Min knuste drøm

Drømmen om å få barn har alltid vært sterk i meg. Jeg ønsket å gi mine barn det aller beste. Men diagnosen jeg har fått, ødela alt.

Foto: Foto: YAY Micro
Sist oppdatert

LESERNE FORTELLER

Klikk HER for å lese flere historier fra virkeligheten, eller for å sende oss ditt bidrag!

Å velge bort dere, barna mine, er det absolutt vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. Jeg har grått, jeg har rast og jeg har hatt endeløse samtaler med dem som står meg nærmest. Men det endelige valget var det bare jeg som kunne ta.

Jeg har alltid trodd jeg skulle bli mor, og jeg har gledet meg til det. Ikke bare det å få en liten baby, som mange av mine venninner drømte om, men alt! Det å kjenne liv inni seg for først gang. Å se magen vokse og vite at der inne ligger det en person som vil ha et eget liv, sine egne drømmer. Fødselen, som så mange hadde skrekkvisjoner om. Jeg gledet meg, jeg. Gledet meg til belønningen som ville komme etter å ha tynt kroppen sin til det ytterste for å sette til verden et lite mirakel.

Selvfølgelig gledet jeg meg til å få en baby. Et lite, hjelpeløst menneske som lukter sur melk og gulp, verdens deiligste lukt. Et lite menneske som er absolutt avhengig av meg for å vokse opp. Som sovner på brystet mitt, som smiler når jeg titter ned på det. Som har hele verden kretsende rundt én person; meg. Oppveksten. Trass­alder, oppdagelser, gleder og sorger. Og til slutt det voksne mennesket. Det endelige resultatet av mange års kjærlig oppdragelse. Men nei.

Jeg lovet dere at jeg skulle gi dere det beste. Jeg skulle være fornuftig og ta de rette valgene før jeg satte dere til verden. Jeg ville ikke bli gravid ved et uhell, og ikke kunne tilby dere det optimale. Mange ganger tenkte jeg at jeg nå var klar til å møte dere, men hele tiden vant fornuften. Og den sa at jeg skulle ha utdannelse, jobb og en økonomisk stabilitet. Og ikke minst en pappa til dere. En pappa som var mer enn en ungdomsforelskelse eller en kort affære.

Tiden gikk, jeg levde et morsomt liv og var fornøyd, men hele tiden visste jeg at det nærmet seg dagen da jeg skulle møte dere.

Sykdommen

Så ble jeg syk. Egentlig ble jeg ikke plutselig syk, men jeg ble mye dårligere enn jeg noen gang hadde vært. Jeg ble liggende, og etter et år på sofaen og i sengen kom diagnosen. Jeg hadde Bekhterev. Ikke noe problem det, tenkte jeg. I gode perioder tenkte jeg til og med at legen kanskje hadde tatt feil. Jeg var da alt for ung til å ha en revmatisk sykdom! Men tiden gikk, og jeg forsto at det var alvor. Jeg var en revmatiker, og ikke nok med det, jeg var en veldig dårlig revmatiker.

Sykdommen hadde kommet snikende, og jeg oppdaget at jeg har hatt den siden jeg var liten. Sta har jeg alltid vært, og jeg syntes aldri det var noe poeng i å oppsøke lege for litt ryggvondt. Men hvis jeg hadde gjort det, kunne jeg da ha bremset opp sykdommen litt? Det får jeg nok aldri svar på.

Jeg leste masse om sykdommen, og spesielt dette om arve­lighet. Jeg tenkte selvfølgelig på om det fortsatt var mulig å få dere. Å oppfylle drømmen min. Og ifølge informasjons­brosjyrene jeg leste, ville det ikke være noe i veien for det. Jeg var lettet!

Men så møtte jeg virkeligheten. Ikke tallene fra brosjyrene, men historiene fra det virkelige livet. Alle kvinnene som enten ble mye dårligere av å føde barn, eller dem som fikk utbrudd av sykdommen etter å ha født. Og spørsmålene fra legene. Hvem i familien din er revmatiker. Ingen? Det må jo være noen?

Alle de andre jeg møtte og som hadde fått samme diagnose som meg, fortalte om foreldre, søsken, besteforeldre, tanter eller onkler som hadde, ikke nødvendigvis den samme sykdommen, men en revmatisk sykdom som lignet på sin egen. Og jeg stilte meg spørsmålet. Kunne tallene virkelig stemme? Var det sikkert at risikoen var så lav som brosjyrene hevdet? Skulle jeg ta sjansen?

Lever med valget

Jeg gikk gjennom en utrolig tøff periode. Jeg måtte stille meg spørsmål som satte moralen min på prøve. Nå som jeg visste risikoen, kunne jeg da leve med meg selv om jeg valgte å sette barn til verden? Kom jeg til å orke å se at dere, mine barn, ble syke og hadde det like vondt som meg? Kunne jeg leve med at mitt egoistiske valg førte til at dere ville ha år med smerter foran dere? Ville dere tilgi meg det?

Og hva med meg? Hva med min kropp? Faren for at jeg ville bli mye dårligere ville være der. Ville jeg bli en mor i rullestol? En mor som ikke kan leke med barna sine? Som ikke har overskudd til å gi dere alt dere trenger av støtte og hjelp? Ville jeg bli mamma, jeg som har mer enn nok med å ta vare på meg selv i dårlige perioder?

Jeg valgte ikke å få dere. Det grusomste, vanskeligste, hjerteskjærende og mest uegoistiske valget jeg noen gang har tatt. Jeg tok valget, og jeg lever med det. Hver dag. Hver gang venner blir gravide. Hver gang noen får barn. Hver gang jeg ser barn på bussen, og hver gang lykkelige, nybakte foreldre går forbi meg på gaten. Jeg lever med det, og det blir lettere. Litt lettere for hver dag. Litt lettere for hver dag helt til lukten av sur melk og gulp får hjertet mitt til å briste, og jeg må overbevise meg selv på nytt.

Men jeg vet at jeg gjorde det rette. Jeg valgte det rette for dere, barna mine. Hva hjelper det vel at jeg nå har utdannelse, jobb og økonomi på plass. Hva hjelper det at jeg har funnet en pappa til dere. En pappa som ville vært en fantastisk pappa. Hva hjelper det så lenge jeg ikke kunne få oppfylt mitt løfte til dere. Å gi dere det beste av alt; en mamma!

Denne saken ble første gang publisert 03/12 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også