Muse har alltid dreid seg om prangende eksesser. De lager voldsomme låter med over-the-top-titler som «Knights of Cydonia», «Supermassive Black Hole» og «Map of the Problematique». De smæsjer flere gitarer på scenen enn noen andre (140 bare på én turné). De spiller konserter med så stormannsgale ambisjoner at de går nittitalls-U2 en høy gang. Og når vi skal møte bandet, tar de imot på Kokkedal Slot - en bokstavelig talt storslått residens en halvtimes togtur fra København. Her har guttene slått seg til i solen på hver sin del av en gigantisk terrasse, mens diverse tjenere iler frem og tilbake. Dette utgangspunktet er selvsagt egnet til å fremprovosere viva-la-divatanker hos en stakkars bladfyk, men det skal fort vise seg at dette er kule og omgjengelige fyrer som faktisk ikke tar seg selv utpreget høytidelig. Vokalist Matt og bassist Chris får vi riktignok bare vinket til, men de hilser da og smiler, og vi hører at de har gjort et godt inntrykk på skribentene som allerede har fått sin plass i solen. Hver journalist får tjue nøye tilmålte minutter med ett av medlemmene, og selv har vi blitt tildelt alenetid med trommis og bandgrunnlegger Dominic Howard - heldigvis den mest utadvendte av hele Muse-gjengen. Vår kollega fra Dagbladet snakker samtidig med Matt Bellamy, og melder etterpå at han også var en hyggelig fyr, men ganske kort i svarene sine. Dom, derimot, er en fest. Og så snakkesalig at vi i ettertid angrer litt på at vi for britisk høflighets skyld stilte ham fire-fem musikkspørsmål før vi kom oss over på sexen, drugsen og rock'n rollen. Tjue minutter går nemlig fort i godt selskap.

....and we're off:

- I alle bandintervjuer leverer man klisjeen om at det siste albumet er det beste. Så vær så god!

- Haha, ja, SELVSAGT er «The 2nd Law» det beste albumet vi har laget - med god margin. Men jo, det føles faktisk som det beste fordi det er det siste og mest oppdaterte, og representerer oss der vi er i dag. Går jeg tilbake til forrige album, «The Resistance», er det en del jeg ville forandret nå. Jeg føler dessuten at «The 2nd Law» er det mest mangfoldige hva angår musikalske stilarter.

- Dere liker å endre litt på ting for hvert album, for variasjonens skyld. Hva var annerledes denne gangen?

- Vi utviklet et sterkere samarbeid med andre musikere. Blant mye annet leide vi inn storband med kor og blåserrekke. Sist var vi veldig isolerte og la på separate musikkspor i studio, mens vi denne gangen spilte mer live sammen. Når vi skulle spille inn en sang, så vi for oss at vi sto på scenen.

- Musikken deres kan ofte karakteriseres som ekstravagant og pompøs, men dere virker jo å være jordnære og lite selvhøytidelige. Ser du paradokset?

- Jo da, vi er ganske jordnære, men den grandiose musikken vår ligger pussig nok ganske naturlig for oss. Vi er påvirket av forskjellige stilarter - alt fra Led Zeppelin og Rage Against the Machine til mer orkestrert klassisk musikk med piano. Straks du mikser disse to retningene, ender du med prangende massiv musikk, men dens bombastiske natur får oss egentlig bare til å le. Som for eksempel OL-sangen «Survival», som mot slutten er så langt ute at det føles som om hodet ditt er i ferd med å eksplodere. Stort kor, store akkorder, og Matt som synger den høyeste tonen han noensinne har gjort - den låten pusher alle klisjeene med bandet vårt til det helt ekstreme.

- Det begynner altså å bli en stund siden Matt var så flau over høye toner at han bevisst la toneleiet sitt lavere enn det som var naturlig for ham.

- Ja, hehe, du kan si det har vært en klar utvikling der.

Siden Muse ga ut sin første skive i 1999, har de for hvert album blitt større, solgt mer, vunnet enda flere priser - og de aspirerer nå til tittelen verdens største band.

- I 2006-singelen «Invincible» synger Matt at «together we're invincible». Er det sånn det føles å være en del av Muse nå - uovervinnelig?

- Det er i sannhet rart å være oss. De store showene vi har gjort i det siste er helt utrolige og blåser deg over ende. Å stå på scenen og se alle de menneskene synge med på sangene dine ... det er helt fantastisk. Det er en surrealistisk opplevelse som gjør oss alle ydmyke overfor det vi får være med på.

- Det blir aldri en selvfølge og gammelt nytt?

