Jansrud: - Jeg er ego

OL-helten Kjetil Jansrud mener suksessen gjør ham mer og mer ego. De siste ukene har det vært mye suksess. Det fortjener en skål.

Publisert Oppdatert

Alpinist Kjetil Jansrud fikk plutselig mesteparten av ansvaret på sine brede skuldre da Aksel Lund Svindal ble skadet og er ute resten av sesongen.

– Mye av presset ligger på meg nå. Enten kan jeg skygge unna og late som ingenting, eller møte presset med rak rygg og boksehansker på. Jeg går for det siste!

Det er snart ti måneder siden supoer-G-gullet i fra Sotsji. Nå står en ny sesong for døren, og Kjetil har fått enda større fokus. Det har også betydd at hans aller nærmeste får lide, særlig samboeren Nina.

– Jeg elsker jo det jeg driver med. Kanskje jeg er blitt en triveligere fyr ved å ha vært skadet og nede i gjørma. Jeg tror det. Men det skal sies: jeg blir nok mer og mer egoistisk med årene. Det høres kanskje rart ut, men jeg anser det som en naturlig utvikling. Jo bedre du blir, jo mer detaljstyrt blir du også. Og det går ofte ut over dine nærmeste. Man kan få et veldig spesielt forhold til seg selv, og vokser inn i ufine tendenser. Når du vet at forskjellen mellom å bli nummer en og to i neste renn kan være at du heller blir hjemme og sover fremfor å bli med på noe sosialt, så velger du å bli hjemme. Jeg tar mange kjipe avgjørelser, og er villig til å gå langt. Det er ingen fin ting å gjøre, men det er verdt det.

– Samvittigheten banker på døra noen ganger, men jeg tror de fleste opplever meg som en hyggelig type. Samboer, familie og venner; alle mine nærmeste forstår hvor mye jeg må ofre. Det kjipeste ved å bo med meg, er at jeg trekker meg litt unna når jeg kommer hjem. Blir asosial. Jeg bor oppå folk på et hotellrom over halve året, og da lærer man seg teknikker for å koble ut folk, om man skal ha noe privatliv. Jeg burde jo kanskje overkompensert overfor Nina når jeg først er hjemme, men jeg er ikke så flink til det heller.

– Får du sett kompisene dine når du er hjemme i Norge?

– Det er mulig det er veldig hipster å si dette, nå som hjemmebrygging og mikrobryggerier er så populært, men jeg er glad i å sette meg ned og drikke godt øl. Det har jeg alltid vært. Det å sitte der med kompiser og ta et par øl, det er magisk, det har høy verdi for meg. Akkurat da er jeg ikke alpinist. Men jeg vet selv når jeg skal stoppe alkoholinntaket.

 

– Vi hører du er glad i en fest og en spandabel kompis som alltid er den første til å legge kortet i baren?

– Jeg er ikke en fyr som står på Solli plass og kjøper sjampis og flasher gullkortet, om det er det du frykter. Men en fest, ja takk! Alpinister har en historie med å være knallharde og seriøse, men vi vil heller ikke lure noen. Vi gidder ikke være skinnhellige. Vi er verken verre eller bedre enn noen andre. Jeg har stått og spilt bowling med tomflasker utenfor ei kebabsjappe klokka halv fire om morran med en gjeng langrennsløpere – hvis navn ikke skal nevnes. Da var det litt sånn «jasså, dere tar dere en fest, dere også, gutter?» De er ikke mors beste barn, de heller, selv om mange utad forkynner at de omtrent aldri har tatt seg en pils, hehe.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning