LESERNE FORTELLER

Klikk HER for å lese flere historier fra virkeligheten, eller for å sende oss ditt bidrag!

Jeg var 30 år da ulykken skjedde. En vinterkveld jeg var på vei hjem fra en venninne, var det såpeglatte veier. Jeg husker jeg kjørte svært forsiktig, for jeg hater å kjøre på slikt føre.

Plutselig kom det en bil rett mot meg i feil kjørebane, og jeg måtte svinge brått unna for ikke å krasje i ham. Resultatet var at jeg kjørte rett i fjellveggen. Bilen var fullstendig ødelagt, og da jeg våknet opp på sykehuset senere, fikk jeg listet opp alt som hadde skjedd med meg: punktert lunge, dype kutt i den ene leggen, et stygt brukket håndledd, tre brukne ribben og hjernerystelse. Jeg ville bli frisk igjen, men det ville ta tid.

Jeg ble fullstendig slått ut. Først og fremst fordi jeg var omtåket og i smerter etter ulykken, men også fordi jeg nærmest var i sjokk. Det er slikt man bare leser om i avisen, eller ser på TV. Men nå hadde det altså skjedd meg! Jeg var fortvilet, sint og bitter på skjebnen.

Det viste seg at den andre sjåføren hadde hatt promille. Han hadde mirakuløst sluppet uskadet fra det, og var full av skyldfølelse. Jeg fikk en enorm blomsterbukett av ham på

sykehuset, og på kortet skrev han at han gjerne ville treffe meg og be om unnskyldning. Men jeg orket ikke tanken på å møte ham som var skyld i at jeg lå der. Jeg var så rasende på ham at jeg kunne ha skreket.

De første ukene hjemme lå jeg bare på sofaen. Først fordi det var omtrent det eneste jeg klarte, men etter hvert, da jeg ble bedre, bare fortsatte jeg å ligge der. Jeg var så utrolig sint fordi dette hadde skjedd meg. Jeg bekymret meg for jobben min, men kollegaene mine forsikret meg om at de klarte seg fint og at nå måtte jeg bare tenke på meg selv og bli frisk.

Problemet var at jeg helst ville slippe å tenke på meg selv. Jeg ble nedfor av å tenke på livssituasjonen min. Jeg var 30 år, uten kjæreste, uten barn, en jobb jeg egentlig følte var lite givende, og få venner. Jeg trente ikke, spiste usunt, og var blitt overvektig. Hva hadde jeg egentlig gjort de siste årene? Hvor mange ferier hadde jeg reist på? Nesten ingen. Hvor mange fester hadde jeg vært på? Nesten ingen. Når gikk jeg sist ut og danset? Det kunne jeg ikke huske en gang.

Jeg så i gamle fotoalbumer og så på bildene av meg selv som tenåring. Til tross for et dårlig selvbilde hadde ikke sett så verst ut. Jeg var slank, aktiv og glad. Jeg hadde gått på danseskole, hadde vært på telttur med venner, hadde hatt drømmer om å reise og oppleve andre kulturer. Hvor var den håpefulle jenta blitt av? Øynene mine fyltes av tårer. Den jenta var borte. Jeg følte meg gammel, og det var for sent å gjøre alt det jeg hadde drømt om.

Sannhetens ord

En kveld kom mamma og en gammel venninne av henne, Agnes, på besøk. Vi hadde en koselig kveld sammen, spiste god mat og hygget oss. Det var lenge siden sist jeg hadde hatt det så fint. Da Agnes spurte hvordan det gikk med meg, dro jeg på det og sa at det ikke gikk så bra. Hva mente jeg med det, lurte hun på. Jo, jeg lå jo bare her og var dårlig, det verket i armen som var brukket, og kroppen gjorde vondt.

- Jeg tror du er gal! erklærte hun.

- Unnskyld? sa jeg indignert.

- Ja, det mener jeg virkelig! Her har du overlevd en bil­ulykke, og alt du gjør er å klage. Har du tenkt på at du kunne ha blitt drept? Du har fått livet i gave, og så våger du å sutre!

Jeg ble sittende helt paff.

- Jeg mener ikke å være ufin, kjære deg, la hun formildende til. - Men tenk for en mulighet du har fått som så mange andre ikke får? Tenk på alle de som dør i bilulykker, eller som blir invalide etterpå? Du kommer jo til å bli frisk igjen. Du kan gjøre alt du har drømt om!

