Da lille Vårin kom til verden nesten 17 uker før termin, fryktet foreldrene det verste

Søndag 4. mars 2012:

Hele familien Lindland er pyntet og samlet i dåp. Tina Walther Lindland (den gang 38), som er gravid i femte måned, har kjent en voldsom smerte i ryggen dagen før. Men det blir med det.

Uroen er likevel vekket. Hun har hatt noen blødninger tidligere, og de to foregående svangerskapene med Hannah og Norah (den gang hhv. 11 og 9) var heller ikke problemfrie. Smerten gir seg imidlertid, og de drar med godt mot i dåp. Så begynner det igjen. Under velsignelsen klarer hun ikke engang å reise seg.

Da de forlater middagsselskapet noen timer senere, er smertene så uutholdelige at de ringer ambulansen. Mens den frakter henne til sykehuset i Kristiansand jager frykten for å føde et dødt barn Tina mer enn selve smerten i kroppen. Hun er livredd. Likevel klarer hun å bevare roen. Hun vet at stress vil påvirke det bitte lille, uferdige barnet i magen hennes. Hun må være rolig!

Personalet står klar i maksimalt beredskap for å ta imot dem. Dette er en situasjon de sjelden opplever. Tiden frem til uke 26, altså enda to uker frem, er av stor betydning for utviklingen av fosteret. Barnet er urovekkende sårbart. Og det er på vei ut nå.

De rekker ikke å gi noe smertestillende. Helt uten en eneste lyd føder Tina. Sist hun fødte, skrek hun så det hørtes over hele sykehuset. Denne vårdagen biter hun tennene sammen og er helt stille.

Bare ansiktet røper hva hun føler.

Hun vil ikke risikere noe som kan stresse barnet der inne. Pappa John Gunleiv Lindland (den gang 40) må snu seg bort da datteren deres kommer ut. Han klarer ikke å se på henne. Hun er så utrolig liten, som en uferdig fugleunge med gjennomsiktig hud stramt strukket over skjelettet. 660 små gram fordelt på 30 cm.

I all hast blir den spede, lille babyen brakt inn til intubasjon for pustehjelp. Tina rekker ikke engang å se den nyfødte datteren sin. Legene er ærlige og sier at de må forberede seg på å ta farvel. Det kan hende de må gjøre det ganske snart, for dødeligheten for så tidlig fødte er høy.  

Nøddåp

I all hast arrangerer de nøddåp for datteren.

Tina er katolikk og ektemannen protestant. Nå må de legge vekk religiøse anfektelser for å ta et verdig farvel med Vårin. Heldigvis hadde de allerede navnet klart. Hun er bare tre timer gammel. Hun er full av ledninger koblet til instrumenter, og en pustemaske dekker nesten hele det bitte lille ansiktet. De får derfor ikke på henne dåpskjolen som det dyktige og omsorgsfulle personalet finner frem. De legger den hvite kjolen over babyen isteden. Impulsivt, mellom tårer og angst over om hun kommer til å dø fra dem, tar de farvel med henne.

Presten kommer med sin velsignelse, og de tenner lys. At de skulle overvære to dåpsseremonier i dag, var ikke planen.

Tina og John Gunleiv lar tårene strømme fritt mens de står på hver sin side av presten. For Tina kommer alt hun ikke fikk ut under fødselen, frem nå. Lille Vårin ligger mellom dem.

De skulle ønske de kunne gjøre noe for henne, men de er bare hjelpeløse tilskuere. Det eneste de kan bidra med, er å gi datteren navnet sitt, under prestens velsignelse.

Brått bestemmer de seg for å gi henne et navn til. Maria! Hun trenger jo en helgen til å hjelpe seg gjennom dette.

Slik blir Vårin døpt samme dag som hun blir født.

 

– Kommer lillesøster hjem?

Nå er minuttene viktige. Minuttene med Vårin. Hvor lenge vil hun leve? Vil de noen gang få se det lille ansiktet til datteren uten maske og ledninger mens hun er i live? Den lille familien lever i en boble, teller ned minutter, så timer. Så dager.

Mamma Tina og pappa John Gunleiv gleder seg stort sammen da hun har levd sin første dag. Så når de 48 timer. Det blir en viktig merkedag for foreldrene som ikke ble levnet særlig håp.

Men vekten synker til 550 gram. Foreldrene kan nesten ikke forestille seg at hun kan vokse og bli et ordentlig menneske … Den vesle bylten med gjennomsiktig hud har heller ikke ferdig utviklede øyelokk. Derfor holder de hele tiden lyset dempet.

Vårin ligger i respirator, lungene er så stive at hun ikke klarer å puste selv. Hun har ikke brystvorter, ikke øyebryn og ikke tårer.

Hannah og Norah der hjemme har fått vite at de har fått lillesøsteren de har ønsket seg så lenge. Nå tenker Tina at det er på tide hun også forteller dem at det ikke er sikkert at Vårin får bli med hjem.

«Hei, jentene mine», sier hun mens hun kjemper mot gråten; prøver å holde stemmen rolig.

«Lillesøster er egentlig for liten til å leve utenfor magen min ennå, derfor må hun være her på sykehuset til hun klarer å puste selv. Vi gjør alt vi kan for å klare det, men jeg må fortelle dere at hun kan dø. Det er ikke sikkert Vårin får komme hjem til oss likevel …»

Hannah og Norah tar det pent. De gjør som barn flest – de henger seg mer opp i håpet. Det trøster mamma litt. For, ja, det kan jo faktisk hende at de snart alle kommer hjem.

Kenguru-metoden

Legene og personalet på sykehuset gjør alt de kan for å legge til rette for at familien skal kunne fungere denne tiden. Norah og Hannah får flere ganger overnatte på sykehuset, de også, og de får med seg bilder pleierne printer ut av Vårin, så de kan vise frem lille­søster på skolen.

Siden den nyfødte ikke kan gråte ennå, blir opptaket hennes av oksygen en indikator på hvor bra hun har det. Og det viser seg at hun tar opp mer oksygen når hun har kroppskontakt enn når hun ligger i kuvøsen.

Tett, tett ligger hun på brystet til mor og far og kjenner kroppsvarmen, lukten og hjerteslagene fra foreldrene. Det må to pleiere til for å løfte henne trygt opp av kuvøsen og alt hun er koblet til. Men de merker at hun blir sterkere. Det lille fugleungeaktige mennesket kjemper.

Små strikkeplagg holder hodet og føttene hennes varme. De er strikket av frivillige som gjennom Amanda-prosjektet hjelper for tidlig fødte barn. Barn som er født for tidlig, mister raskt kroppsvarmen, så strikkepinnene som har gått flittig i mange hjem, er med på å redde liv.

Vårin får også bitte små, nydelige babytepper, på størrelse med lommetørklær. De er i ren ull, og forseggjorte med border og små roser. Det varmer ikke bare den lille, men også foreldrenes hjerter.

Den for tidlige fødselen får likevel konsekvenser. Den første uken får Vårin to hjerneblødninger. Hun får også en alvorlig øyesykdom, men går gjennom en vellykket operasjon på Ullevål sykehus.

Det første blikket

Først etter to måneder får Tina og John Gunleiv se ansiktet til lille Vårin ordentlig for første gang – uten pustemasken og alle ledningene.

Det er et stort øyeblikk. Fra da av blir datteren mer virkelig for Tina og John Gunleiv. De føler mer håp. Den samme følelsen får de da de etter 14 dager for første gang får blikkontakt. Det er nemlig første gang den spede babyen åpner øynene.

Tina sender stolt bilde av ansiktet til Vårin på MMS til venner og familie. Hun vil vise hele verden hvilken vakker jente de har fått! I ettertid ser hun at bildet er alt annet enn vakkert: Vårins ansikt er veldig preget av å ha hatt en maske på så lenge. Men alle svarer blidt og gratulerer med vakker jente.

 

Ut i verden

Det går tre og en halv måned før de kan ta med seg Vårin ut fra sykehuset for aller første gang. Det er 16. juni – og 12 dager før hun egentlig skulle vært født. De får med seg hjem både pustemaskin og et apparat som overvåker babyens pusting. Utviklingen av Vårins lunger stoppet da hun ble født. Et etterslep hun aldri vil kunne ta helt igjen.

Stolt går familien etter hvert ut på tur med minstejenta i vognen. Faren for at hun kan bli smittet av noe hun ikke vil tåle, er stor. Derfor må de be folk de kjenner om ikke å stikke hodet ned i vognen for å se på den lille.

De er jevnlig på kontroller på sykehuset, noe de skal hyppig frem til Vårin er fem år. Legene er veldig fornøyde med utviklingen til den vevre, men sterke og sta jenta.

Allerede halvannet år gammel begynner hun i barnehage tre dager i uken. Til stor glede for Vårin! Hun henger litt etter sine jevnaldrende i utvikling, men viser samtidig store fremskritt. Den vesle familien kan nesten ikke tro sin lykke!

Aller best liker Vårin å sitte på fanget til pappa og se på United-kamper på TV. Helst med en ball i fanget. Hun er en skikkelig pappajente!

Takknemlighet

Julen 2014: Tina og John Gunleiv er blitt fortalt at minstejenta ikke må overstimuleres, at hun må ta det med ro. Deres erfaring er imidlertid at hun ikke trenger det. Vårin elsker å være i sentrum og ha høyt tempo. Særlig sammen med de to storesøstrene sine. Hun er en liten rakett som med et lurt smil torpederer og sjarmerer søstrene sine når de pynter juletreet! Hun vil heller hoppe opp og ned fra pakkene, og spise pepperkakedeig og pynt.

De tenner røde lys, og mamma limer sammen pepper­kakehuset. Kjolen til Vårin er ikke så hvit lenger. Ikke den vesle strømpebuksen heller. Hun er glad i mat, og har begynt å ta igjen tapt vekt og størrelse. Det siste året har hun også nærmet seg sine jevnaldrende i ting hun hang etter på. Som at hun var senere motorisk og senere til å gå. Nå kan hun knapt sitte stille!

Tina forteller at den altfor tidlige starten på livet vil prege datteren for resten av livet. Hjerneblødningene kan gi cerebral parese og lærevansker. Mye vil ikke merkes før i skolealder. Men så langt går alt veldig bra. De regner med at hun ikke vil trenge mer oppfølging fra sykehusets rehabiliteringsavdeling etter at hun er fylt fem år.

Takknemlighet er noe familien kjenner ekstra på i høytider og på merkedager – og særlig i julen. Å se tre julepyntede jenter med kjoler og småsko forberede den store dagen, får tårene frem i øynene deres. Det kunne fort endt veldig annerledes.

Men en liten og sta jente ville leve. Og klarte det.

Denne saken ble første gang publisert 22/12 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.