=

Det er alltid topp stemning på Slottsfjellet. Foto: Jonathan Vivaas Kise/Slottsfjell

De fleste har et like bevisst forhold til hvordan festivalplakatene blir til, som barn har til de vakuumpakkede kyllingfiletene på Rimi. De bare er der, klare til konsumering. Uten manus kan imidlertid regissøren og skuespillerne bare stå der og blomstre, da blir det ingen film. Og uten festivalens bookingfolk - ingen festival. Vi møtte Slottsfjells bookingsjef Henning Krane (HK) og bookingmedarbeider David Per-Christian Rae (P-C) under et av musikkbransjens viktigste utstillingsvinduer, by:Larm i februar/mars.

Når én utgave av Slottsfjell-festivalen er i mål, hvordan jobber dere med den neste?

HK: - Straks etter at festivalen er ferdig, puster vi ut og slapper av en periode, før det er på'n igjen. Samtidig har vi ofte begynt med neste års festival allerede før dette årets er ferdig. De siste årene har det utviklet seg en kultur der man booker tidligere og tidligere, og det er hard konkurranse om bandene. På Slottsfjell så vi på et tidspunkt at gjennomsnittsalderen gikk litt opp, så vi har villet booke litt yngre og treffe de som er 25, ikke 35. Dette har vi lyktes med, da gjennomsnittsalderen i fjor var på vei ned igjen. Balansen er viktig hos oss med henhold til sjangre og aldersgrupper. Norge er et lite marked, så i stedet for å kjøre en ren sjangerfestival har vi litt av alt; hiphop, elektronika, pop, indierock, metall. Og skulle man mislike en headliner, er det sånn at det alltid skjer noe på to andre scener samtidig.

P-C: - For vår del starter vi med Reeperbahnfestivalen i Hamburg i september, så drar vi på CMJ i New York i oktober, Iceland Airwaves i november, Eurosonic i Groningen, Nederland i januar, by:Larm, South by South-west, kanskje Coachella. På dette tidspunktet har vi booket det meste, siden det begynner å bli tett på Slottsfjell, men vi tar også en tur til The Great Escape i Brighton i mai.

HK: - Groningen har for øvrig ikke én bra restaurant, haha! Det blir jo en del fritid når man reiser rundt som vi gjør, og sånne ting blir litt viktig.

På South by Southwest spiller over 2000 artister, og by:Larm med flere kan være veldig uoversiktlig. Hvordan vet dere hva dere vil se?

HK: - Vi følger med på blogger, nettsider og snakker med andre i bransjen og andre bookere rundt omkring. Dermed får vi stort sett med oss det beste. Her på by:Larm spiller en mengde artister vi allerede har booket til årets plakat. Vi liker å være tidlig ute, og når artistene får eksponert seg her, er det ofte for sent for oss. Noen av dem har vi derfor booket uten å ha sett dem live.

Er ikke det et sjansespill?

P-C: - Nei, vi har begge et stort nettverk tett på artistene, folk vi stoler på og som stoler på oss. Vi følger godt med, og derfor kan vi av og til plukke artister før de omtrent har gitt ut mer enn én låt.

Hvordan foregår det konkret når en festival har lyst på et band?

P-C: - Vi kan ha en liste på 60 i august og ende opp med to av dem på festivalen i juli, så det er et evig puslespill omtrent frem til festivalstart.

HK: - Ofte er artistens booking-agent til stede og man kan prate med dem der og da, men så må man levere et formelt bud på e-post. Deretter bruker de noen måneder på å sette sammen sitt eget skjema for artisten, før de kommer tilbake. Det vil jo være lite hensiktsmessig for dem å spille i Spania torsdag, Norge fredag og Frankrike lørdag, for eksempel, så det er en logistikkkabal som skal gå opp. Kanskje er de ikke engang i Europa, men spiller i USA eller Australia samtidig som vår festival går av stabelen. Vi er jo låst av datoene.

Og på de datoene finnes det andre festivaler i Norge, er det vanlig å samarbeide om artistene?

HK: - Ja, vi kan legge inn bud sammen og har da større mulighet for å få det vi vil ha. Da deler man på utgiftene, og artisten kan spille flere konserter i Norge flere dager på rad. Både Vinjerock, Bukta og Malakoff, blant andre, arrangerer sine festivaler samme helgen som oss, og vi har et godt samarbeid. «Dere tar dem onsdag, så får vi dem torsdag», liksom.

Hvilke andre utfordringer kan man treffe på i bookingprosessen?

HK: - Eksklusivitet. Hvis Hovefestivalen booker Imagine Dragons, som de har gjort i år, får de med en klausul i kontrakten om at dette skal være den eneste festivaljobben for bandet i Norge i sommer. Det er ganske vanlig. Samtidig er det jo sånn at disse bandene er på turné, og rent logistikkmessig er det ikke veldig fornuftig for dem å stikke innom Norge to ganger med tre ukers mellomrom.