Jeg kom ikke på noe å si. Hun hadde jo egentlig rett! Hva klaget jeg egentlig over? Litt vondt hadde jeg, det var sant, men jeg kunne faktisk ha blitt drept. Det hadde jeg ikke tenkt på før, og jeg følte meg ganske dum som ikke hadde innsett hvor heldig jeg hadde vært.

Dagen etter satte jeg meg ned og skrev en liste. Jeg skrev ned alt jeg noen gang hadde hatt lyst til å gjøre, alt jeg hadde drømt om da jeg var tenåring, alt jeg ville forandre i livet mitt. Agnes hadde rett; jeg hadde faktisk fått en stor gave, og den skulle jeg utnytte til fulle!

Noe av det første jeg ville gjøre noe med var å gå ned i vekt. Jeg spiste altfor usunt, og jeg beveget meg aldri lenger. Jeg måtte le da jeg innså enda en slags skjult velsignelse fra ulykken. På grunn av smertene og medisinene hadde jeg knapt hatt matlyst den siste tiden, og jeg hadde allerede gått ned ti kilo. De skulle ikke komme på igjen, det lovet jeg meg selv!

Jeg begynte med fysioterapi for å trene opp igjen armen, og etter hvert kunne jeg gå rolige turer ute. Jeg begynte å spise sunnere, og merket fort resultatet - en lettere kropp og mer overskudd og energi. Så snart jeg var bra nok meldte jeg meg på dansekurs. Jeg hadde alltid hatt lyst til å lære å danse salsa, men kvidde meg fordi jeg ikke hadde noen partner. Nå fant jeg et sted hvor man kunne møte opp alene og danse, dermed kastet jeg meg ut i det.

Jeg bestemte meg for at det var på tide å gjøre alvor av mine drømmer om å reise. De siste årene hadde jeg bare jobbet og ikke hatt andre enn meg selv å tenke på, og jeg hadde en pen sum stående på sparekonto. Jeg hadde egentlig spart til å kjøpe leilighet, men nå bestemte jeg meg for at livet var for kort til å spare. Nå ville jeg bruke penger for en gangs skyld!

Livet er så spennende

Jeg tok et stort steg; jeg sa opp jobben min. Jeg ville ikke bruke mer tid på å gjøre noe jeg ikke fant givende. Jeg bestilte flybilletter til Asia og bestemte meg for å loffe rundt i verdensdelen i noen måneder og se alt jeg hadde drømt om; den kinesiske mur, elefanter i India, strendene i Thailand. Hva jeg skulle gjøre etterpå visste jeg faktisk ikke, men en mulighet var å komme hjem og jobbe litt, og så reise ut igjen.

Jeg tenkte og planla og storkoste meg ved tanken på alt jeg kunne gjøre. Verden er et stort sted, og jeg skulle begynne å nyte livet mitt!

Noen dager før jeg skulle fly til Asia tok jeg en viktig telefon. Jeg ringte ham som var skyld i ulykken og ba ham med ut på en kopp kaffe. Vi møttes, og det var tydelig at han var svært nervøs. Han fortalte at han hadde slitt med alkoholproblemer i noen år, men hadde ikke innsett rekkevidden av det før ulykken. Nå hadde han tatt tak i problemene sine og meldt seg inn i AA, og han hadde ikke drukket en dråpe siden den skjebnesvangre kvelden. Men hvordan gikk det med meg, lurte han på. Han hadde tenkt mye på meg.

Da ga jeg ham et stort smil og sa: - Jeg har det veldig bra.

Og da jeg ruslet hjem den kvelden tenkte jeg: «Ja. Jeg har det faktisk veldig bra». For en fantastisk oppdagelse det var!

Dette er nå to år siden. Å fortelle alt jeg har gjort siden den gang vil ta for lang tid, men for å summere opp så har jeg opplevd utrolig mye. Jeg har fått meg en ny jobb, med muligheter for å reise mer - for jeg er virkelig bitt av basillen. Jeg har gått flere dansekurs, og jeg er i kjempeform. Jeg har fått mange nye venner, både på reisene mine og her hjemme, fordi jeg er blitt gladere, mer utadvendt.

Og jeg har fått en spesielt god venn, Mark fra Australia. Vi møttes i Indonesia, vi reiste begge alene og bestemte oss for å reise litt sammen siden vi hadde så god kjemi. Nå har vi vært kjærester i ett år, og vi vurderer å flytte sammen. Enten drar jeg til Australia, eller så kommer han hit. Livet er så spennende! Og det merkelige er at jeg faktisk kan takke ulykken for at jeg tok meg sammen og forandret livet mitt.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!