(Forferdet:) - Nei. Nei, absolutt ikke. Det kan ikke bli en selvfølge. Det hele er et evig eventyr for oss, og vi setter enorm pris på fansen og det livet vi har på grunn av dem.

- Du nevnte de gigantiske produksjonene deres. Da U2 spilte i Oslo i 1997, ble de fanget inne i en mekanisk sitron som skulle åpne seg opp, men aldri gjorde det. Har dere hatt et «Spinal Tap»-øyeblikk som det?

- Ikke riktig så flaut, nei, men på den forrige turneen - etter «The Resistance»-skiva - sto vi på tre forskjellige tårn og spilte. Hvert tårn var dekket av massive forheng og skulle avsløre oss ved gitte tidspunkter, men noen ganger var det et av forhengene som ikke falt ned. To av oss var dermed «ute» og synlige, mens den siste - som oftest var det Chris, stakkar - fortsatt var innesperret i sin egen kokong. De tårnene vaklet forresten ganske mye, så det var noen ganger vi trodde vi kom til å falle ned. Dét hadde vært ganske pinlig.

- Det U2-dramaet skjedde jo i mitt hjemland - har dere noen spesielle minner fra Norge? Ja, det er et klisjéspørsmål, men du vet jo hvor dustenasjonalistiske vi journalister blir i slike sammenhenger.

- Jo, hehe, jeg er sikker på at det finnes noen minner der inne en plass. Vi har vært i Norge og Oslo mange ganger, og som en hovedregel tar det mange år før du rekker å bli kjent med et sted. Nå for tiden prøver vi å komme oss ut så mye som mulig. Jeg elsker Oslo, jeg har alltid elsket...

- ... norske jenter?

- ... de norske blondinene, ja, haha. Det er alltid et sjokk å komme til Oslo og få den derre «jeezes»-følelsen; uansett hvor du fester blikket, ser du dritfine damer. Så ja, jeg elsker det der oppe - dere norske gutter er veldig heldige.

- Bortskjemte som faen, tenker jeg vi sier.

- Yeah, haha! Men jo, vi trives hos dere, det føles alltid forfriskende. Jeg husker en gang vi spilte på et sted ved navn Hell, det var vel i Norge?

- Jepp, det er i midt-Norge.

- Jeg har et ganske bisart minne fra da vi fløy inn til festivalen og tenkte «we're actually flying into Hell. We're going to Hell». Vi kjørte endeløse navnevitser. Og etterpå må det sies at vi følte oss lettet over å dra fra Hell, for det var kaldt og regntungt der. Passende nok!

I sommer var Muse tilbake i Norge og spilte to konserter, på Brann Stadion i Bergen og Telenor Arena i Oslo.

- Savner dere å spille konserter i mindre skala på små klubber?

- Ja, jeg liker å spille på mindre arenaer for å variere litt. Ikke at vi har spilt mye på små steder i det siste, men for syv år siden dro vi til USA på et tidspunkt der vi var mye større i Europa enn der borte. Plutselig gikk vi fra store arenaer til mindre klubber, og den kontrasten funket strålende for oss. Vi hadde det kjempegøy. Jeg har for så vidt alltid sagt at en klubb med mellom 1000 og 1500 mennesker er optimalt for en god konsertopplevelse, som det vel er i ... Spektrum...?

- Nei, den tar 8-9000. Du tenker nok på Rockefeller.

- Ja, Rockefeller var det. Og den har to scener?

- Jess, John Dee er den andre (joda, vi vet at det fins enda flere, men føler ikke for å kaste bort mer tid på bagateller nå, journ.anm.).

- Stemmer. Vi har spilt på begge. Rockefeller er en typisk spesialbygd rockeklubb med perfekt størrelse. Jeg elsker Rockefeller!

- Muse elsker jo å spille live, og ved diverse anledninger har dere gjort narr av tv-miming?

- Vi er ikke glade i å mime, nei, men har jo gjort det noen ganger opp gjennom årene. En gang latet jeg som jeg spilte bass, mens Chris spilte trommer, og til slutt ødela vi alt utstyret. Så var det en gang på et stort italiensk tv-show der Matt insisterte på at jeg skulle «synge». Der sto jeg altså og spilte bass og mimet syngingen - på elendig vis - mens Matt spilte trommer. Eller veivet med trommestikkene bak der, blir mer riktig å si. Og etterpå måtte jeg gjøre intervjuet. Dama hadde fått med seg at en av oss bodde i Italia ikke langt fra George Clooney, og spurte om det, og det er selvsagt Matt som har hus ved Como-sjøen. Men hun var helt ute. Og det var gøy.