P-C: - Bastille spilte hos oss for to år siden, før de ble virkelig store, og ville gjerne tilbake i år. Vi ville ha dem også, men Hove hadde booket Bastille før vi rakk å by på bandet. Da kan det hende at vi går for 2015 i stedet.

HK: - Valutamarkedet kan dessuten ha noe å si for budsjettet, utrolig nok. Mange av bandene bookes i euro, og da kursen gikk fra sju til åtte for et par år siden, fikk jeg plutselig 400 000 kroner mindre å bruke.

Hvor mye har egen musikksmak å si for bookingen?

HK: - Vi forsøker å være mest mulig objektive, men det skjer vel til en viss grad. Vi booker ikke band vi liker som ikke passer inn i profilen, men vi booker heller ikke band vi ikke liker.

Hva er selve drømmebookingen?

P-C: - Jeg skulle gjerne hatt Nine Inch Nails til Slottsfjell, men de er for dyre og er ikke helt riktig for målgruppa. På årets plakat er Dropkick Murphys et høydepunkt. Vi har prøvd å få dem i fem år nå, men det har aldri passet. Da er det litt sånn «yes» på bookingkontoret. Det samme gjaldt Dan Deacon i fjor, som jeg har villet ha helt siden jeg så ham på CMJ i 2007, og Mogwai da de endelig spilte i 2011.

HK: - Noen er gøy å få tilbake igjen. First Aid Kit spilte sin første festival utenfor Sverige da de var hos oss allerede i 2009 - med en uventet «bonus» gjennom en streaker på scenen - og i år er de tilbake for å spille på hovedscenen.

Som journalister flest vil vi gjerne snakke litt om penger...

HK: - Du får ikke vite konkrete summer på ulike band, men generelt har vi ikke de største headlinerne til tre millioner, som for eksempel Norwegian Wood. Vi sprer bookingbudsjettet utover, og ligger litt i «midten» av de største navnene - de som kanskje selger ut Rockefeller.

P-C: - Artistene koster mer nå enn for bare et par år siden. De som tok 100 000 da, er nå oppe i 300 000. Det skyldes at de ikke lenger får såkalt turnésupport fra plateselskapene. I tillegg hersker det av en eller annen grunn en forståelse der ute av at Norge er så langt unna, og dermed presser man opp prisene.

HK: - Det hadde kanskje vært relevant hvis man var avhengig av en turnébuss, men her snakker vi om artister og crew som baserer seg på fly - og det er jo like langt fra London til Oslo som fra London til Barcelona. Ingen må likevel betale mer enn finske festivaler, da man tydeligvis også tror at Finland er langt uti huttiheita.

Har dere hatt noen ville ridere i løpet av tiden med Slottsfjell?

P-C: - Det er det spørsmålet alle journalister vil vite svaret på.

Hey, vi er tabloide, som før nevnt.

P-C: - De fleste ridere er faktisk veldig kjedelige. I min tid har jeg sett kanskje fem som har vært litt freaky. En av dem var bandet vi hadde på Slottsfjell som jeg ikke gir deg navnet på, men som ba om kondomer i magnumstørrelse. Og engelske Daughter, som spilte hos oss i fjor, ba om søte valper pluss high-fives og klemmer gjennomsnittlig syv ganger daglig!

Hva gjør dere hvis noen kansellerer like før festivalstart?

HK: - I fjor hadde vi faktisk en liste over alle som spilte i nærheten på torsdag, fredag og lørdag, men den fikk vi aldri bruk for. Noen ganger kan kanselleringer også være av det gode. Det året vi skulle ha Gallows på en større scene, avlyste de på to dagers varsel. Da flyttet vi Honningbarna fra den lille Urørt-scenen, og siden det kom 5000 stykker for å se dem, var det en lykkelig avlysning...

=

New Order i aksjon under Slottsfjell 2012. Foto: Christian Roth Christensen/Slottsfjell

Slottsfjells Topp5 bookinger gjennom tidene, ifølge bookingsjef Henning Krane:

1. New Order, 2012

- Den eneste festivalen de har spilt i Norge noen gang, på Slottsfjell!

2. Imagine Dragons, 2013

- Booket på helt rett tidspunkt før de slo igjennom, og er til nå den artisten som har trukket flest folk på vår hovedscene.

3. Dan Deacon, 2013

- En perfekt festivalact, som spilte sin første festival i Norge hos oss.

4. Lissie, 2010

- Ble booket da hun var fullstendig ukjent, og har siden gått hen og blitt litt av en Norgesvenn.

5. Erasure, 2011

- Også eneste festival de har spilt i Norge. De overrasket de aller fleste med å levere en nostalgisk og sinnssykt morsom konsert.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!