jeg orker ikke. Jeg bærer på altfor mange tanker, og det er på tide at jeg får sortert litt av det kaoset jeg har innvendig.

Egentlig har jeg ingenting å klage over. Jeg bor bra. Jeg har en mann som ivaretar meg og ungene, og alle de ytre rammene er på plass. På sikt er det meningen at jeg skal jobbe deltid, etter eget ønske, og jeg har tid til å dyrke mine fritidsaktiviteter.

Men den gnagende følelsen av at jeg lever dette livet på helt feil premisser, blir bare vanskeligere og vanskeligere å bære med seg.

Det handler om Hans. Og om mine følelser. Jeg elsker ham ikke, det har jeg nå erkjent for meg selv. Men på et tidspunkt trodde jeg at jeg kom til å gjøre det, jeg trodde at følelsene mine ville vokse seg sterkere etter hvert og at jeg kom til å elske ham.

Han var tålmodig

Vi møttes gjennom Internett. Jeg var ufrivillig nyskilt og fylt med sorg over at mannen min fant seg en annen etter fem års ekteskap. For mitt aller største ønske var å få et barn til og leve et vanlig familieliv. Jeg var 35 år og den biologiske klokken tikket faretruende. Å få et barn til var et inderlig ønske.

Selv om jeg ikke hadde særlig tro på at jeg kom til å møte noen aktuell partner på Internett, brukte jeg likevel kveldene mine på å lage meg profiler på ulike nettsteder. I utgangspunktet var det en måte å flykte fra hverdagen på, skape litt spenning og kanskje få bekreftelser på at jeg var en attraktiv kvinne selv om jeg hadde blitt bedratt og forlatt.

Så dukker Hans opp blant alle disse mennene jeg flørtet med på avstand. Han skrev på en måte som fanget meg, og med sine åtte år eldre enn mine, var han voksen og bevisst på hva han ville med livet sitt. Han skrev på en morsom måte og jeg kjente at jeg ble glad hver gang han var innlogget.

Hans og jeg utviklet i første omgang et vennskap. Vi begynte å prate på telefonen og etter noen uker møttes vi på nøytral grunn. Han var ikke helt min type utseendemessig, men han representerte en form for trygghet, og han hadde hele livet sitt på plass. En inntektsgivende jobb, et stort hus og store unger som klarte seg for det meste selv. Det negative var at han var bosatt i et helt annet fylke og at den gode jobben hans var i samme by. Han kunne derfor ikke flytte på seg.

Jeg innrømmet at jeg var sårbar og at jeg antageligvis trengte mer tid for meg selv etter skilsmissen. Men Hans var tålmodig. Det var så tydelig at han var forelsket i meg og han vartet meg opp på en måte som jeg aldri hadde opplevd før. Jeg ble rett og slett betatt og fascinert av alle følelsene hans for meg. Og ikke minst hvordan han viste dem. Det var med blomster, dikt, middager ute og langweekender til flere storbyer. Jeg takket ja. Jeg følte faktisk en beruselse over at en mann var villig til å spandere på meg alt dette, jeg som slet økonomisk selv.

Jeg ble imponert over huset hans. Over den store hagen og at han hele tiden hadde energi til å holde på med noe. Han var en praktisk mann og jeg tok meg i å beundre ham mens han holdt på lenge ute i hagen og var like blid etterpå. At jeg var allergisk mot pollen, nei det skulle jeg ikke tenke på. Flyttet jeg til ham, så skulle han ta seg av hagen, sa han.

Det jeg så for meg etter hvert, var et lettere liv. Mer penger. Mer tilgang på å reise og få gode opplevelser og ikke minst, han var villig til å få et kjærlighetsbarn med meg. Og det til tross for at han egentlig hadde sett seg ferdig med småbarnstiden. - Vi får skaffe oss en fast barnevakt, slik at vi får gjort hyggelige ting sammen, sa han. Alt fremsto som så enkelt og greit. Det appellerte selvsagt veldig til meg.

Et ensomt liv

Fem måneder senere ble jeg gravid. Og da var jeg overbevist om at det var meningen at Oskar og jeg skulle flytte til Hans og starte på nytt. Jeg var overveldet over at jeg var gravid, og jeg ville at babyen skulle vokse opp sammen med begge foreldrene sine. Derfor pakket jeg sammen livet mitt, holdt en avskjedsfest for venninnene mine og flyttet til Hans. Til et nytt sted, hvor jeg ikke kjente noen.

Oskar har funnet seg til rette. Han går i barnehagen og har fått mange nye lekekamerater. Vi bor i et rolig strøk med lite trafikk, så han kan være ute og leke uten at jeg trenger å passe på ham.

Mens jeg gikk gravid ble jeg behandlet som en prinsesse av Hans. Og jeg fikk låne visakortet hans til å handle alt jeg ville da vi fikk vite at vi ventet en jente. Jeg gikk amok i butikkene og kjøpte masse babyklær og utstyr. Slik hadde jeg det ikke da Oskar ble født, da var det greit å arve og kjøpe billig.

Flørter med andre

Frida er ti måneder nå og det har vært de ti mest ensomme månedene i mitt liv. Jeg kjenner ingen her og jeg bruker tid på å gå turer, male og lese bøker. Jeg trener også et par ganger i uken, alene.

Hans jobber mye, men han er flink med ungene når han er hjemme. Ønsker jeg det, kan jeg også få au pair. Eller rengjøringshjelp. Han er hele tiden på offensiven, for å gjøre det mest mulig bekvemmelig for meg, og det setter jeg selvsagt pris på.

Men jeg er ikke lykkelig. Jeg savner aldri Hans når han er borte. Jeg lengter ikke etter ham, slik jeg har gjort i mine tidligere forhold.

Jeg har pleid å være kjærlig og like den intime siden av et forhold, men nå mangler jeg rett og slett lyst. Jeg skylder på fødselen og at jeg hormonell når Hans nærmer seg på den måten. Sannheten er at jeg ikke er tiltrukket av ham. Jeg trenger en klem av og til, men resten av behovet mitt for nærhet, får jeg gjennom ungene mine.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt videre. Om jeg skal dra eller holde ut. Det er med tanke på ungene at jeg i det hele tatt er her, fordi jeg syntes jeg skylder dem å ha det stabilt. Men innvendig i meg selv, så er alt et kaos.

I all hemmelighet har jeg opprettet et par nye profiler på internett, hvor jeg flørter med andre menn. En har jeg også møtt, men det ga meg ingenting.

Jeg kjenner at jeg er på søken etter noe som kan redde meg fra det kjærlighetsløse livet jeg lever, samtidig som det skremmer meg at jeg tenker slik. Jeg ser på Hans som en nær og god venn. Det er alt.

Jeg spiller et skuespill for alle. - Du kan vel ikke ønske deg noe mer enn dette, sa mamma sist gang hun var her og så at vi hadde kjøpt oss ny salong og spisestue.

Savner forelskelsen

De synes at jeg har gjort et kupp og sier gang på gang at en bedre mann enn Hans kan jeg ikke finne.

For jeg har jo alt, men allikevel er jeg i kamp med meg selv fordi jeg er så falsk. Hans har gitt meg det barnet jeg ønsket meg, og jeg har faktisk tenkt at jeg ikke har bruk for han mer. Og jeg skammer meg over å ha slike tanker om et menneske som bare vil meg alt det beste her i verden.

Jeg er i mitt livs verste dilemma. Det frister ikke å bli alene med to barn, samtidig som jeg lengter desperat etter å ha kontakt med følelsene mine og være forelsket.

Når jeg er helt ærlig mot meg selv, så både dagdrømmer jeg om og håper jeg at jeg snart treffer den oppriktige drømmemannen min via nettet. En som tar meg med storm, som får meg til å begjære, føle lidenskap og som vekker til live alle de følelsene i meg som nå ligger i dvale. Men om det vil skje, det aner jeg jo ikke.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!