Muse har ifølge ryktene også vært ganske ute, men det gjaldt mest i begynnelsen av karrieren, da de bokstavelig talt ble tatt på senga av den plutselige tilgangen på livets goder. Dette er tross alt bare tre vanlige fyrer fra Devon, og det har vært rapporter om både dop og utstrakt groupievirksomhet. Matt har til og med gitt følgende råd - i en spøkefull tone, men dog - om hvordan man får til en orgie: «Det er enkelt. Du stiller med hatter og masker. I det øyeblikket folk tar på seg en teit hatt, løsner de opp. Så trenger du et par veldig nære venninner, og deretter går det av seg selv.»

- Hvis dere tre skulle skrive en bok om tiden i Muse, hvor nært opp til Mötley Crüe-biografien «The Dirt» ville den være?

- «The Dirt» er ikonisk. Den er uangripelig, den er virkelig det. Den har satt dype spor etter seg, og folk vil gjerne aspirere til å være de gutta. «The Dirt» er «The Dirt», you know?

- Jeg trenger ikke en anmeldelse av «The Dirt», jeg snakker om deres dirt.

- Vel, hehe, vi har nok fått oss selv opp i en generøs mengde trøbbel opp gjennom årene. Vært gærne på eksessivt vis, det har vi selvsagt. Det er sånt som skjer, det; du er borte hjemmefra i lange perioder av gangen, du befinner deg i Norge omringet av deilige blonde damer - da kan du havne i trøbbel og kompromitterende situasjoner.

- Hva het de?

- Hahahaha, det husker jeg ikke, og det er nok like greit. Men ja, vi har hatt mye moro i løpet av årene, uten at jeg nødvendigvis vil fortelle om hvor mange orgier vi har hatt, haha.

- Matt har sagt tidligere at han har en sextape av deg - er det sant?

Dom ler høyt og lenge.

- Joooo, det var altså absolutt en periode der vi var riktig ... løse ... og åpne ... og Matt fanget meg på kamera. I Italia et sted. Han fikk «the money shot», hehe.

- Hva har dere på rideren for tiden? Kondomer?

- Haha, nja ... nå for tiden ser den ut omtrent som dette (Dom peker på fruktfatet vi har mellom oss, journ.anm.). Alle er på en drøy helsetripp for tida. Særlig Chris, han er vel den som har forandret seg mest i bandet.

- For han var utagerende alkoholiker?

- Ja, han var jo det, men nå har han sluttet å drikke og vært sober i fire år. Chris er blitt en opp-pumpa fitnessfanatiker, så vi har egentlig ikke så mye interessant på rideren lenger. Det går i rent undertøy, vodka tonics og et anstendig iPod-system for å spille litt musikk før vi går på scenen. Og proteinshaker.

- Dere fremstår fortsatt som svært gode venner etter alle disse årene. Har det noen gang vært noen stygge krangler mellom dere?

- Ja, det har det. Særlig helt i begynnelsen, da vi var litt naive overfor presset i bransjen og tok alt litt for alvorlig. Da vurderte vi seriøst å droppe alt og oppløse bandet. Men vi kom igjennom det, og skjønte at vi hadde en god ting gående. I ethvert forhold er det ustabile tider innimellom, men hvis man jobber seg igjennom, er det alltid bedre på den andre siden. Muse er nærmest blitt en familiebedrift - vi har vært sammen i 18 år.

Representanten fra Warner Music dropper innom bordet for å opplyse at jeg bare får ett spørsmål til. Det er en vant situasjon, men det er alltid like kjipt å måtte skanne spørsmålsarket og drepe alle darlingene sine. Hm, hva skal vi gå for? Er Animal fra «Muppet Show» din favoritt-trommis? Hva er det mest ekstravagante du har brukt penger på? Har det at Matt nylig er blitt far forandret dynamikken i gruppa? Nja. Vi velger til slutt å gjøre Gry Jannicke Jarlum (du husker vel henne?) en tjeneste.

- I Norge har vi en tidligere popstjerne som i fullt alvor tror at hun er blitt bortført av små, grønne menn. Kan du sette skapet på plass, du som har vært «utsatt» for det samme?

- Ja, hun lider av hallusinatoriske søvnforstyrrelser. Jeg har sett masse rart av aliens og spøkelser i mitt soverom og på diverse hotellrom. De har løpt rundt, og jeg har blitt dratt ut av senga ... men jeg vet jo at de ikke er der. Det er bare snakk om et alvorlig tilfelle av søvnforstyrrelse. Jeg våknet ikke opp med vondt i ræva, for å si det sånn!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!